La meg bli fugl, hvisker jenta

Jeg fikk pakke o posten, fra Bokkilden, med boka til første samlesning. Jeg liker det, det at jeg for en gangs skyld er med på noe helt normalt. For aller første gang, føler jeg at det helt normale, vil få litt krydder av at jeg er med. Litt andre farger. Fordi, personlighetene farger alt som skrives. Og når vi er mange sammen som både leer og skriver, får hver anmeldelse og omtale en farge. Jeg skal ikke lese og anmelde boka i dag. Jeg vil ta den i små vingeslag. Jeg plukker opp de første sidene med nebbet. La meg bli fugl, hvisker jenta. Og akkurat som henne, knne jeg ønske jeg ble borte litt. Så ser jeg på håret hennes, ansiktet, øynene, ja boka ville ikke vært den samme uten henne. Og ikke uten lesere. Så, jeg skal lese boka, og skrive om den. Fugl, Av Lisa Aisato, tror jeg blir en bok jeg kan lese mange ganger, roper jeg, legger boka i sofaen og lukker munnen. Jeg leser videre i morgen.

Fugl av Lisa Aisato

Jeg så det artige, med ugleøynene mine så jeg det, samlesning til Bokbloggerprisen. Uten mulighet til å fly til noen butikk eller bibliotek (Jeg er fuglen Kiwi, den som er født uten vinger), bestilte jeg februarboka i dag, på Bokilden. 218 kroner er det verdt å være med på noe så gøy i en måned. Og, jeg liker fugler, fasongen, fjørene, vekten, breddegradene, reisene, sangene. Både med og uten vinger. Har de nebb, kan de synge. Noen ganger er det slitsomt, de synger høyt. Menneskeversjonen, kan være nebbete. Kanskje, skulle vi vært flinkere til det.