Hoppe paradis i fredagen

En, to, tre, fire-fem, seks, sju-åtte, ni, snu i ringen.... Jeg hopper paradis i barndommen med voksenføtter og leker voksen og leser voksenbøker og kjenner: De er ikke noe for meg. Jeg leser lena Dunham, Ikke en SÅNN jente. Det er litt for mye sex og litt for lite trygghet. Selv om hun også sliter med å passe inn. Hun mer morer seg. Og kan vitse om ulike typer. Jeg ramler av lasset, men skal anmelde boken. Så jeg jobber meg gjennom godt skrevne sider, det er ikke sidene det er noe galt med, det er meg, og jeg må tilfeldigvis inngå som leser om jeg skal få anmeldt boka. Sånn er det bare. Men jeg fungerer lettere med skolekritt på aspalten. En, to, tre... ikke tråkke på strekene. Og krisene når noen sa jeg gjorde. Hva er rett, hva er galt? Det meste er galt. Men noen er likevel glad i meg. Til og med de som ikke har noen som helst slags plikt til å like meg. Takk.

Oppmuntringen

Noen ganger, hjelper det, at noen sier til meg, hundre ganger, at det jeg skriver er så sterkt, så flott, så bra, at det må bli en diktsamling, men enda mer hjelper det når de sier de vil hjelpe meg å velge ut til den, for jeg finner ikke fram alene. I noen små sekunder, prøver jeg å tro på det, ved å lese setningene om og om igjen, tro på at ordene mine, er noe. Mer enn bare ord. Og kanskje, blir det en diktsamling. 

Men først må jeg komme til krefter. Med krefter mener jeg nok til å tåle lyden av at ark blas i, sko tråkker i gangen og mennesker kommer og går. Uten å bli utmattet av redsel, uforutsigbarhet og rammer som flyter. Jeg bare aner ikke hvordan. Og i det, er jeg sammen med noen helt alene. For jeg er flinkest til å se inn i skjermen, late som jeg er opptatt, smile til de som går forbi, og forsvinne i en ullgenser. Tenk å drukne i en sau, sier jeg og legger meg på ryggen. Jeg flyter i vannet, vektløs. Jeg elsket det, da jeg var liten. De andre barna fikk det ikke til, men jeg gjorde, lydene forsvant og alt var borte, og vektløst. Kanskje, er jeg et brev flagrende rundt i verdensrommet. God natta, månen. 

Smakebit på en søndag

Antimaterialistsisk poesi virket ikke på meg. Jeg ønsket meg rosa dunjakke. Millet, en sånn med armer som kunne tas av med glidlås, så den ble dunvest isteden. Da jeg fikk den, viste jeg henne hvor takknemlig jeg var. Jeg sov med jakka på meg den natta. 

Utdraget er fra Mysteriet mamma av Trude Lorentzen. For når sant skal skrives, er jeg fortsatt i den boka. Jeg liker den og nyter erklæringen datteren skriver om hvor flott mor hun hadde. En mor som ble syk, men som var hennes mamma. Før hun ble syk, og etter at hun døde. Hun fødte Trude. Hun skapte Trude. Hun formet en forfatter. Hun laget en bok.

Når sant skal skrives mellom linjene, har julen rent gjennom kroppen min. Det har vært tårer, blod, søl og rettere sagt kaos. Mellom kaoset, har det vært stille og tomt. Det er som om jeg ikke er inni meg mer, og ord blir rett og slett for mye. Jeg har ikke ord for alt. De er borte. Jeg føler at jeg begynner å få altzheimer og erstatter ord med andre.Ord som ikke er dekkende. Livet jeg hadde før, er rett og slett ikke lenger i live.

Men, når det er sagt, er jeg en ung skrivende kvinne. Selv om jeg ikke skriver stort nå. Jeg håper å komme sterkere tilbake. Jeg hadde bestemt, at etter jul, da skulle jeg skrive igjen. Selv om julen har vært nesten tom, og bare hatt masse tid jeg kunne skrevet i, selv om det var realiteten, tenkte jeg at det ble lettere i det nye året.

Det ble tungt og jeg har brukte halve denne dagen på å samle krefter. Og så sitter jeg her, som en Pippi som aldri ble Pippi. Jeg har bare feil sokker. Jeg burde hente tøflene mine, jeg fikk de til jul, men jeg klarer ikke samle mot til å varme tærne. Kanskje jeg kan sove med tøflene i stedet, for om natten, fryser man ikke uansett.

Så rart

Så rart, skrev Inger Hagerup, og fikk oss til å tenke. Tenke på å være flaggermus og flakse rundt fra hus til hus. Det var et eventyr disse linjene, som egentlig er virkeligheten, tilbake til naturen, naturens uendelige rammer. Med edderkopp med nøste i sin egen kropp. Og det er da jeg lurer, hva er vi menneskene?

