Vis meg et bilde, syng meg en fin sang

Å leve handler om så mye mer enn å lese. Men kan vi lese, kan vi forstå. Litt mer. Bare tenk på Wikipedia.

Jeg er filosofisk i dag. Jeg hører også musikk. Bjørn Eidsvåg synger om dommedag. Vis meg et bilde, syng meg en fin sang. Det er trøst han behøver. Så her kommer et bilde til Bjørn Eidsvåg. Puslett komplett sammen. Modell: Irrealdoll Dryo. 

 

Hjertet banker. Tenk om jeg kjente Bjørn Eidsvåg. Ville han sunget skyfri himmel? Jeg kjenner mange journalister. De har ikke stort å by på, annet enn sannheten om det virkelige livet og jeg lever ikke det virkelige livet. Jeg kjenner noen forfattere. De får meg til å skrive. Jeg kjenner noen dukkekunstnere. De får meg til å fotografere og redigere. Jeg kjenner et par musikere. De får meg til å lytte. Jeg hører, altså spiller de. Opp til dans? Nei takk, jeg danser ikke. Probat har en t-skjorte med det på. Og nå har de nyttårssalg. Så fra det ene til det andre, jeg har handlet noen gaver i dag i nettbutikken deres. Jada, jula er over, men jeg liker å gi litt utenom også.

Oppskriften på en mandag

Jeg våkner. En hofte ligger og skriker. Jeg står opp. Jeg spiser det som er bestemt at jeg skal spise. Jeg svelger vonde følelser. Tankene får fly tilbake til sengen. Jeg sover litt til. Jeg står opp. Jeg snakker med legen min. Jeg forklarer og kjenner distanse. Jul har skapt distanse. Jeg henter meg inn igjen. På fem meters dypt vann. Jeg snakker om fisk og ønsker meg akvarium.

Videre vil det være desiliter med drikke, skjeer med sunn fornuft, munnfuller med galskap og målebegere som renner over. Sånn er dagen. Mandagen. Tilbake til hverdag. Jeg er ikke helt der, enda jeg ikke liker helligdagene. Alle forandringer velter meg og nå var jeg blitt vant til hverdager med helligdagsmodus. Nå er det tilbake til samtalene, som jeg egentlig liker og setter pris på. De som limer dagen sammen. Jeg trenger mer lim. Én samtale er for lite til å lime sammen dagene som har gått kalt julen. Julen er syk. Jeg er syk. Helligdagene er friskmeldte. Alle er tilbake. Unntatt meg. Jeg er enda i en fortid. Julen. God dag, godt nyttår.

Tre teskjeer beroliggende tålmodighet. Svelg. Let´s go and make your monday. Hva gjør du i dag?

Jeg vil ikke bli stor (Pippi Langstrømpe)

skjermdropp fra bokhylla.no/nasjonalbiblioteket

Jeg leser Tenke seg til Emil fra Pippi Langstrømpe. Jeg falt for fortellingen om Pippi som ikke vil bli voksen. Og jeg liker Pippi, som hun er. Akkurat som at jeg også liker Emil. Det meste gale han gjorde, gjorde han i god tro. Pippi tenker som meg. Det går ikke an å tegne en hel hest på et a4-papir. Derfor går ikke Pippi på skolen. Men jeg gikk, og jeg tilpasset meg samfunnet og var flinkest i klassen. Cirka. 

Det er mye som er cirka. Og cirka og omtrent forvirrer meg. Da er det godt å lese i en barnebok der sannhet er sannhet og eventyr er eventyr. I den virkelige verden, koker alt sammen. 

 

skjermdropp fra bokhylla.no/nasjonalbiblioteket

Mer nøyaktig kan jeg si at jeg gleder meg til jul og har begynt å handle inn julepresangene. Det er greit å være ute i god tid når man er avhengig av at andre leverer posten. Jeg har også to bursdagsgaver som skal i boks i høst. Jeg ville gjerne gjemt bøkene og andre gaver, som Pippi gjør med gavene, men noen hestehale har jeg ikke å henge dem i. Jeg får finne på en annen innpakning. God jul! 

