Kakao med chili og nye bøker

Nye bøker i postkassa = lykke. Jeg i speilet = liten. Til sammen: Lykkeliten. Og her begynner dagens blogginnlegg. Det handler om å være. Prøve å være. Litt til. Jeg kan ikke drikke kakao, men jeg fant en oppskrift jeg vil dele med dere hos Tine, Mr. Melk sin hotte kakao med chili! 

Chili er kanskje nymotens her til lands, men vi må ti år tilbake til da jeg smakte kake med chili i. Sjokoladekake. Verdens beste sjokoladekake ever. Bakt av storebror mens jeg enda spiste. 

Det er mye man kan si om gamledager og mye man kan si om fremtiden. Felles er at begge har rom for eventyr. Så jeg dikter meg gjennom dagen. Og der, er du. Du sitter og leser ordene mine. Jeg gleder meg til den dagen jeg ikke sitter og dikter, bare slutter å puste. Ja, det gjør jeg. Men det er et annet eventyr. Og et man ikke kjenner slutten på. Lykkelig alle sine dager duger ikke. 

Jeg går over til fantasien. Kyss en frosk, lag en prins, klem en venn. Det siste går kanskje i oppfyllelse? 

En film i ny og ned

Noen prøver å få barna til å lese. Men en film i ny og ned, er også fint. Særlig filmer med budskap om kjærlighet, vennskap og samhold. Jeg har i det siste sett noen slike barnefilmer. Og jeg er helt forelska i Frozen (Frost på norsk). 

Gravid?

Jeg er gravid: Med en bok i magen. Ingen baby som sparker, bare en liten bok. Om å være meg. Om den vil bli publisert? Det vet jeg ikke enda. Den har blitt på over 60 sider utkast sålangt. 

Apropos gravid, omtrent på denne tiden av året, kom jeg til verden. Jeg vet ikke om jeg gråt. Men babyer gråter jo. Og skriker om alt de trenger. De er flinke sånn. Babyer. 

Jeg er heldig å kjenne en baby. Siden jeg må handle alt på nett, blir jeg alltid glad når jeg kommer over flere nettsteder som selger ting jeg vil gi i gave. I dag var det boozt.com, de har jo klær til store også, men også babyklær og det var jeg ikke klar over. 

I dag har jeg tatt bilder av kids i dukkeform. Jeg vet ikke helt hvor gamle de ville vært som mennesker. De bruker i alle fall små klær. Og alt til dem er i miniatyr. Jeg liker å gi dukkene liv. Disse dukkene er laget av Irrealdoll. Her er fjeset til den ene og serien kalte jeg Let´s face it: 

Jeg vil lære mer om Japan og buddhisme. Og om Pokémon. Han som laget pokémone har asperger. Visste du det? Jeg vil gjerne ha Pokémonkort om noen har å avse. 

Hva gjør du en mandag? 

Bølger, daler, topper, topptekst, tittel?

Her oppe på loftet, trekker det fra vinduene. Det er kveld og jeg sitter med Mac-booken. Jeg ser over Facebook og innser rett i fleisen at det er tid for januarsalg, design og slanking. Ingen av delene for meg, men jeg kan jo kaste meg på bloggbølgen. For jeg leser jo Facebook jeg også. 

Jeg begynner med butikkene. De er mange. De har gått utvalg nå, for både gamle varer er på vei ut til redusert pris og nye byr opp til vårdans. Jeg går en runde. Klikk på de du vil besøke. Jeg begynner klesdesign med http://royaldesign.no/, deretter fortsetter jeg innom http://www.stylepit.no/ for klær og sko og avslutter med det meste hos http://www.ellos.no/. Ellos har noe for de aller fleste størrelser og fasonger og er kanskje en av de eldste nettbutikkene vi har i form av at de tidligere var store på postordre. 

Jeg fortsetter med bøkene. Bøker om tungtvann og krigen. Det er så oppe i media nå og jeg leste om det på my news desk i dag. Cappelen Damm kom med Knut Hauglands egen historie fra kampen om tungtvannet. 

Så var det tv. Med syltynt grunnlag våger jeg å uttale meg om TV-Norges nye serie som glorifiserer anoreksi. Det er mildt sagt kritikkverdig. Jeg vil ikke ofre serien flere ord. 

Så var det møbelsalget. Ikea og møbelhusene byr opp til å skaffe flere bokhyller. Hvem vil ha, den som roper først hurra. Eller steller seg i køen, tar jobben med å skru sammen og gleden med å putte bøkene inn. 

Til slutt var det maten. Jeg tenker, det er ingen grunn til å leve annerledes i januar enn i desember, men selvsagt uten de EKSTRA kakene og pinnekjøttet/ribba folk flest spiser i Norge. Januar er bare en ny måned, som februar, ikke ødelegg for deg selv med å skulle forandre hverdagen. Hverdagen er hard nok som den er. Den er virkeligheten. Vi kan ikke leve i en illusjon. Eller kan vi? 

Jeg vet ikke, her jeg sitter med bøker og bilder og skriver og lager nye virkeligheter enn de rundt meg oppfatter. Jeg ser verden på en annen måte. Kanskje er jeg i en illusjon. Denne smerten er kanskje en illusjon. Denne ensomheten. Denne avstanden. Herfra til månen.

Jeg går med på at dette ble et langt innlegg. Og jeg avslutter med føttene i miniatyr. Det er nyttårsdansen. 

Å jobbe med en bok

Jeg prøver å skrive. Jeg har skrevet i to timer i dag. Jeg er egentlig fornøyd med innsatsen. Jeg er på sporet av noe. Et eller annet. Og blir det som jeg har tenkt, skal det bli en bok som kan utgis som roman, selvopplevd roman.

Det er klart, jeg vil trenge hjelp på veien. Og jeg kan ikke si så mye om prosjektet enda. Og jeg vet ikke om jeg dør før det blir ferdig. Jeg vet lite. Men jeg vet at jeg skriver i dag. Om ikke annet. Jeg smaker på ordene mens jeg skriver. Jeg er mett nå og tar en pause.

Jeg har snakket med en forfatter som, om boka går i boks, stiller opp med for- eller etterord. Det kan bli bra, om jeg får til. Men litt om gangen. Litt. Bittelitt. Smaker på bokstavene. Ordene er for lange nå. Jeg er mett og tar en pause. Pust.

Skriver du? 

Diktbok?

Jeg har sagt det før og jeg sier skriver det igjen. Jeg liker diktbøker. Eller aller mest, prosatekster.

En diktbok?
Noen ber meg skrive
og andre ber til Gud
eller snur seg mot Mekka,
legger seg på knærne og bare:
Ber.

Gi oss i dag.
Helst en hel roman.
Men ofte, ber du om det små.
Det er lett og spørre om det lille.
Du bryr ingen.

Ingen skade på fluene,
De minste på veggen.
I det lille, bor diktene.
I diktene bor bokstavene.
Jeg kan ABC. 

Hva med en bok
Som dikter av seg selv
Skriver seg selv
Mens jeg gjør ingenting
Annet enn å taste

Alt som faller seg inn
Ute er snø
Det faller snø ute om vinteren
Det er juli og det er sol.
25 grader

skygge. Jeg ser på deg på veggen.
Der er bildet ditt.
Du er svart og flat
Uten innhold, uten følelser.
Der er du.

Hei, det er bare et dikt
Unnskyld at jeg spør
Du ville bare ha et dikt
Det var så lite.
Ingen årsak.

En helt vanlig fredag

Jeg forsover meg. Jeg forsover meg til en lang fredag. Den er så lang, at det ikke gjør noe. Jeg trengte å sove. Jeg våknet ti på halv ti. Nå er klokken fem over ti. Fem over ti og jeg venter på at Berit skal slenge over badeballen i sommerstafettføljetongen vår. Og jeg venter på samtale med legen min. Og jeg kjenner at jeg ikke er klar for helg. For helg er så ustabilt. 

I går la IKS ut pdf-utgaven av Kvinnekraft. Jeg har bidratt med en tekst, et intervju og to bokanmeldelser. Jeg tenkte, jeg kunne linke til bladet:  Det er sikkert noen som finner noe å lese i det. Jeg skrev intervjuet Under sola regner følelsene. Og i går regnet det haggel ute. Det la seg hvitt på taket. Og jeg smilte, for jeg liker når det tordner og regner og hagler litt. Det er moder jord i full aktivitet. Og på jorda, danser menneskene, de som kan, mens vi andre sitter eller går eller står. I dag står nok noen i kø. De drar på ferie. 

