Jag sat ofta på golvet någonstans i vårt hus. Jag brukade sortera bokstavskort som jag hade i en vit plasthink. Pappa hadde gjort de där korten till Kerstin, från början, han hade skurit ut dem i kartong och textat bokstäverna på dem, sådant var han bra på. Nu hade jag tagit över dem....Fra der nede på gulvet titter jeg opp. Boka er av Gunilla Gerland og jeg leser den samtidig som jeg jobber mye med aspergeropplysningsbloggen min: http://aspergerinformator.com
- Maten bits inte, sade de och skrattade.
Men vad visste de om det?
Jeg begynte å holde opp med å se på prikkene og fortape meg i fargene. Jeg begynte å miste grepet om min kjærlighet til tingene rundt meg, og dermed satt jeg igjen med "deres" hule trygghet og "deres" totale mangel på garantier. Hatet ble min eneste virkelige tilstand, og når jeg ikke var sint sa jeg unnskyld at jeg puster, unnskyld at jeg opptar plass, jeg kunne til og med si unnskyld at jeg sier unnskyld. Den totale fornektelsen av retten til å leve var en konsekvens av å lære å oppføre meg normalt. Alt utenfor meg sa meg at min overlevelse kom til å avhenge av at jeg ble flinkere til å spille at jeg oppførte meg normalt. Inni meg visste jeg at dette per definisjon betydde at det eller den jeg naturlig var, ikke kunne godtas, ikke var verdt tilhørighet, ikke engang var verdt et liv.
Mamma, mamma! Rygg skal jeg kalle deg. Store brede rygg skal jeg kalle deg.Jeg leser videre om rommet, listene og dørene i rommet som står og venter når man våkner. Jeg flytter meg inn i boka og leser litt videre og gir en ny smakebit:
Sier moren min den grønne jakka. Tar jeg på den grønne jakka. Vil hun se meg danse?Jeg tenker på Idas dans og tenker at jeg er litt som Ida i boka om den kreftsyke jenta av Gunnhild Corwin. Jeg danser. Jeg danser med bokstavene og skriver om å oppleve verden. Jeg blir til blogg nå, mens Ida ble til bok. Kanskje blir jeg også bok en dag, i hylla de. Da skal jeg stå skolerett og bøye sidene mine av takknemlighet når du blar.
Aspergers syndrom og add. Så stod det på det papper som läkeren räkte mig. Året var 2003 och jag hade hunnit bli 24 år gammal. Ett 24-årigt liv fullt av misslyckanden och utanförskap.
- Avis! - Kommer! svares det fra inni tre(nd)et. - Det er jo bare regninger! Hvorfor sa du "avis"? - Vi er forplitet til å si det. Sponset av bilutleiefirmaet. haha. Jeg tuller med deg. Her er avisen din. - Hehe. Din spøkefugl. I tankeboble: - Gretne gnager! I tenkeboble: - Dumpapp!Løp og kjøp sier jeg bare. Og så går de på shopping, gnagerne Henning og Fleming, for å kjøpe ny sommerpels. Hva leser du en søndag? Om du leser avisa for å holde deg samfunnsorientert, gå for reklamen. Det er tross alt et forburkersamfunn.
Jeg spør: finnes det en hemmelig venn for et kjærtegn, en fugl
for hånden, et beskjedent løft: en liten lettelse
som kan gi et mål på hva himmelen bærer?
Tine har alltid vært en pappajente. Hun var med faren sin overalt. Da Tore trente og spilte egne fotballkamper, var Tine med. Hun var med han på skolen da han tok økonomifag, hun var med han når han jobbet på slakteriet, og hun var med når han besøkte venner og kjente. Og hvis han en dag spurte "vil di være med?" og hun svarte nei, smilte han og svarte "Neiei, ha det da"# og så tok det ikke lang tid før Tine løp ut på trappen, veivet med armene og ropte: - Veeeent, jeg er med likevel!
Som den dagen hun var på vei hjem fra skolen. Det var ikke langt å gå. Likevel rakk de å ta henne, de to naboguttene som ventet i svingen. De sto i veikanten. TIne skvatt i samme øyeblikk hun så dem. Det var to litt eldre gutter hun alltid hadde vært redd for. (...) Alt var stille rundt henne. Guttene nærmet seg. Øynene hennes var fylt av en blanding av redselstårer og rendrååer, men hun så dem. De ble større og større for hvert skritt hun tok. Hun var nesten hjemme, men mellom henne og den trygge husdøren, var naboguttene.
- Skal vi vise deg en tryllekunst? lokket de.
Hun svarte at hun ikke ville.
Det tok ikke mange sekundene før guttene hadde fanget henne. De presset en stor, knall gul paraply nedover hodet hennes, og klemte til. Sperret henne inne. Tine hylte og gråt. Hun var livredd.
- La henne være. La henne være!
Stemmen til Tines kusine var utenfor paraplyen. Det reddet henne.
For første gang får jeg gå først i flokken. Med kompasset på brystet er det jeg som staker ut kursen og styrer tida.Neste smakebit er om en seier (Gullrutens publikumspris), og hvordan den nyheten arter seg på isen på Grønland.
Vi spiser knekkebrød og snakker ikke noe særlig mer om publikumsprisen. Selvsagt ikke, men hadde jeg vært hjemme, hadde jeg vært ute og feiret.Alt dette er et tegn på at hjemme, er det andre behov som blir tilfredsstilt. Det er plass til andre gleder og å sole seg i glansen. På isen, er det primære det viktige. Våre primærbehov og rutiner. Hjemme er det rom for Gullruten og bli hyllet. Truls lærer å lytte til kroppen på isen, og liker det. Han vet ikke om han liker at han blir dratt tilbake til sitt vanlige liv når han hører den glade nyheten.
Hver lørdag hadde vi risengrynsgrøt med stekte pølsebiter og H-melk som drikke til. Du synes kanskje det høres rart ut, men jeg lover deg; stekte pølsebiter til lørdagsgrøten er en klassiker. Retten er blitt introdusert til alle kompinsene mine, og det finnes svært få venner av meg som ikke har innført kombinasjonen risengrynsgrøt og stekt pølse. Det er nesten så jeg ikke kan være venner med folk som misliker denne retten.
Uansett vær går jeg alltid med lue, solbriller og store hodetelefoner med høy musikk på. Var det likevel noen som kjente meg igjen, håper jeg de nå får med seg hvorfor jeg halte og dro på dekk i marka. (Og til mannen i 50-åra med rød nikkers som jeg ofte møtte og som hver gang stilte spørsmålet "Ja, ja. Grår du med sommer- elller vinterdekk": Jeg ville utvidet reportoaret med i alle fall een vits til, kanksje noe om piggdekk eller oblat? Bare et forslag.Det var søndagens smakebit. Jeg sov lenge i dag og smakebiten er fra side 20 i boka Truls over Grønland, Truls som til vanlig trives best i en komfortsone. I dag kjenner jeg meg igjen, jeg hadde det best i senga og ut på søndagstur frister ikke, heller ikke om jeg skulle hatt muligheten.
La´mig se lidt da, om den klær mig." Lucie greb den sorte tylhat med gule blomster, som Nilsen havde lagt fra sig på en stol, og satte den på, idet hun gikhen til spejlet mellem vinduerne.
"Hvergang jeg kommer her, har Du fåt noget nyt. Den fine chiffoniéren der med messingskildter og nipsting, og ruggestolen her, det havde Du ikke sidst jeg var her, og skilderier på væggene."
"Det er rikgit noe å være misundelig på, også", sa Lucie og trak de fine øjenbryn og i en spids bue.
"Han gifter seg med Dig, ja så gu! Skal vi vedde?"Hva leser du i dag? Hva føler du i dag?
Side 7 (forord)
Da jeg kom til Norge første gang i 1968, var jeg veeldig svensk og så arrogant som en svenske kunne være overfor Norge. Men, må jeg innrømme, Norge fortonet seg meget eksotisk for meg. Særig da jeg så et skilt på en husvegg der det sto: Det Norske Samlaget.
Side 9 (begynnelsen)
Dette er en bok om Sverige, slik landet fortoner seg sett gjennom sveologiske briller. Sveologi er en forskningsdisiplin som handler om å studere og fortolke Sverige sett fra Norge. En slik dybdestudie av Sverige har aldri tidligere vært utført, av flere grunner.Jeg ler med ord i munnen og smiler fra øre til øre. Dette skal bli morsom lesing. Jeg må bare bli ferdig med det jeg holder på med først. Som å blogge og svare på bursdagshilsninger.
Vi sat i russeavisredaksjonen begge to, og av og til, når vi lo av noko i lag, og han såg på meg med dei auga, som han alltid hadde sett på meg med, lurte eg på om det kanskje var han som var meint for meg likevel.Jeg leser litt videre før jeg plukker ut neste smakebit. På neste side finner jeg:
Jeg kjende meg kvalm. Eg kjenner meg ikke heilt bra, sa eg, til Cornelis, eg beklagar, eg må heim, sa eg. Cornelis sa det gjekk fint. Og det var vel omtrent det siste vi hadde sagt til kvarandre, før vi no stod her, under det vesle taket over trappene, under Norma sin lysande stjernelekke, og Cornelis hadde reversert metamorfosen, til stor og tjukk igjen, berre vaksen, men med det same mørke håret, og med dei same mørkebrune auga på 24 mm (....)Så ser man over på neste side, hvem som klarte seg av de to unge, hvem som stiftet familie. Disse ordene griper meg.
Vel, sa han, du får gå inn og få varmen i deg. Cornelis strauk meg over kinnet. Fint å sjå deg igjen, sa han. Eg kjende noe glatt mot kinnet, då han tok handa ned att, såg eg gifteringen. Eit stikk av vonbrot, som eit nydeleg lite lyn tvers gjenom den svarte natta i kva eg trudde om meg sjøv. Fint å sjå deg igjen óg, sa eg.Jeg har som jeg sa blå øyne. Jeg har ikke falkeblikk, men macroblikk. Er er litt blått fra havets bunn. Til skattejakt en søndag. Som andre treåringer liker jeg skattejakt. Tror jeg.
Vi var ikkje særleg like. Mens eg helst ville site ine på kontoret mitt, ville ho helst vere ute, "ute i det" som ho sa. Mens du vil vere "inne i det". Ho var lærer på ungdomsskulen, og trenar for eit juniorbasketlag. Ho hadde ein kjærleik for ungdommar som eg aldri hadde forstått. Ungdommar hadde blitt verandre, siden eg sjølv var ungdom, og hata andre ungdomar, noko uforståeleg og forferdeleg. Men Anja elska dei.Side 34/35 i Undis Brekke av Gunnhild Øyehaug.
Fordi døren er ulåst, føles det nødvendig og gå inn. Kirkerommet er svakt oppvarmet, dyprøde tepper dekker gulvet. Nesten hele Rufjord kan ses gjenom de buede, høye vinduene. Fra den bakerste benken ser jeg bare himmel. Jeg er så trøtt.
Ny jul. Gammelt nyttår. Lange memoarer.
stille snille solveig som aldri fortel kva som plagar henne, stille, snille solveig, som ikkje får lov å meditere, som gjer det likevel
og eg som sladrar for såpass har eg skjønt at all mediteringa kan vere farleg for henne, farleg for stille, snille solveig med det lange lyse håret og den raude dunjakka
ho som berre er der og er der, til den kvelden vi seier god natt utanfor kvar vår dør, smiler på veg inn til sengevarmen, til den morgenen ho ikkje er der
Så tenner vi tre lys i kveldfor lengsel, håp og glede.
De står og skinner for seg selv og oss som er til stede.
Så tenner vi tre lys i kveld for lengsel, håp og glede.
Salig musikk. Våkne ører. Dansende føtter.
Eli ringer opp igjen med det samme jeg har lagt på. Det er støy fra sjarkmotoren i bakgrunnen. Hun roper inn i telefonen. "Hei, ringte du?" Det er ikke sånn at jeg lanlegger ikke å svare. "Gråter du," sier hun, "hva er det?" "Jeg brant meg," svarer jeg, "på tevannet". Eli spør om jeg fruser, om forbrenningen er stor. "Nei," sier jeg. "Jeg ble bare redd." "Vi er på vei ut nå," sier hun, "trenger du at jeg skal kjære deg et sted?" "Beklager at jeg ringer deg mens du jobber," sier jeg. "Vil du jeg skal komme?" sier hun.Ellers i dag føler jeg at noen eier meg. Hele tiden. Det er som om de trekker i meg. For å tjene penger. Jeg skal svare på råd om ditt og datt til deres prosjekter.
"Liten har jeg fått lov til å være en del av noe større. Som en puslespillbrikke i verdens puslespill."Slik åpner samlingen til Kraftverk 50, og det er min setning om det å få skrive for Bergen, som jeg sa for noen år siden. I dag vil jeg lese de andres tekster. Jeg begynner nå, med redaktørens tekst.
"Det har vore litt som å køyre karusell. Ein slik type i grønnlakkert stål som går rundt og rundt når du sparkar han i gang."Det handler om å velge ut gode tekster, og glemme rettferdigheten et øyeblikk. For fra over 1000 tekster, der 50 skulle gjenstå, er tre av de mine. Det er ikke rettferdig. Men det skulle være de gode tekstene. Tør jeg å stole på det?
Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede
Det står og skinner for seg selv og oss som er tilstedeSå tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for glede