Hva står på ønskelista de? Mer eller mindre nøyaktig. 

Engelske titler

Jeg satt og skulle fylle ut et skjema for å bestille en bok. Jeg ble spurt om jeg var Mrs, Ms or Miss.
Jeg ble usikker og brukte google:

Miss is for unmarried women = meg

Mrs is for married women = ikke meg

Ms is for 'unknowns' and any woman who wishes to use it = Jeg kunne bruit den tittelen, men jeg had ikke noe i mot å si at jeg er gift. Det var ikke sånn skjebnen min ble. Så, jeg er Miss!

Denne søndagen ble absolutt ikke som planlagt, så jeg tar turen til Bladkongen i håp om å finne noe bedre å lese på enn min egen blogg! *Ler* Her kommer Miss liker ikke søndager til bladkiosken (kongen) og ber om å få være prinsesse. Eller noe sånt. Kyss en frosk. God ettermiddag, alle lesere.

Ok, det er ikke så lett og barneboka mi

Jeg sitter og prøver å skrive. Ute regner det. En foss faller fra takrenna. Ok, det er ikke så lett å ikke kunne flytte seg fra støy og lukter. Det er ikke så lett å skrive når man synes tastaturet bråker. Det er ikke så lett, rett og slett. Jeg prøver å holde det gående gjennom dagene, med å skrive, tipse, hjelpe, holde meg i ro. Men til syvende og sist, så faller jeg. Av stolen? Nei, ikke av stolen. Skolen? Nei, jeg går ikke på skole. Men livet, hvis dette er livets skole, så har jeg falt. Og det er ikke så lett å late som at det går bra når man blir glodd på 24 timer i døgnet. Men jeg gjør det likevel. Later som. 

Og fra den tanken, går jeg inn i en av bøkene. Mark Haddon Den merkelige hendelsen med hunden den natten er en vakker bok om en gutt med asperger syndrom, en mamma og pappa som krangler, en nabohund som er drept og boka slutter med matematikk. Hovedkarakteren kan veldig mye om matte og lite om mennesker. Men jeg er ikke helt enig. Han kan mye om mennesker og avslører både hvem som har drept hunden og utroskap. Og for å sette skapet der det skal stå skriver jeg: Les den boka. 

Jeg tok også en titt på Itunes i stad, for å se hvordan barneboka mi ser ut der. Slik lyder skjermbildet:

Ja, for bøker snakker. (Det er helt sant.)
Boka er også i Blurb såklart. Både som ebok og hardback. Se link i margen til høyre, eller skriv til meg. Jeg skriver alltid tilbake. Det er ikke så lett som smør, eller jeg mente margarin. Lettmargarin. 

Det er en gang

Det er en gang lenge iden jeg skrev i bloggen nå. Alt er relativt, men det er lenge siden. Jeg mistet vel rett og slett kreftene mine til å lese. Eller motet. Og jeg klarte ikke si noe konstruktivt. Og der er vi nå. Jeg leser ikke, men jeg vil gjerne skrive. Og kanskje lese, en annen dag. Kanskje noe du har skrevet? Kanskje en liten gjen av oss kunne skrive til hverandre, motivere, gjøre sammen? Jeg er ensom inni meg, og jeg trenger noen. Jeg trenger noen som er der. Med ordene under fingertuppene, som jeg kan skrive kreativt til. Selvsagt kan jeg gjøre det på egenhånd, eller til andre på egenhånd her på bloggen. Men et skriveverksted på nett, er mer motiverende, og jeg er over ti år for gammel til å høre til Skrivebua. Jeg lurer på når samhold fikk aldersgrense. Det var i alle fall før i går. I morgen, kommer snart. Jeg har lagt meg over bøkene. For å vente på at jeg klarer å lese de igjen.