Vi kom i Evas eller Adams drakt. Jeg, i Evas, men jeg finner ikke fruktfatet. Står det på kjøkkenet? I dag har jeg flakset fra rommet mitt til stua mi. Jeg har vært i Japan og i USA på Internett, eller verdensveven om du vil. Jeg har vært i Norge og sett snøen fra vinduet. Men hva har jeg i kroppen min?

I hodet har jeg tankene. Tankene som kan reise. Og diverse filmer. Av ting jeg har opplevd og ting jeg har tenkt. Jeg har bilder og jeg har bøker og historier. Og i kroppen min? Et hjerte som slår og slår navnet ditt. Er det ikke rart, at jeg alltid tenker på deg? Den noen, ingen vet hvem er. Ikke engang jeg.

Jeg eller du, leter etter meg, men kroppen er et skall og hodet henger såvidt med. Jeg er et nøtteskall. Er jeg en skilpadde? Eller en snegle med bare hus. Du håndhilser, prøver å kjenne meg, stryke meg over håret, det er så mykt, håret mitt, og langt, lenger enn kina.

 Men øynene mine dytter deg vekk. Hendene trekker meg fra deg. Fra meg. Jeg kan bare være en annen, hvisker jeg og legger speilet igjen på badet. Med en sokk. Tenk å væe menneske, uten kropp? Da er vi vel i himmelen da, og engelen Gabriel synger. O´ helga natt.

FUGLENE bloggprat i lufta (der internett og fuglene bor) med GRO DAHLE

Jeg:


Det har gått en ukes tid igjen. 

Jeg håndhilser ikke, men slår opp med

vingene. Sa jeg vingene? jeg mente armene. 

Jeg slår opp i mailregisteret og finner

adressen din. Der var du.

Jeg skriver. Har jeg nevnt at fuglene har sluttet å lande her? 

Vi matet fuglene med meiseboller, og nå har de spist dem opp og da lander de ikke her mer.

1. Har uken din landet?



Gro:

- Nei, uka mi er fortsatt i lufta.

Den fortsetter å flakse,

alt svirrer og suser og summer,

og vinden kommer i kast,

alt jeg skulle gjort, burde ha gjort, må få unna, 

alt jeg ikke rekker, alt som blir litt halvveis,

alt som står og venter,

og jeg har ingen steder å lande,

må holde meg i gang, 

må ikke gi opp nå.

Jeg:

- Min uke flakset. Flakset og sparket litt. Jeg vil ikke kalle det

fraspark, for ingenting ble tilbakelagt. Kanskje mer

ansvarsfraskrivelse med alt i den samme bevisstheten. Jeg klarte ikke være alle rollene mine. Men jeg prøver. Jeg gjør det. Og jeg har funnet ut at jeg kanskje er forteller.

Gro:


- Så fint at du har funnet ut det, Helene!

At du er forteller!

Ja, det er du virkelig!

Og det gjør meg glad!

2. Har du noe å fortelle fra uken din?

Gro: 

- Jeg så en rev over veien.

Først trodde jeg det var en katt,

men den hadde lang nese.

Og jeg har sett havet vilt og havet bli rolig 

fra den ene dagen til den andre.

Og jeg har sett Tønsberg stå og lyse i all sin julepynt.

Og i går lagde vi karameller i tre store kjeler, 

og alle ble litt for myke, 

men pyttsan.

Og de tre barna mine er hjemme

og kjæresten til sønnen min,

og det blir intenst

og praten stiger og synker

og jeg løper til og fra

med frosne bringebær og varme bjørnebær

og krem og vaniljesaus

og potetgull og granatepler

og taco og tikka og te og te og te.




Jeg:

- Jeg kan fortelle deg at det var black friday. Det er en svart dag som startet på 60-tallet. Man skulle tro det var en ulykkesdag, som fredag den 13. og svart som begravelsesantrekk, men det er visst lykke. Lykke med salg på alt mulig. Men ja, noen har faktisk dødd i trengselen. Alle skal ha skal ha og jeg liker Odd Børretzens sang om noen ganger er det ålright. Den handler el om livet, men jeg ser detaljene. Måker som skriker "skal ha, skal ha"

Noen ganger kan man være flinkere til å forlange, skal ha. Eller stjele som kråkene. Jeg vet ikke. I dag kjenner jeg meg som en ulykkesfugl. Jeg lurte dessuten fuglene til å tro på deilige meiseboller, for så å ikke kunne gi dem mer fordi jeg ikke går ut, noen må gå ut for meg.

3. Kan du komme?

Gro: 

- Komme?

Nei, jeg kan ikke komme.



Jeg: 


- Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke har nok svarte klær i skapet. Jeg kunne vært svart hele helgen om det var lykkelig for andre.

Gro: 


- Jeg kjøper fem svarte bukser med strikk i livet

og fem ensfarga svarte, langarma gensere om gangen,
så jeg har nok svart tøy. 

