Det sosiale rom - så lett å lukke en dør (personlig)

Noen mennesker, finner det lett å stenge folk ute på internett. Vi er mennesker vi også! vil jeg rope. Ja, jeg var uenig med deg som gruppeeier i et faktum, det faktum av at gruppa Bittamis design for strikkelystne gjør at flere oppdager de fine strikkebøkene hennes, og at hun ikke ville godta at jeg skrev at gruppa bidro, ble jeg slettet, jeg - ikke bare det jeg skrev - men hele meg ble stengt ute. Uten forvarsel. 

Det er så lett å skubbe de små å svake vekk. Husker du diktet til Inger Hagerup? Jeg lener meg til henne i dag, jeg trenger henne, og det er helt riktig, verden ble et kaldere sted da hun døde. Under gjengir jeg diktet hennes: Våre små søsken. 

Vi har en liten søster
vi har en liten bror
som er litt annerledes
enn andre barn på jord.

De kom til denne verden,
det vanskelige sted,
med mindre håndbagasje
enn vi er utstyrt med.

Vi voksne er så store
i gjerning og i ord.
Vår lille bror og søster
blir aldri riktig stor.

Vi har vår eng og åker.
Vi har vårt kjøpmannskap.
Og vi beregner livet
i vinning eller tap.

Det er så lett å skubbe
de små og svake vekk
og la dem stå tilbake
med hjelpeløse trekk.

Det er så lett å glemme:
Når siste båt skal gå
må alle passasjerer
la all bagasjen stå.

Da blir det kanskje lettest
for disse små, fordi
de bare har et hjerte
med sorg og glede i.

Og gleden er så deilig
Men sorgen er så trist.
Det har vår lille søster
og bror bestandig visst.

Så la oss gi dem gleden
til de skal gå ombord 
med sine barnehjerter,
vår søster og vår bror.

I dag er jeg ekstra sårbar. Jeg innrømmer det. Jeg har hatt besøk av en ekspert. Som har gått gjennom noen sider i en perm med meg. Ja, jeg trenger denne permen. Jeg trenger å forstå. Men mest av alt trenger jeg å føle gleden mens jeg lever. Gjør det vondere nå, vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Sosiale nettverk lukker meg ute. Vet dere, jeg har bare dere? Jeg har ikke engang meg selv.

Tanker, ord, følelser - en lørdag

Det skulle vært lørdagsgodt og lørdagsrevyen. Det er ingen av delene. Og har ikke vært det på Gud vet hvor mange ord. Du skal ikke misbruke Guds navn. Unnskyld. 

Jeg skriver. Jeg tar bilder, redigerer og skriver. Og føler og lever og er. Her. Og det er så fryktelig vanskelig. Jeg blir så lett overveldet. 

Hva er det med meg som det ikke er med andre? Jeg vet jo, men likevel, hvorfor skal det være så vanskelig å bare være i samspill med alle disse andre? Hvorfor må jeg havne på ulike lag - hele tiden? Hvorfor må jeg havne i krig når jeg ikke føler kjærlighet? Hvorfor må jeg lage hat?

I morgen er det spalten smakebit på søndag. Men jeg vet ikke hva jeg skal skrive. 

(Modellen på bildet er en Magic mirror dukke. Teksten datt ut av hodet mitt akkurat nå.) 

Fordi ingen mennesker er like

Fordi, ingen mennesker er like, før vi dør 

da er vi lik, lik meg på facebook, sier noen 

og jeg lukker vinduet, trekker for gardinene, 

hva het de dem hadde under krigen? 

hun ønsker seg blendegardinger og da

falt hun, fra tredimensjonal til en en flat ting

kanskje av papp eller innpakningspapir 

slår sløyfe på fingrene

vi trenger ballonger til festen husker jeg

blåser opp og gir noe å lage hull med,

stikker med døra på gløtt 

fordi ingen. lik. meg.