Nøstebarnet (identitetskriteriet fortsetter)

Jeg tar opp tråden fra i går. Ja slik blir trådene nøster og nøster gensere. Og slik blir bokstaver ord og ord fortellinger. Jeg tar opp tråden, ordene, om identitet. 

Jeg skriver altså er jeg, var boken jeg leste før jeg begynte på journaliststudiet. Eller, jeg begynte å lese den. Konsentrasjonen var svekket og jeg var ganske opptatt av hvor jeg skulle bo og at jeg eksisterte visste jeg mer enn godt nok, eller vondt nok, fra før. Det trykket ikke bare på storetåa, men også på tommelen.

 I dag, slo det meg, da jeg leste om kunstneren Finn Hald som gikk bort for ikke så veldig lenge siden. Jeg har alltid likt fuglene hans, og da jeg var fem år tegnet jeg en av dem og sendte han i posten. Tilbake fikk jeg et kort. Det ble rammet inn og hengt over sengen. Med hilsen fra Finn Hald. 

Hald var keramiker, billedhogger, maler, grafiker og forfatter. Selv kalte han seg forteller. Utdanningen tok ikke mange dager av livet hans det var to måneder i Italia. Han har i stedet "fortalt.". Og jeg synes hvordan han forklarte sin keramiske vei, er brilliant, så jeg limer den inn her etter å ha lest den omigjen på fineart sin side. Litteratur er også kunst, og jeg liker alle former for kunst, så av og til streifer jeg litt rundt slik på internettet. Eller verdensveven. Og til slutt, lager jeg kanskje et bilde. Eller en tekst. Men her, her er Finn Hald sine ord. 

Første vift av lykkevingen var 
Da jeg fikk plastilin av far. 
Ganske uten å forstå
Hva min skjebne var fra nå, 
Hadde mine hender funnet no
Som ga meg fryd og ro
Mens de fostret frem små krek
i en alvorlig og livsalig lek.

Jeg tror, jeg tror jeg er forteller.  

Identifikasjonkriteriet

Når vi snakker om bøker, leser vi eller handler vi eller låner på biblioteket, stort sett. Vi synser og vi mener som "lesere". Har jeg lest en bok, er jeg leser. Og hva jeg synes, telles som lesernes mening. Men før bøkene leses, skrives de. Og hvem er den som skriver? Det er forfatteren av boka. Og der, der kommer dilemmaet, identitetsproblematikken. Forfatteren trenger ikke å være forfatter, som identitet eller fast arbeid, som en sykepleier eller en fulltidsansatt butikkarbeider eller leder i LO. 

Noen, ja jeg kan godt nevne navn, kaller seg forfattere så fort de har skrevet noen linjer og fått de utgitt. Vi kan jo bare tenke på Ari Behn. Ikke noe galt eller vondt om Ari Behn, men han var forfatter etter ganske få sider. Senere, har han bygget videre på skriveriene og skrevet mer. Og ja, han er en av forfatterne. 

Men jeg, hvis jeg gir ut bok, tenker jeg ikke på meg som forfatter. Så godt skrive rjeg ikke. Og å mye av meg er ikke i ordene. Ord er bare ord. Selv om jeg er skribent og kanskje forfater av én bok, en gang i fremtiden, men om boka mi engang skulle ligge der, har jeg skrevet den som meg, i mitt navn, ikke i forfatteridentiteten.  

Skulle boka få en eller seks prikker på terningen, er den uansett en bok og terningen uansett en terning. Terningen er målestokk, og hva folks synes om boka, som fortsatt ikke er der får stempelet på seg. Med et visst antall prikker. Og lersernes meninger. 

Hvem var leserne igjen? Alle. Nesten alle er lesere, i større eller mindre grad. Noen leser en bok i halvåret, andre hundre i året. Jeg beundrer de som klarer å reise inn i bøkene. 

Jeg har bøkene stort sett liggende ved min side, og leser litt nå og da. Det er lett å forstyrre meg, spore meg av og på. Når folkm forfattere, skribenter, livserfarere, skriver godt, slutter jeg å lese og begynner å skrive. Fordi, forfattere inspirerer meg. Enten de er personer med forfatteridentiteten eller ei.