Det snør det snør

Tiddeli… tataaa! Ikke bom. Ikke tiddeli bom. Ikke i dag. Det er blink. Snøballblink. Jeg lever i fantasien i dag, for virkeligheten, har ikke bokcover. Men stykker av den, har. Og en av bøkene jeg nesten ikke klarer å vente med, skal jeg skrive smakebit fra, litt senere. Jeg bør lese ut Mysteriet mamma først, jeg har jo brukt en evighet, men Hvorfor hopper jeg ligger og dirrrer ved siden av meg. Hopp, frøken, hopp! Jeg er i fantasien i dag. Noen ganger er fantasien virkelig. Den vonde. Den banker på døra. Det strammer rundt hendene. