Follow on Bloglovin
Viser innlegg med etiketten boka på vent. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten boka på vent. Vis alle innlegg

tirsdag 3. mars 2015

Boka på vent: Din, Alltid

Det er tirsdag og bare en uke igjen til en viktig dag. Jeg kjenner jeg er lettere nervøs. Jeg får ikke til å lese, men boka passer jo da desto bedre - for da kan den fortsette å ligge på vent litt til. Jeg velger meg Din, alltid, av Gøhril Gabrielsen. Du kan lese om boka her. 
Dette skriver forlaget om boka: 
Hva hjelper det at samfunnet frikjenner deg, hvis moren din sier du er skyldig?

En tolvårig jente griper inn i foreldrenes sjalusidrama med fatale følger. Senere i livet, i et forsøk på å bøte på det vonde hun har forvoldt, velger hun bort kjærligheten for å ta seg av mora. Etter mange år finner hun ut at hun ikke er så skyldig som hun har trodd. Og hun bestemmer seg for at hun vil ha alt det tapte tilbake. 
"Din, alltid" er en roman om hvordan skyldfølelse kan påvirke valgene i et liv, men også forstyrre forståelsen av virkeligheten. Det er en fortelling om makt og avmakt, tiltrekning og frastøtelse - og en livslang lengsel etter frikjennelse.
Boka får også meg til å tenke. Hva hjelper det at folk sier det ikke er min feil, når de i neste øyeblikk er sinte for den jeg er? Jeg skal ikke grave mer med den spaden i dag. Jeg rører rundt grøten og invierer til mellommåltid. 

P.S Da jeg skulle poste til spalten, ser jeg at Beathes blogg er borte. Jeg må gå på jakt. Har noen andre tatt over spalten? 

tirsdag 17. februar 2015

Boka på vent - Hopp da, så blir vi kvitt deg!

Jeg deltar med Boka på vent hos Beathe, og i dag skal jeg fortelle om en bok jeg skal lese snart. Det er en bok om mobbing. Den heter Hopp da, så blir vi kvitt deg! Du kan lese om boka her. 
Boka er historien om et mobbeoffer «De ødela barndommen min. Det er noe jeg alltid må leve med. Sårene fra mobbing er ikke en sykdom man kan bli kvitt,» sier Tine-Mari i denne boka.

Mobbing er like aktuelt i dagens samfunn som for femti år siden. Mobbingen tar bare nye former. Og slutter ikke å leve. Desverre. Sålangt. 

tirsdag 27. januar 2015

I dødens fotspor

Boka på vent til spalten hos Beates bokhylle, handler om døden. Og om livet etterpå. Boka heter Kjære søster og er skrevet av Alf Kjetil Walgermo, utgitt på Cappelen Damm. Dette står om boka: 

"Når eit menneske døyr i dag, står gjerne Facebook-veggen igjen etter det. I mange tilfelle lever veggen vidare, som ein stad der slekt og vener vender seg direkte til den avdøde. Profilen blir ei minnebok, men også ei slags forlenging av livet. Etter at Amalie døyr, begynner storesøstera Eli Anne å skrive til henne på veggen hennar. Ho skal snart legge profilen ned - ta ein endeleg avskjed - men kvir seg for å ta det siste steget. Eli Anne skriv på veggen til Amalie og ser attende på forholdet deira: på endringar av status, på løgner og sjalusi, men også på kjærleiken mellom to søstrer. Kjære søster er ei forteljing som rommar både sorg, anger og skam - men også glede, livskraft og håp. Det er i tillegg ein roman om musikk, der ulike musikksjangrar og kunstsyn får bryne seg mot kvarandre."

Jeg skal lese denne boka. Den er på vent, på vei i posten. Postmann Pat, med sin svarte og hvite katt. Ja, jeg er redd. Og når jeg er redd assosierer jeg. Jeg dissosierer også, altså tar bort litt av virkeligheten rundt meg, forsvinner inn i meg selv. Bøkene vinner meg tilbake. Til en bit av virkeligheten. 

Vi sier ofte at døden er en del av livet. Men den er ikke det. Ikke for den som dør. Da er det over. Livet. Men for de rundt, som har mistet, er tapet en del av livet. Og jeg liker bedre den engelske måten å si det på enn norske kondolerer, nemlig: Sorry for your lost. 

Når jeg dør, kan godt facebookveggen min forsvinne. Jeg har ikke behov for å stå igjen. Men om de rundt meg vil ha veggen der, skulle jeg ikke nekte dem. Det ville dessuten være for sent. Og jeg tror ikke at vegger er til skade, selv om det ikke bor mennesker bak dem. De blir som en terapautisk arena for de som står igjen. Det samme med blogger. Et hjørne på nett. Nettopp nå. 

Tankene mine i dag, går til noen som har mistet. Men jeg blir også veldig fanget i meg selv når jeg tenker på andre som dør, fordi jeg har bedt om å få dø og skal i sak om nettopp dette faktum. Og det føles akkurat nå som om min virkelighet er egoistisk. Jeg burde tenke på de som står igjen og trenger veggene. Veggene av liv som skulle vært der. 

Med all respekt skal jeg lese Kjære søster. Skal du? 

mandag 19. januar 2015

Boka på vent: Fletteboka

Det er tirsdag morgen, og jeg åpner dagen med boka på vent hos Beathe. Jeg finner fram min sist ankomne bok, Fletteboka. Det er Norges første bok om hårfletting, utgitt på Press forlag av Bente-Helen Scheis som for de fleste er mest kjent som Flettemamma på Instagram. Mer enn 72 000 mennesker følger henne der. Jeg er ikke på instagram selv, så boka blir mitt første møte med Flettemamma. I Fletteboka viser hun steg for steg hvordan man kan lage 75 ulike, morsomme og vakre fletter. Jeg har alltid håret i fletter. Kanksje får jeg inspirasjon? 


Fletteboka er en brukervennlig håndbok. Her presenteres du for alle de grunnleggende teknikkenefor å kunne lage enkle, vakre og allsidige fletter. Man lærer grunnteknikkene som gjør oss i stand til å briljere med pariserflette, tvist, fiskebeinsflette, firerflette, tauflette for å nevne noen. Boka er tematisk bygd opp sånn slik at du til en hver anledning kan slå opp i boka og få inspirasjon og oppskrifter til en nydelig frisyre. Her er fletter med sølv og glitter, treningsfletter som tåler en skikkelig treningsøkt, samt fletter til både hverdager, bryllup og konfirmasjon. Boka har også et eget kapittel for far.

Jeg vet ikke om det er nettleseren min eller hva, men jeg sliter med å svare på kommentarer på blogspot. Jeg har en fotoblogg på blogg.no, og der går det helt fint. Men vit at jeg leser kommentarene deres med glede og respekt! 

I dag skal jeg sove litt, lese litt i Tull - en rolig bok om Sverige, ta noen bilder og blogge litt. Der i mellom kommer selvsagt må-tingene som mat, medisiner, veiing og møter. Hva skal du i dag? Vi blogges. 

tirsdag 13. januar 2015

Boka på vent: Oslo Noir - tilbake til nittitallet

Jeg har noe så spennende som en spenningsroman på vent. Vent litt. Jeg må først fortelle at det er til spalten boka på vent hos Beate. Og så til boka. Den heter Oslo Noir av Aslak Nore utgitt på Aschehoug i 2014, året vi nettopp har forlatt.

Peter Wessel fra En norsk spion er tilbake. Denne romanen er både hardkokt narkokrim og en fortelling om å vokse opp på 90-tallet. Det er sommeren 1997, det er hetebølge, lyse tropenetter og et nytt Oslo de voksne ikke forstår, og Peter Wessel må bli voksen i en by som er langt mer brutal enn mange kanskje husker det. Jeg vet ikke selv om jeg husker det. Men jeg husker noe.