Tirsdag på vent

Hei Beathe og alle andres bokhyller. Jeg lurer på om noen har navn på bokhylla si. Er den fra Ikea, heter den kanskje Billy. Det er stor sannsynlighet.

Jeg er akurat ferdig med Mark Haddon: Den merkelige hendelsen med hunden den natten. Og jeg har ikke lyst til at den skal være over. Og den er over. Kan jeg lese den en gang til? Ja, det tror jeg. Men den skal få hvile litt først.

Jeg tenkte å finne en bok på bokhylla.no, nasjonalbibliotekets fantastiske base, og søkte litt hit og litt dit. Jeg Endte opp på G for Georg av Tove Nilsen. Mne så ble jeg overbemannet av hjerter. Kan man bli det? I såfall ble jeg det. Og det gikk en pil gjennom og alt ble utflytende. Jeg tror boka handler om kjærlighet, ungdomskjærlighet. Og jeg er for gammel og for ung. Jeg passer ikke riktig inn. Så jeg tror, jeg tror jeg fortsetter på den psykologiske trilleren Sankta Psyko. Den er skummel og gir meg mareritt, men den er ikke om hjerter. I alle fall ikke på samme måte, ikke sånn som man skriver et navn i dugget i ruta på trikken, slik han i De derre gjør i Jenter som kommer og jenter som går. Så jeg går. Jeg går ut av bokhylla og skriver ikke med rød blyant G med hjerterundt.

Jeg er sliten. Veldig sliten. Kreftene er tappet ut. Og jeg er: En annen. Kunsten å være en annen. Jeg går inn i bokhylla igjen. Jeg husker en vakker forside på kunsten å leve. Det er akryler og tegnestifter. Jeg søker. Jeg vet ikke om det e r den "rette" jeg finner, for forsiden er en annen. Men jeg åpner boka av Jan Vincents johannessen,  og finner:

Og jeg tror på det. Jeg vet ikke om jeg tror på Gud, men om han finnes, ville han neppe laget søppel for oss. Det klarer menneskene fint selv. Det er en søppelkasse i hver ende av korridoren og en på nesten hvert rom, bare ikke mitt, så jeg ikke skal ta knekken på meg med noe i søpla, noe skarpt eller noe kvelende. Jeg holder puten, teller til tre, fem og åtte. Og så, setter jeg meg ned og skriver: Jeg skal lese litt i den boka der.

Onsdag, midt i uka, og jeg slår et slag for Pinterest

I dag har jeg lest litt til i boka om blogging og psykiske lidelser, åpenhet og ærlighet. Og jeg har lest ei dame takke staten for at de gir henne muligheten til å lese, enda hun er syk og må ha behandling. Og jeg sendte henne en virituell klem i hodet mitt. Tenk om jeg kunne skrive noe lignende. 

Fra det ene stedet på internett til det andre. Mens bloggene nå leses av noen få faste ofte, har facebook og twitter blitt der "alle" ser deg. 

Man kan si mye om sosiale medier. På pinterest kan jeg være helt usosial og likevel dele. Andres ting. Og jeg kan gå i bokhandelen på nett, trykke på p-en og legge boka i listen min Books I have like eller i ønskelisten min, Book wish list! Så, er du julenisse, er det bare å be dine kjente å kjære joine pinterest, pinne filmer de vil se, bøker de vil lese og smykker de vil ha av drømmemannen. Ja, og så blir det jul med god oversikt lenge før noen har sagt at de ønsker seg det til jul. For de ønsker seg hele tiden, og den tiden, jul, da de skal ønske seg, da kommer de jo ikke på noe, det er i alle fall min erfaring. Og det er mye gøy på pinterest også! En hau av ideer til karneval, bakeoppskrifter, hekling, tutorials til søm eller tegning, gjør det selv ting i hjemmet, kreativ mat, sitater, bursdagsideer…alt mellom himmel og jord, er det ikke der en plass Internett lever? 
Lenge etter oss. Eller meg. Både foran meg, langt langt foran i størrelse på informasjonsmengde, og lang langt etter, for det vil ta utallig tid å slette alt det vi har lagt igjen på verdensveven. 
Jeg vil lage en duk. Over, under, over. Hello, Pinterest, hvilken farge skal jeg ha på skjorta til konfirmanten som enda ikke er født? 