God fredag, enn så lenge. Kanskje er jeg tilbake litt senere i dag, om Berit og jeg skal svømme, skrive, svømme stafett. 

(Og om noen lurte: Jeg har lesesperre for tiden. Jeg klarer ikke sette meg ned med en bok.)

Våre små søsken (når noen har skrevet det før)

I dag, prøvde jeg å lese litt igjen. Det ble ikke så mye av. To sider, kanskje. Men jeg sitter og tenker på noen ord. Noen ord jeg aldri glemmer. De her Inger Hagerup sine. Jeg er veldig glad i dette diktet, og jeg klamrer meg til det. Fordi jeg er så glad i det. Og det er trøst i det. Og støtte. Og jeg vet, jeg er en liten søster. Det er bare så trist, at ikke alle kan se. Det Inger Hagerup kunne. Og gleden er så stor, når noen prøver. Og titt og ofte leser jeg noen av hennes dikt, om bakeren på den bittelille øya og noen for voksne. Jeg tror, våre små søsken er for barn. I alle fall, var jeg liten da jeg lærte meg det. Det er verdt å ha i håndveska, for de som glemmer lett. 

Vi har en liten søster
vi har en liten bror
som er litt annerledes
enn andre barn på jord.

De kom til denne verden,
det vanskelige sted,
med mindre håndbagasje
enn vi er utstyrt med.

Vi voksne er så store
i gjerning og i ord.
Vår lille bror og søster
blir aldri riktig stor.

Vi har vår eng og åker.
Vi har vårt kjøpmannskap.
Og vi beregner livet
i vinning eller tap.

Det er så lett å skubbe
de små og svake vekk
og la dem stå tilbake
med hjelpeløse trekk.

Det er så lett å glemme:
Når siste båt skal gå
må alle passasjerer
la all bagasjen stå.

Da blir det kanskje lettest
for disse små, fordi
de bare har et hjerte
med sorg og glede i.

Og gleden er så deilig
Men sorgen er så trist.
Det har vår lille søster
og bror bestandig visst.

Så la oss gi dem gleden
til de skal gå ombord
med sine barnehjerter,
vår søster og vår bror.

Inger Hagerup 

Bar bakke

Jeg ser på kalenderen. Det er tredje desember. Jeg har ikke klart å skrive de siste dagene. Jeg ser ut av vinduet. Det er klarvær. Og bar bakke. Det er desember, men ingen snø. Ikke noe lag av vatt som pakker byen Oslo inn. 

Jeg ser på presangene rundt meg. Eller, handlelisten og tankelisten. Den svever i bevisstheten min. Jeg må finne det riktige til den riktige. Musikk er det overalt og bøker er heller ikke så lett. Gir jeg bort en bok jeg kan anbefale, er det ofte en bok med et litt trist innhold i i tillegg, og når den da kommer fra meg, vil mottakeren tenke på meg når den leser. Og det er jo det vi skal unngå med boken, gi et lite pusterom. Det skal ikke være lett. 

Tungt veier bøker under treet. Det skal alltid være en eller to. Syns du ikke? Boken som falt fra stammen. 

Jeg snur meg i sofaen og ser ut igjen. Jeg var innom bokblogger.no og så på lister over folk dør etter å lese i 2014. Jeg dør ikke over bøker. Heller under, ved at jeg dør og boka detter i hodet på meg. Jada, jeg vet det ikke var ment bokstavlig. Men jeg henger meg opp i ord og uttrykk. Og nå henger jeg meg opp i juletreet. Vil det være grønt? Hvem vil pynte? 

Jeg tror det er noen som fryser nå. Jeg har teppe rundt meg og ser ut i mørket. Det er tirsdag men jeg har torsdag. Minst. En mann plystrer. Er det en julemelodi? Jeg vil høre En stjerne skinner i natt. Jeg vil også ønske meg stjernekikkert når jeg blir stor. En som jeg kan se helt til månen med. 

I morgen skal jeg fortsette å lese i boka Setningsskade. Jeg liker den. Jeg leste i den etter opperasjonen på søndag. Og mandag morgen. Jeg lå hvit og blek og leste som grått papir. Hver bok har sin side. Denne har mange. 

God natt. En stjerne skinner. 

God natt.