Om boka: To barneranere finner en pose ecstasy på en hjemme alene-fest på Oslo Vest. Like etter blir den ene av dem funnet død av en overdose. På Grünerløkka banker en latinamerikansk gangster opp lillesøsteren sin. 16 år gamle Ida knipser E for første gang. Og storebroren, Peter Wessel, kommer over en pose med narkotika han ikke vet hvor han skal gjøre av. Når posens eiere forstår at dopet er på avveie, må Peter ta vanskelige valg.

Nore tar leseren med tilbake til en tid som er gjenkjennelig, men samtidig fjern. Jeg kan selv huske dette med E som lignet på Flux. Dette politiet advarte oss mot. Som ikke var Flux for tennenes skyld. Det var i stedet å leke med døden. Jeg var litt for liten/ung til å leke, heldigvis kan man si. Oslo Noir handler om nye penger, gamle penger og svarte penger - jakten på ecstasyen tar leseren fra narkodealere på gateplan og oppover i samfunnshierarkiet. 


Hva har du på vent? Jeg venter på kveldsvaktene. 


tirsdag 9. desember 2014

Rekordlesing og boka på vent

 Jeg leste en hel roman i går. Kjære av Linnéa Myhre. Den var humoristisk, ærlig og godt skrevet. Jeg leste den på noen få ettermiddagstimer, to-tre timer effektiv lesing. Den falt i god jord. Og jeg ser for meg blomster som spirer. Som Linnéa som har fått mensturasjonen tilbake. Og kan få barn, kanskje. Men likevel kanskje ikke vil. Boka er et tjuetalls brev til venner, mamma, pappa, redaktører, produsenter, en resturant, til kjæresten og seg selv. Boka handler om å spise og om å ikke spise, om å bli frisk i kroppen og ikke i hodet, om å alltid ha jaget inni seg, om det å prøve å bli frisk og ikke gi opp. 

Jeg skulle egentlig skrive om denne boka i boka på vent i dag hos Beate, men den er altså alt lest. Boka på vent blir derfor Gunhild Øyehaugs Undis Brekke. Det er også en roman. Den ligger litt lengre ut i køen, for først skal jeg lese Manilahallen. 

Undis Brekke handler om den 38 år gamle Undis som vender tilbake til hjembygda for å ta seg jobb som lektor i nordisk på høyskolen, selv om hun er svært lei av studenter. Svik, håp, angst, kjærlighet, skrivesperre, kjærester - både kvinnelige og mannlige, foreldre - alt og alle får sine plasser i portrettet av en kvinne som prøver å holde hodet over vannet. 

Jeg glemte seksordsnovellen i går. Så her kommer en for luke 8 og en for luke 9. 
 8. Desember  
To føtter. En mandag. Alltid tidlig.

9. Desember 
Fire hjul. En sjåfør. Gratis taxi. 
Hva gjør du en tirsdag rett før jul? Jeg er veiet og funet for lett, skal lese og skrive og bare være...litt til.  

tirsdag 2. desember 2014

2. Desember. God nummer to + boka på vent

 Boka på vent hos Beate, som seg hør og bør kommer hver tirsdag men som jeg har glemt litt i det siste, er Manihallen. Jeg har akkurt bestilt den. Den er av Ruth Lillegraven. Ein dikt. Eit liv. Dette står om boka:  

"Som 33-åring blir ho innlagd på Modum bad, med ei kroppsvekt på berre 38 kilo. Birgit, fødd i 1946, gledesbarnet, gutejenta, ho som elskar dyr og skog, bøker og musikk. Korleis blei livet hennar slik? Kvart menneske ber på si historie. Og den historia inneheld kjærleik, smerte, glede, sorg. Det mørkaste mørke og det lysaste lyse. Det er berre å spørje. Snakkar ein saman lenge nok, kjem alt fram til slutt. Slik blei boka du held i handa til. For Birgit finst. Ho svara då Ruth Lillegraven spurde. Manilahallen er biografien om Birgit, skriven som dikt. Eit heilt vanleg - og difor heilt uvanleg - liv, i ei bok du ikkje har lese maken til."


Jeg har forresten glemt at det er tirsdag i noen uker. Dagene virvler seg rundt. Men i dag er det visst tirsdag. Julekalenderen sier 2. desember. Jeg åpner luke nummer to i seksordsnovelle-kalenderen min. 
To voksne. En baby. Mild latter. 
Følg med helt fram til julaften for flere.

tirsdag 25. november 2014

Boka på vent: De halvleste bøkene

Jeg kjenner mange bokhyller og kommodeskuffer. Jeg kjenner enda flere bøker. Og enda flere ord. Jeg kjenner ikke like mange forfattere, man blir ikke kjent med dem personlig, bare noen få. Som Gro Dahle, Kari Iveland, Thomas J.R Marthinsen og Ingvar Ambjørnsen. Ja, jeg kjenner noen - litt. Godt nok til at jeg kan sende dem en epost.

Boka på vent i dag er de mange. De mange jeg har begynt såvidt på. Det er Selvportrett ved gravstøtte, Ikke en SÅNN jente, Det blir aldri lyst her og Kraftverk 50. Den siste vil jeg løfte frem i dag. Den kom nettopp ut og er en antologi. Jeg har tre tekster på trykk der selv. 




Kraftverk 50 inneholder et utvalg på 50 tekster fra Kraftverk sin historie:
36 dikt, 13 prosatekster og en samling aforismer. I tillegg inneholder utgaven 17 nye tematekster om å skrive. Jeg har to fra arkivet og en av tematekstene. Kraftverk kan bestilles her. Møt 48 skrivere med levde liv (Som kan skrive historie). Jeg har selv bare bladd litt i katalogen foreløpig, men skal sette meg ned å lese flere av tekstene. De er rike og beriker meg, åpner øynene mine og lærer meg å se bak bokstavene. For hva er en A uten B? Og hva er en B uten noe Bak? Som et bilde? Jeg skriver bilder.

HL.

tirsdag 11. november 2014

Det blir aldri lyst her

Jeg liker debutanter. Det har jeg alltid gjort. Jeg har nettopp sendt inn en egen tekst til Cappelen Damms Signaler. Jeg håper den kommer med. Fjorårets kom ikke med. Men prøver man ikke, går det i alle fall ikke. 

Som dagene går, kommer bøkene. Boka på vent, til Beates spalte, som i dag er å finne hos astrid terese, er Tina Åmodts første roman: Det blir aldri lyst her. Tidligere har hun utgitt en prosabok. 



Forlaget Kolon om boka: 
Midt på vinteren reiser Sara med kjæresten Eli til Finnmark. Mens Eli jobber som fisker, tar Sara bilder av det øde landskapet. Sara strever med å få kontroll over tankene sine og seg selv. Det eneste hun er sikker på, er at hun må være der Eli er. Men er det kjærlighet som knytter dem sammen? 

Det blir aldri lyst her er en intens fortelling om avhengighet, makt, ambivalens og hemmeligheter - og om å prøve å se klart i mørket.
Til felles med Sara har jeg at jeg tar bilder og ikke vet hva som holder meg i live. Jeg vet bare at jeg er her. Og der er objektene mine, de jeg fotograferer. Jeg prøver å skape liv i det som ikke lever. Meg selv derimot, legger jeg lokk på. Titt og ofte. Jeg bare er her. 

Jeg leser lite for tiden, men denne boka gleder jeg meg litt til. Den ligger blå og ser på meg. En tirsdag formiddag. Jeg er veiet og funnet for lett. Og i morgen er en utrolig spesiell og vanskelig dag. 

Samtidig som jeg skriver vil jeg si takk for alle kommentarene på bloggen min. Jeg sliter med nettdekning og spesielt med å laste kommentarfeltet der jeg kan svare dere. Så tusen takk. Jeg leser alle kommentarene på mail. Jeg får bare ikke svart. Fortsett å skrive til meg om dere vil. Jeg kommer tilbake med svar, når jeg får meg ny ruter. Ttt (ting tar tid). 

tirsdag 21. oktober 2014

Boka på vent: Selvportrett ved gravstøtte

Boka på vent hos Beate, er Selvportrett ved gravstøtte. Den har nemlig måttet vente pent. Ja, denne boka skulle jeg lest masse i for lenge siden, kanskje allerede vært ferdig, men den havnet i bunken over bøker jeg vil konsentrere meg fullt og helt om når jeg leser, og akkurat der er jeg ikke nå. Boka er om retten til å skrive om eget liv, samt om liv som kommer og liv som går. Thomas J.R. Marthinsen er mannen bak, eller i, boka, og den er utgitt i høst på Gyldendal. 


Mens jeg er inne på bøker, les om boka jeg anmeldte i dag her. Det er noe av det beste jeg har lest på lenge, i kort format og med masse fotografier. En bok å bo i. Og jeg liker heller ikke å flytte. Verken meg eller fjell. Er jeg fjell? Jeg kan bestige ett, i drømmeland. 

tirsdag 14. oktober 2014

Finn en bok og spill for livet

Det er tirsdag og dagen for Boka på vent-spalten til Beate. Jeg har samtidig funnet fram Finn, eller retteresagt en pressemelding fra Finn som var veldig interessant. En kurriositet i seg selv. Finn melder:
"Søkelista på FINN torget preges av stor variasjon, med blant annet møbler, iPhone og merkeklær på topp, men hva befinner seg egentlig på bunn? Her er det mye kuriosa, ifølge FINN.
Eksempler på hva som ligger nederst på topplista inkluderer «grandis», «rapphøns», «negl», «fettpresse», «stress», «bifolk», «frank» og «kjole str 44»."
Utover det, har jeg flere bøker på vent. Jeg venter på boka om Johnny Cash. Aschehoug lanserer "Johnny Cash. Livet" av Robert Hilburn. De skriver: 
"Musikk. Kjærlighet. Gud. Fedrelandet. Folket. Rytmen. Den usminkede sannheten om et musikalsk ikon." 

Og jeg skal lese den. Du finner den hos Ark blandt andre. 

onsdag 8. oktober 2014

Ikke en sånn jente

Jeg glemte helt å skrive boka på vent i går. Det blir: Ikke en sånn jente. 

Cappelen skriver i pressemeldingen: 
Denne samlingen vittige, kloke og forbløffende åpenhjertige personlige essays fra skaperen av og stjernen i suksesserien GIRLS etablerer Lena Dunham som en av dagens mest originale ogtalentfulle unge stemmer. 
I Ikke en sånn jente setter Dunham søkelyset på de erfaringene som er med på å forme ens liv: forelskelse, ensomhet, å veie ti kilo for mye selv om alt en spiser er sunt, å skulle bevise at du er best i et rom fullt av menn dobbelt så gamle som deg, å beholde venninner, å kvitte seg med dårlige kjærester, å finne ekte kjærlighet og, det vanskeligste av alt, å bevare troen på at akkurat din historie fortjener å bli fortalt.
Lena Dunham (28) er filmskaper og skuespiller. Hun skrev og regisserte filmen Tiny Furniture som hadde premiere i 2010, og hun er skaperen og stjernen i HBO-serien Girls.
Hun har fått åtte Emmy-nominasjoner, som manusforfatter, regissør, skuespiller og produsent. Hun har vunnet to Golden Globe priser for Girls. Dunham er også den første kvinne som er blitt tildelt en Directors Guild Award for utmerket regi i en komiserie.
Personlig er jeg en jente som liker rutiner og forutsigbarhet. Derfor strider det litt imot å skrive Boka på vent hos Beate en dag for sen. Jeg er for sen. Og det gjør vondt. Men det har vært en skikkelig vanskelig uke sålangt. Bokstavlig. 