Du trenger ikke skrive hver dag

Jeg sa det til meg selv i dag, det jeg satt her, med macbooken, tastaturet og de tomme ordene. Andres tomme ord. Hva vil de meg? Ingenting. Ingenting vil de meg, annet enn å prøve å roe meg ned når jeg ikke vet hva de mener. Og en sånn dag, en sånn dag, får jeg for meg at jeg må jo oppdatere bokbloggen, den er jo så håndfast, så enkel, så konkret. 

Det er ingenting farlig med en bok. Før du åpner den, og ser, du skjønte ikke. Eller du skjønte litt for godt. Skjønte du meg nå? 

Jeg er sliten i dag. Jeg pleier ikke skrive det i bloggen. Jeg pleier å la det være tomt rom. Fylt av tekst. Og slik taster jeg meg gjennom dagen. Surfer litt på små emner, eller er de store, jeg vet ikke, og så, krabber jeg inni meg og ser noen øyne som snakker til meg. Spør: Går det bra? Jada, sier jeg, og så, så begyner jeg igjen å jage. Og det er ikke engang mammutjakt. Det er jakt inni meg. På meg. 

Og så, så slukker jeg lyset. Det er kveld. Det er mørkt. Jeg trenger ikke leselys. Skjermen lyser helt av seg selv. Så vakkert, som en fe, prøver jeg å tenke. Og i taket sitter månen, eller er det et lysstoffrør. 

Dagen, den har vært som andre dager. Men med noe mindre søvn. Og nattens drømmer, blandet seg inn i virkeligheten og jeg var virkelig redd da jeg snakket med noen i natt. Jeg har lest litt videre i Sankta Psyko. Den skremmer meg. Jeg tror jeg må ha en annen bok å lese paralelt. 

Jeg skrev.

Endelig lørdag

Endelig sier du, trekker øynene til deg og putter de inn i en bok. Jeg vil også lese, sier øynene mine men de vrire seg vekk. Og så ser de hele verdensveven www. De prøver å holde seg her og ike bli lost in space. Jeg går i bokhandelen på nett, den første siden jeg kommer på, ark.no, og så begynner jeg å le. Jeg ler og duskjøner ingenting. Jeg ler fordi jeg har funner en bok jeg IKKE skal lese. Det er en håndbok i smalltalk. Har jeg ikke noe bedre å si enn formularer fra en bok, selv om de sikkert er veldig flotte, har jeg ikke noe i samtalen å gjøre. Da vil jeg heller drømme meg bort eller la de andre få komme til ordet. Boka er på mammutsalget, som jo slutter i dag, og jeg kan få den for bare 49 kroner. Kanskje skulle jeg hengt den på veggen og sagt: Her kan dere prate med meg mens jeg sover. Boka er av Erling Arvola og Thomas Leikvoll, utgitt på Cappelen Damm som jeg har stor respekt for. Det eneste jeg ikke forstår er hvorfor jeg skal lære meg setninger som gjør at jeg lykkes sosialt. Hvis jeg ikke kan lykkes som meg, er det jo ike jeg som er der? Enten det er i et selskap eller i en butikk eller jobb. Jeg kunne nok trengehjelp til dette, for jeg forstår ikke menneskene, men jeg klarer ikke å lese og bli slik. Jeg er den som ikke klemmer deg når jeg møter deg på gaten, som ikke håndhilser, som heller blir stille enn å si en masse fraser. Men jeg er vannvittig god på å smile. Da tror du at jeg har det bra. Og kanskje at jeg liker deg. Og jeg liker deg nok, jeg er bare ikke så god på klemmer og andre sosiale sammenkomster. (Ok, kanskje hadde jeg trengt en sånn håndbok, men jeg ser, at for meg, blir de ord (og handlinger) jeg ikke hadde klart å si. )