4. Skriver du handleliste?

Gro:

- Nei, ingen handleliste,

men jeg bor nærme butikken,

og når jeg glemmer noe,

fyker jeg tilbake.

Ofte er jeg i butikken tre ganger om dagen.

Jeg:

- Jeg blir så redd i butikker hvis jeg ikke vet hva jeg skal ha. Jeg klarer ikke å velge, Gro.

5. Kan du velge?

Gro: 

- Noen ting er lett å velge.

Jeg liker loff.

Jeg liker sylte nå i desember.

Jeg liker sennep på sylta og rød løk og agurk.

Det er lett å velge.

Verre å velge hvilken film jeg skal se.

Jeg:

- Jeg vil at du skal velge hvor vi skal sitte neste gang. I dag, flakser

vi bare omkring. Men jeg synes det er greit å flakse med deg.

Gro:

- Ja, av og til er det helt ok å flakse.

Neste gang skal jeg ta deg med til tang-sofaen min

og så kan vi bare si at det er sommer,

selv om det er desember,

og så kan vi sitte der ute på jente-skjæret 

og kalle det august,

og det er kveldslys på trærne inne på land,

slik at den grønne fargen gløder over de gulgrå svabergene,

og havet er varmt og helt uten brennmaneter.

Og vi sitter der ute på tangsofaen min

og snakker.

Nå er søndags-morgen-sola i tretoppene

og vinden vifter og vinker til meg.

Og jeg vinker til deg med tankene

og flkser videre

til oppvasken på benken,

skåler og glass fortsatt på bordet

etter familien min spiste sein mat

og tøyet i hauger på vaskerommet

og en roman som har kommet til side 47

om det å være en robot.

Kom alle sammen bli med..

En eller annen barnesang begynner akkurat slik. Og jeg kjenner meg litt som et barn. Men nok om det. Jeg har gått litt rundt i mitt virituelle hus, sett bort på naboene og besøkt et par av bloggerne, før jeg litt hvileløst endte i sofaen igjen, med den tyngste boka, macbooken. Den boka, kan snakke, lese og skrive. Nå snakker og skriver den. Midt i fanget mitt. Den spør, fryser du? Ja, jeg fryser, jeg er kald, jeg lurer på om jeg begynner å bli syk eller om det bare er et bittelite varsel, litt som lyse rødt. Lyserødt i ett ord er rosa. Som babyrosa, kanskje? Jeg knyter en sløyfe av den tanken, og forteller om min lille bloggreise. Var du med? Det er nemlig ikke lenge siden jeg oppdaget norske bokbloggeres portal via facebook. Og nå, nå er jeg en bokblogger selv. I sin sarte oppstart riktignok, men noen titter på siden min, noen leser kanskje noen linjer, over ellre under kaffebordet. Her i fanget, ligger macbook pro. Den skal nå over i hvilemodus og kroppen min skal legges i sovemodus, til onsdag vekker meg. I morgen, i morgen vil jeg lese litt. Og kanskje smile til macbook. Den kan smile tilbake da, om jeg skrur på photoboot. Magi? Neida, bare en fornying av speilet og kameraet i ett. Hvem ser du der? En ailien, lost in space. God natta. (Ser etter stjernene og nynner på starwars. Jeg har faktisk plystret i dag. Jeg som aldri plystrer plystret for å spore av tankene, eller spore de på, noe konkret, jeg lette og alt jeg fant var plystretonen. Kan du plystre?)

Noen ganger... så blir jeg så konkret

Jeg svever. Jeg svever og lever og leverer
et stykke ord. Jeg tygger på ordet og spytter det ut.
Ned i tastaturet, langt ned. Vi snakket om varmen. Eller kulden. At det er kaldt. Du ser det vel selv, det er blå grader på stokken. Jeg ser han gå med stokken, i hodet mitt. Ikke en stubbe å sitte på, men en slik lang stokk, spaserstokk ja, det er ordet, og han går, lang inn i skogen den blå. Ja, den er blå i kveld, blå og kald og enda har ikke snøen lagt seg som et lunt teppe. Imens alt dette foregikk spurte jeg vedkommende:
- Har dere peis?
Før jeg fikk noe svar, tenkte jeg, men kanskje ikke ved. Peis men ikke ved hjelper jo ikke. Men jeg har bøker, tenkte jeg. Hva om han fikk noen av bøkene mine? De ville være fine og tørre, til å starte med, hvis den riktige veden var fuktig. Jeg ble så løsningsorientert at jeg nesten ikke kunne sitte stille. Så jeg stoppet med det. Å sitte stille. Og beveget hendene hurtig rundt mens jeg begynte å tenke på
gamle aviser, blader, gamle møbler som ikke brukes lenger, alt for å få inn varmen
i huset hans.
Det er fint med bøker. De er håndfaste. Eller hva?