Jeg er definitivt tidspessimist. Jeg tror ting tar lengre tid enn de gjør og møter alltid opp i god tid. Så å komme for sent til spalten, er noe jeg ikke liker. Jeg beklager på hele bokhylla mi sitt vegne. For jeg klarer ikke engang å lese for tiden. 

tirsdag 30. september 2014

Boka på vent: Muselita

Jeg har ei barnebok på vent. Det er Inger Frøysaa sin Muselita. Boka er ei barnebok utgitt på Publica. Muselita er en vilter mus med verdens største ører. Når jeg leser det, tenker jeg på Dumbo og lurer på om hun kan fly. Og jeg lurer på alt hun kan høre. 

Sammen med familien og vennene sine bor hun i en liten musefren i en skog (kanskje nær deg?). Muselita er full av ideer, noen bra, andre ikke helt bra etter Mammus og Pappmus sin smak. 

Romantikken blomstrer blant unge og gamle i musegrenda. Bryllup forberedes. Men så skjer det noe... Mennesker kommer til Mosesteinen.

Jeg liker slike bøker mellom de som krever mer voksne øyne og ører. Jeg liker at det hendvendes til barnet i meg. At jeg får lov å både krympe og vokse i bøkene jeg leser. Har du ei barnebok på vent? 


tirsdag 23. september 2014

Boka på vent: Alle mot én

Jeg leste i går pressemelding fra Cappelen Damm. Boka som må leses er Alle mot én. Jeg legger den til "på vent-lista". Det er tirsdag og spalten til Beate Boka på vent er åpen. 


bilde fra Cappelen Damm

Forlaget melder:
"Ann Kristin Liland opplevde alle foreldres mareritt. Hennes sønn Robert gikk fra å være en glad, skoleflink gutt til å bli en nedbrutt og traumatisert tenåring etter flere års mobbing på ungdomsskolen.

Hun kjempet hardt for at mobbingen skulle bli tatt på alvor, men de ansvarlige sviktet og mobbingen fikk fortsette i flere år. Senere kom selvmordsforsøk og rusproblemer for Robert.

Til slutt gikk Robert til sak mot Søgne kommune for å ikke ha gjort nok for å stoppe mobbingen. I februar 2013 vant han rettssaken og ble tilkjent erstatning.

Her forteller Ann Kristin Liland om den tunge veien hun har gått og hvor lite hjelp man får når barnet mobbes.

Det er skrevet mange bøker om mobbing, men få med råd til foreldre mens det hele står på. Saken der Robert fikk erstatning er også et eksempel på at myndigheter blir holdt ansvarlige, der dette tidligere ble sett som et privat problem.

Ann Kristin Liland håper at denne boka skal åpne opp debatten for hvor ansvaret for mobbing skal ligge og hva det gjør med familiene som rammes."

Tilbake til tirsdagen min. Det handler om å våkne. Jeg er så utrolig trøtt og sliten i dag. Det er for mange inntrykk. Da er det bra at noen andre gir uttrykk for hva som ikke er bra. Takk for at det lages en bok om gutter som mobbes. Det er ikke så mange gode bøker om det. 

tirsdag 9. september 2014

Boka på vent: La oss snakke om det


Redaktør/forfatter: Signe K. Narvesen
ISBN: 978-82-8314-021-7
Utgivelsesår: 2014
Målform/språk: Bokmål
Innbinding: Heftet
Antall sider: 143

I går fikk jeg boka "La oss snakke om det - Når unge mennesker mister livslysten." Hva sier ungdom som har vurdert å ta sitt eget liv, nå? Jeg skal anmelde boka i Kvinnekraft, medlemsbladet til Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser. I dag trekker jeg den frem i spalten til Beate, boka på vent, fordi det er en viktig bok for mange unge og de som skal se dem. 

Jeg har allerede begynt å lese, og er på side 84. I boka bryter Lilith, Maria, Vilde, Torstein og Karianne tausheten og deler sine erfaringer, i håp om at andre unge skal se at det finnes håp til tross for at livet føles tungt her og nå. I tillegg møter vi fire fagpersoner som forteller om hvordan de møter unge som har mistet lysten på å leve. 