I kveld, skal jeg se om det er noen bøker jeg skal bestille før tiden for mammutjakt renner ut. Jeg liker jo bøkene. (Og deg). 

Livet er så vakkert + Fugletribunalet og annen selvforakt

Livet er så vakkert, når jeg ser sammenhengen. Når jeg kan legge en og en sammen, og få et lite tog. Lokomotiv og vogn. Sånn begynner reisen tilbake til farmor og farfar og farmor som malte dukkeøyne for en dukkefabrikk. 

Jeg vrir på hodet til den ene dukka mi. Hun smiler tilbake. Den er mer moderne enn farmors, i et annet materiale. Men ikke finere, bare annerledes. Og sånn er jeg, bare annerledes. 

Boka på vent, jeg er litt usikker på hvilken jeg skal velge meg. Fordi, det er flere som venter jeg kan velge på. Men det er jo sånn, det er jo sånn at jeg ikke er så god på valg. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive, beskrive eller regne ut, for at livet skal være så vakkert som det var et øyeblikk. 

Jeg velger meg april. Eller gjør jeg det. Det er jo mars først. Men hva leser man i mars? Fugletribunaliet! Jeg bruker en retrobørste fra psdfanextra og lager meg et bilde. Mens fuglene kommer tilbake fra syden og andre steder, synger søt musikk og legger egg, ønsker jeg meg denne boken:

Fugletribunalet av Angnes Ravatn. Romanen følger to personer som ved en tilfeldighet flytter sammen. Allis Hagtorn blir hushjelp og gartner for den mystiske Sigurd Bagge, i hans trevilla. Han isolerer seg i sitt arbeidsværelse hele dagen, og lever som om han er skyld i en stor forbrytelse. Allis har på sin side satt hele sin karriere på spill, etter en skandale som er blitt kjent i offentligheten. Begge har et intenst ønske om å sone for sin fortid. Begge bærer på en stor skam. Men kan den andre egentlig hjelpe? 

Hjelpe meg om jeg ikke får lest denne boka fordi jeg ikke får kjøpt den i tide! Jeg vil nemlig være med på bokbloggerprislesingen. Men vi får se, ta tiden til hjelp og sette føttene sammen. Dukkeføttene, menneskeføttene, skoene i gangen. Det er vår og jeg aner høst. Ser du fargene i det matte ansiktet mitt?

På valentinesdagen: Fordi jeg trenger dere

På bokmerker.org fant jeg innlegg med overskriften:
SPURN: SKRIVER DU FANBREV TIL FORFATTERE?

Og jeg gjør ikke det. Men jeg skriver TIL dem og MED dem og lener hodet mitt til bøkene deres, fordi 

at med dem, noen av dem, tør jeg fortsette å tro på bokstavene. Hodet mitt er koder, bilder og tankerekker. Skrivingen gir de rundt meg en smakebit, og meg en følelse av at noe henger litt sammen. En setning gjør jo det.  Noen ganger, kan jeg ikke skrive, men da er det fint å vite, at andre kan, og andre kan det bedre enn meg, og likevel, likevel, vil de lese meg. Fordi, fordi de er enestående. I bokhylla, på nattbodet, på andre siden av en pc eller mac. Vi skrives. 