Les meg i morgen

Jeg signerer. Jeg signerer dagen elektronisk og tenker på surkålpoeten E, E for Elling, og jeg ser, jeg har ikke klart å lese eller blogge det jeg tenkte. Så, elsk meg i morgen, nei, jeg mener. Les meg i morgen. Natta. 

Identifikasjonkriteriet

Når vi snakker om bøker, leser vi eller handler vi eller låner på biblioteket, stort sett. Vi synser og vi mener som "lesere". Har jeg lest en bok, er jeg leser. Og hva jeg synes, telles som lesernes mening. Men før bøkene leses, skrives de. Og hvem er den som skriver? Det er forfatteren av boka. Og der, der kommer dilemmaet, identitetsproblematikken. Forfatteren trenger ikke å være forfatter, som identitet eller fast arbeid, som en sykepleier eller en fulltidsansatt butikkarbeider eller leder i LO. 

Noen, ja jeg kan godt nevne navn, kaller seg forfattere så fort de har skrevet noen linjer og fått de utgitt. Vi kan jo bare tenke på Ari Behn. Ikke noe galt eller vondt om Ari Behn, men han var forfatter etter ganske få sider. Senere, har han bygget videre på skriveriene og skrevet mer. Og ja, han er en av forfatterne. 

Men jeg, hvis jeg gir ut bok, tenker jeg ikke på meg som forfatter. Så godt skrive rjeg ikke. Og å mye av meg er ikke i ordene. Ord er bare ord. Selv om jeg er skribent og kanskje forfater av én bok, en gang i fremtiden, men om boka mi engang skulle ligge der, har jeg skrevet den som meg, i mitt navn, ikke i forfatteridentiteten.  

Skulle boka få en eller seks prikker på terningen, er den uansett en bok og terningen uansett en terning. Terningen er målestokk, og hva folks synes om boka, som fortsatt ikke er der får stempelet på seg. Med et visst antall prikker. Og lersernes meninger. 

Hvem var leserne igjen? Alle. Nesten alle er lesere, i større eller mindre grad. Noen leser en bok i halvåret, andre hundre i året. Jeg beundrer de som klarer å reise inn i bøkene. 

Jeg har bøkene stort sett liggende ved min side, og leser litt nå og da. Det er lett å forstyrre meg, spore meg av og på. Når folkm forfattere, skribenter, livserfarere, skriver godt, slutter jeg å lese og begynner å skrive. Fordi, forfattere inspirerer meg. Enten de er personer med forfatteridentiteten eller ei. 

Når nettene blir lange og kulda setter inn..

....er det andre enn mus som forbereder seg til jul, kulde og alt som ellers hører vinteren til. Utenfor vinduet mitt, flyr det fugler. Jeg fikk noen til å henge opp meiseboller. Egentlig var det en avsporing fra tankekaoset og jeg visste ikke lenger hva vi snakket om, der jeg ganske enkelt sa: Fuglene trenger mat. 

Jeg ble hørt. Jeg og fuglene. Og fuglene, de spiser. De flyr og spiser, flyr og spiser. Det er smfuglene som får tak i mat gjennom de små hullene i nettingen. Jeg liker å se på at dem spiser. Jeg tror jeg kan sitte slik, hele dagen. Den dagen jeg er gammel, kan jeg godt mate fuglene i parken, en setning de i en tv-reklame for pensjon bruker om at det ikke er stort, å bare kunne mate fuglene i parken. Men jeg, jeg vil gjerne mate fuglene i parken. I mellomtiden, mater jeg dem i treet. 

Jeg kan ikke gå ut til dem, så det eneste bildet jeg tok, var gjennom vindu, på lang lang avstand, med et kamera som selvsagt fokuserte ganske mye på glasset. Glasset som ikke er pusset i år. Eller i fjor. Kanskje neste vår? Ja, kanskje neste vår når fuglene bygger rede. 

Som seg hør og bør nå i vinterkulden, tenkte jeg altså på fuglene. I dag var det minus 7 grader. Nå, er det minus 4. Skulle jeg vært i parken, ville jeg hatt på votter. 

Jeg googlet meg frem til mer fuglemat. Ja, et juletre, for den som vil lage maten fra bunn av. Det ligger i motebildet. Jeg liker ideen litt nede på siden her om å støpe maten i pepperkakeformer. Mer jul, blir det ikke. Kan vi gå i parken nå?