Samtidig venter jeg på Unni Lindells Brudekisten og Thomas J. R Marthinsens Selvportrett ved en gravstøtte. Hvilken bok har du på vent? Link opp ditt innlegg om bok i høst under her og få flere lesere, du også. God bok!


tirsdag 2. september 2014

Boka på vent: Brudekisten


Det er høst. Bokhøst. Aschehoug slipper fire bøker nå. En av dem ble promotert i Dagbladets Magasinet på lørdag. Unni Lindell har lagt handlingen i den tiende boken om politiforsker Cato Isaksen til Gaustad sykehus i Oslo. Jeg er godt kjent i traktene og gleder meg til å lese boka.

Handling: Tolv år gamle Maike Hagg, datteren til en psykiatrisk pasient, døde i kjelleren på Gaustad i 1988. Politiet konkluderte med at det var en ulykke, at jenta falt fra en gardintrapp og slo hodet i steingulvet. Emmy Hammer og Aud Johnsen møtes tjuefem år senere for å snakke om det som egentlig skjedde den gangen.

Videre skriver forlaget: Foreldelsesfristen nærmer seg. Møtet blir farlig, for en av kvinnene vet for mye; angst og hat trigger en kaldblodig morder frem fra skyggene. Halloweenkvelden blir Aud Johnsen drept, og Cato Isaksen og Marian Dahle får saken. Miljøet på det Gaustad sykehus trer sakte frem - noe hviler i skyggen av noe annet. På slutten av 90-tallet skjedde det en politisk endring i psykiatrien; alle skulle ut i samfunnet igjen. De slottsaktige bygningene på Gaustad ble tømt. Men én flyttet aldri ut.


"God" høstlesing! 

tirsdag 26. august 2014

Boka på vent: Kraftverk litteratur

Boka på vent hos Beate: Jeg har ikke fått lest utgave 49 av kraftverk enda, lansert fredag. Jeg har selv to tekster med. Dette er et verk med mange dimensjoner. Og jeg gleder meg til å lese hver gang. Jeg bare har ikke hatt overskudd. Det har vært nok med meg nå. Men jeg faller, og mens jeg faller, griper jeg etter bøker som kan gi noen noe. Så dagens lesetips er å laste ned helt gratis kraftverk nr. 49 her, som pdf

Utdrag: 
De sitter slik, 
lett bøyd, 
holder hverandres kvinneblader 
noveller, skilsmisser, 
tips om opp og ned 
styrke og vekt 
og tyngst av alt 
er virkeligheten 

Kraftverk er et prosjekt mellom litteratur og psykisk helse. Det er sterke tekster om svake sider og sterke sider om svake øyeblikk. Les, lær, beundre. De som har skrevet, vil noe med ordene. Og nå er de dine. 


Utdrag: 

Jeg sitter øverst i trappen og titter ned
Jeg får ikke sove. Hvorfor får jeg ikke sove?
Jeg får bare sitte der og se på mamma i den grå sofaen
Mamma som snakker nå, eller er det bare TV’en
TV’en er enda våken og ikke engang NRK har sagt god natta og jeg får ikke sove
Jeg sitter der, øverst i trappa, og ser ned, mellom sprinklene,
at mamma sitter der. Har hun strikketøy?
Strikketøy som kanskje blir en genser
Kanskje til meg, hvis ikke pappa koker den i vaskemaskina