Lyd, lukt og alle sansene i syvende far i huset

Noen ganger blir det altfor mye. Altfor mye på en gang. Det blir så mye, at jeg ikke får puste. Og da, da hjelper det ikke å si, boka er på vent, eller bildene kan redigeres i morgen. For jeg klarer ikke forholde meg til verken ordene, bildene, tankene eller boka. Og vet du, i morgen skal jeg skrible litt på en fortelling. Hvorfor det? Bare fordi jeg trenger et hopp å holde meg fast i. Det er ikke så farlig, dette, å sove på kanten av stupet, hvis jeg bare vet, at i morgen kan jeg skrive meg vekk.

Klar, ferdig, forhåndsbestill?

Mamutsalget har begynt på nett, man kan forhåndsbestille og få alt pakket og klart i sin butikk når bokjakten inntrer, eller i posten. Jeg har såvidt begynt å bla i katalogene, men ikke helt funnet noe - enda. Når sant skal sies, har jeg hadde tregt internett i dag så katalogene har ikke vist seg ordentlig, jeg har bare sett et par av sidene. Og det er ikke hele salget, nei! Jeg tror jeg vil finne en miks av gaver og lesestoff. Og nå, nå tror jeg jeg snart skal sove, mens nettet enda er langsomt. Jeg har lest litt i dag, i Blomsterhandlersken av Gro Dahle. Og det hjelper, å ha andres ord i hodet og ikke bare mine egne. Men, noen ganger, kan det bli litt for fullt. Litt for mange lyder, inntrykk, mennesker som snakker, skiftes ut, alt.. alt kan bli litt for mangt. 

Hvis jeg hadde en mormor

Jeg har fått mail fra bokkilden. Ny bok fra han som skrev en mann ved navn Ove. Den nye boka til Fredrik Backman heter mormor hilser og sier unnskyld. Hvis jeg hadde en mormor, tror jeg hun ville sagt unnskyld for at hun ikke fikk sett meg, stekt vafler og gjort andre mormorting. Men hun laget i alle fall mamma, og mamma har laget mange vafler. :) Boka ser ut som en spennende og livsrik bok. Jeg tror jeg skal lese den. Jeg må bare samle inn litt overskudd først, og bygge hjerterommet til mormor helt mykt og fint så hun har det fint mens hun besøker meg. Om jeg er trøtt nå? Ja, kanskje litt. Godnatta. 

Sinnatrollet

Jeg blir så sint. Jeg blir så sint når jeg får reklame som først serverer meg "Dette skal du ha til middag" og legger ut i det vide og det brede, som om det var sannheten, og deretter, spør meg hva jeg skal ha til dessert! Jeg skal ikke ha noen av delene, verken forrett, middag eller dessert, og likevel tvinger reklamen meg inn i en valgrolle. Jeg føler at jeg blir satt til å velge vekk. Og jeg må attpåtil stå for det jeg ikke skal ha, som de har skrevet så vakre ord om. Er jeg sint? Jeg er definitivt ute av ballanse, jeg innrømmer det, mens jeg skriver: Butikken som sa jeg skulle ha kylling, kan dra langt ut på landet. Til en gård, jeg vil bygge meg en går med bur i. Og i buret kan jeg være egg eller frittgående høns. Hvem kom først, høna eller egget, redselen eller sinnatrollet? (Redselen). 

Noen ganger, bruker jeg bilder til å snakke eller lese med

Du synes kanskje jeg er rar. At jeg er urasjonell. At jeg gjør ting opp ned. At jeg er motsatt av det jeg burde være. Du synes kanskje bildet med lille Humpty ikke er noe annet enn et bilde. Eller, du ser sårbarheten og er myk rundt henne, som bobleplast. Slk klemmer jeg deg, med bobleplast. Og rundt der, et vakkert silkepapir. Og så, en ullgenser. Alle sarte sjeler fryser. Og deretter, et pledd, en bok og en kopp din te. Jeg vil gjøre som du vil, noen ganger. 

