Hvorfor hopper jeg av Naoki

Jeg hopper, fra en bok jeg egentlig leste til denne .Jeg kunne ikke vente med å lese den. Om den innfridde? Ja. I korteste grad. Man pleier å si i høyeste grad, men siden den er kort med store bokstaver, kunne jeg lese den på kort tid. Og noen ganger, har jeg konsentrasjon i ganske kort tid. Akkurat som Naoki. 

Naoki skrev om å ha autisme. Naoki skrev om å være glad i noen, uten å si det. Han skrev om å løpe fra ting han er redd for. Han skrev om å snurre. Han skrev om å rugge. Han skrev om å få kommandoer som kroppen må utføre. Han skrev om setninger som ble mange. Han skrev om å være i vann der lydene blir dempet, så han kunne ha det litt roligere. Han skrev om å miste ordene og si andre ord enn de han mente. Han skrev om rutiner og behov for foutsigbarhet. Han skrev om å være glad og om å være trist. Han skrev om gråt og om andre mennesker. Han brøt ned myten om at autister ikke bryr seg om andre. Han skrev om mimikk og om å bli forstått. Han skrev ved hjelp av en alfabettabell moren han hadde lært han å bruke. Han er i dag 13 år og kan uttrykke seg med tekst ved hjelp av tabellen.

Språket hans er enkelt, men han forklarer ting mange andre mennesker ikke ville forstått, så på en måte er det enkle språket helt nødvendig om man skal forklare noe så innviklet. Han har ikke svar på alt og kan ikke svare for alle med autisme, men han kan gi oss en følelse av hvordan han har det. Og han ber menneskene om å aldri gi dem opp. Det krever stort mot i en liten gutt for å be om det, skrive det og forklare det. Mange, mange ganger.

Takk, for at du lærte oss å lese litt, Naoki.

Det er ikke sant: Fordi

Fordi, jeg trenger å vite alt på forhånd. Fordi jeg behøver å vite hvordan ting slutter. Fordi jeg trenger å vite hvem som sier hei. Fordi jeg trenger å vite at datamaskinen ikke forfølger meg. Fordi jeg trenger å vite at jeg forfølger datamaskinen. Fordi jeg trenger å vite, at du hater meg. Fordi jeg trenger å bestemme når boken slutter, måtte jeg lese den med en gang. Sånn at den ble ferdig i dag klokken 20. Hvorfor hopper jeg skulle egentlig ligge på vent, men er alt lest. Omtale skriver jeg når bølgene har lagt seg. Jeg er så lett i vannet. Jeg også, liker meg der. Jeg gjorde det som liten og. Jeg kunne flyte, og ikke bry meg om noen. Fordi, om jeg sa noe, ville jeg få noe jeg ikke kunne ta imot. Som at genseren min var fin. 

Fordi du leser bloggen min. Fordi jeg ikke kjenner deg. Fordi jeg ikke vet hvem som leser meg, avslutter jeg her. Og undrer, kan jeg lese en gang til? For slik er jeg. Jeg liker å vite hvordan ting går. Er. Blir. Derfor er den, Hvorfor hopper jeg av Naoki, enda på vent, eller er den ikke? Som en julepresang du har tyvtittet på. Derfor, ligger den lest, og skitten av hendene mine, jeg antar de er ekle, hendene mine, derfor ville hun ikke holde dem. Jeg elsker deg på papirlapp, slik andre spurte: Skal vi være sammen, spurte jeg, noen år for sent, jeg skulle være voksen. Men de samme redde følelsene, som dere, de hadde jeg. I morgen.

Smakebit søndag: Derfor?

Noen ganger, tar jeg bøkene i små biter. Jeg leser litt om gangen. Derfor går det ikke så fort og jeg kunne skrevet smakebit fra samme bok som jeg skrev fra sist. Men jeg har tyvtittet i neste på leselisten min, som jeg oppdaget på fredag. Jeg oppdaget boken i reklame fra Norli og Ark på fredag. Jeg fikk noen til å trykke klikk og hent, og kjøpe den for meg. Jeg kan ikke vente. Jeg vil lese Hvorfor hopper jeg

Den har allerede vekket meg fra en lang periode med følelser jeg ikke forstår. Jeg har helt lunket vann på meg så jeg slipper å fryse. For med en slik bok, er verden aldri helt alene. Ikke bokverdenen engang. Forfatteren er bare tretten år, men siden jeg først skulle lese ferdig den forrige boka jeg driver med, er det forordene det blir en smakebit fra. Hvorfor hopper jeg er en bok av 13 årige Naoki med autisme. Her er et lite utdrag fra forordene som motbeviser alt du forventer.

"Hvis mennesker med autisme ikke forstår andre menneskers følelser, hvordan kan da Naoki fortelle at det mest uutholdelige ved autimse er å vite at han gjøre andre mennesker anspente og deprimerte? Hvordan kan han skrive en historie (med tittelen Jeg er her sommen med deg, som finnes i slutten av denne boken) med skikkelser som viser et vist spekter av føleler, og en handling som er utformet for å pirre tårekjertlene? Som alle historiefortellende pattedyr foregriper Naoki publikums følelser og spiller på dem. Dette er empati." David Mitchell 

Og i dag, er jeg en hund. En hund som vil ligge foran peisen og oppi fanget ditt og se på deg med store øyne så du husker å klappe meg. Husker å klappe meg og være glad i meg, også når ordene stokkker seg. Jeg trenger krykker. Og nå vil jeg lese.