tirsdag 19. august 2014

Boka på vent 2! Når de siste kommer først

Jeg fikk bok i posten i dag! Eller faktisk mange bøker. Den ene er: Når de siste kommer først og jeg kaster meg over den og tar den med i Beates boka på vent spalte. Den er fra Publica Bok  og er en diktsamling. Og jeg skrev jo om en diktsamling i stad som var bestilt! Denne ser ut til å ha litt lengre dikt, kanskje med et lite snev av roman. Det er både bilder og tekst. Jeg som er svak for fotografier er kjempefornøyd med å skulle pakke meg inn i ullpledd og bla i boka. Jeg må bare poste dette innlegget først. Forfatter: Anders G. Ek og Knut Rune Johansson (ill.) Det handler om livet og om lykke og.... Forlaget skriver: 
Hvem skal definere hvor lykkelige vi er? Skal vi gjøre som de andre og kaste oss ut i jakten på evig suksess og udødelighet? Skal vi kjøpe oss fri fra sorgens ubehag og nederlagets time? Det meningsskapende øyeblikk skapes i spenningsfeltet mellom skår og glede. Vi er vår egen målestokk, også i forhold til det vi ikke mestrer. Når vi våger å skritte ut av mengden, trer verden frem på en annen måte, i en annen rekkefølge. Viljen til å velge er begynnelsen på hvert liv, hver dag.
Om forfatter/illustratør: 
Anders G. Ek (f. 1970) har utdannelse i sosialfag, og har arbeidet med barn siden 1992. «Når de siste kommer først» er hans debutugivelse.
Knut Rune Johansson (f. 1954) er fotograf, og har hatt separatutstillinger siden 1994. Han har tidligere gitt ut to bøker.

Så i dag fikk de siste komme først! Nyankommet bok blir herved åpnet. 



Å åpne blikket vårt


Boka på vent (spalten til Beate) kom ut i går, og jeg bestilte den. Vi snakker dikt. Vi skriver dikt. Vi ser dikt. Strykere, blåsere og blå tønner av Håvard Foynes ser på detaljer, og finner sammenhengen i en større helhet. Et utdrag:
«Disen fra kroppen når den svetter/ i snøen: skyer av destillert vann som stiger opp i lufta/ og omdannes til kommende snøbyger.» 
Jeg liker dikt som åpner øynene mine, løfter blikket mitt og ser utover havet. Det er slik jeg ser verden også. I minste detalj. Med største dybde. Jeg gleder meg til boka kommer. 

Minner samtidig om giveawayen min, boka gis bort i morgen.  Klikk her for å delta. 

tirsdag 12. august 2014

Boka på vent: Uten dekning av Lise Knudesn


Denne ukas boka på vent som jeg deltar i hos Beate er i postsystemet. For meg, var det en ukjent bok og Lise Knudsen en ukjent forfatter helt til søndag da jeg besøkte Mari i Flukten fra virkeligheten sin blogg. Derfor liker jeg blogger! Jeg fikk lyst til å lese Uten dekning og anmelde den. Boka er bestilt. Det er korte tekster i diktformat som utgjør romanen. 

Hovedpersonen i boka har mistet moren sin, og er flue på veggen i eget hjem, der hun ser lillebror og pappa, fra sitt ståsted som storesøster uten mamma. Det spilles i perspektiver. Og jeg aner: inspirasjon på mange strenger, enda jeg ikke spiller gitar, bare skriver. Skriver og skriver. 

Her er et utdrag: 
Jeg brekker av en stilk. 
Blomstene er kalde. 
"Hva skal du med dem, Kari?" 
"De er pene." 
"Revebjeller er giftige, altså!" 
Bredden på den andre sida. 
Blyanttegna. 
Som om noen har gjort konturen utydelig. 
Med vilje.

Lise Knudsen har skrevet mange bøker, og jeg kjenner igjen titler som Svarte vinger og Maskespill. Jeg gleder meg til boka kommer i postkassa. 

Forlagets omtale: 


Lise Knudsen demonstrerer i sin nyeste roman Uten dekning en imponerende kontroll over form og innhold. Forfatteren har gitt seg sjøl svært stramme rammer, og har innafor disse skapt en fortelling som beveger seg i landskapet mellom poesi og prosa, fantasi og virkelighet, fortid og nåtid. Med knappe, presise setninger maner hun fram stemning og grålysning, en sårbar familie og mennesker som på hvert sitt vis forsøker å leve igjen. Kompleksiteten i komposisjonen gjenspeiler hovedpersonens kvaler, og gjennom henne blir romanen en inngang til noe langt større.