Når jeg snakker i bilder, har jeg et beskyttende lag rundt meg. For om du ikke forstår, kan jeg si: Det er bare et bilde. I glass og ramme setter jeg meg ned, og tenker på et lerret. Kanskje kan jeg male en dag. Eller fremkalle foto på lerret, igjen og igjen. Og så, henge det på veggen så jeg kan peke - hele tiden. Stirre og peke og alt du blir sint for. Fordi jeg er for glad i deg til å glemme at du ikke ser, innenfor lag på lag på lag. Blir til slutt et bilde. 

Som dagene går

Som dagene går, kan du si og jeg ser føttene og kjenner mine
som fryser, hvorfor jeg ikke tar på tøflene?
Jo, da forsvinner gulvet. Men gulvet er der, kjenner du det ikke?
Jo, for jeg har ikke på tøfler.

Som dagene går, skriver du inn i kalenderen, merker av. Han har bursdag. Hun skal gifte seg. Det er barnedåp. Som dagene går. Disse dagene dine, som er så mye større og omfattende og kompliserte enn mine.

Som dagene går, sitter føttene på gulvet og rompa femti centimeter over, som på et sofasete, som dagene går…

trenger du kanskje en kalender og i loggen jeg har vært innom før fant jeg fram denne blogposten til deg:

http://gidetvidere.blogspot.no/2014/01/49-gratis-kalendere-2014-49-free.html

Det snør

det er det det gjør. 
Snør. Først begynte det å regne.
Så kom snøen. Og jeg elsker snøen. 
Det er hybelkaniner som faller ned fra himmelen. 
Har du navn på dem også? 
Nei, jeg hilste nettopp på dem, 
og da, når jeg hilser på noen, 
husker jeg bare mitt eget navn, 
jeg må si det høyt og tydelig, 
hvis ikke spør noen hva sa jeg 
og da, da sier jeg navnet mitt enda en gang
og har i allefall glemt de andres.

Smakebit på en søndag

Antimaterialistsisk poesi virket ikke på meg. Jeg ønsket meg rosa dunjakke. Millet, en sånn med armer som kunne tas av med glidlås, så den ble dunvest isteden. Da jeg fikk den, viste jeg henne hvor takknemlig jeg var. Jeg sov med jakka på meg den natta. 

Utdraget er fra Mysteriet mamma av Trude Lorentzen. For når sant skal skrives, er jeg fortsatt i den boka. Jeg liker den og nyter erklæringen datteren skriver om hvor flott mor hun hadde. En mor som ble syk, men som var hennes mamma. Før hun ble syk, og etter at hun døde. Hun fødte Trude. Hun skapte Trude. Hun formet en forfatter. Hun laget en bok.

Når sant skal skrives mellom linjene, har julen rent gjennom kroppen min. Det har vært tårer, blod, søl og rettere sagt kaos. Mellom kaoset, har det vært stille og tomt. Det er som om jeg ikke er inni meg mer, og ord blir rett og slett for mye. Jeg har ikke ord for alt. De er borte. Jeg føler at jeg begynner å få altzheimer og erstatter ord med andre.Ord som ikke er dekkende. Livet jeg hadde før, er rett og slett ikke lenger i live.

Men, når det er sagt, er jeg en ung skrivende kvinne. Selv om jeg ikke skriver stort nå. Jeg håper å komme sterkere tilbake. Jeg hadde bestemt, at etter jul, da skulle jeg skrive igjen. Selv om julen har vært nesten tom, og bare hatt masse tid jeg kunne skrevet i, selv om det var realiteten, tenkte jeg at det ble lettere i det nye året.

Det ble tungt og jeg har brukte halve denne dagen på å samle krefter. Og så sitter jeg her, som en Pippi som aldri ble Pippi. Jeg har bare feil sokker. Jeg burde hente tøflene mine, jeg fikk de til jul, men jeg klarer ikke samle mot til å varme tærne. Kanskje jeg kan sove med tøflene i stedet, for om natten, fryser man ikke uansett.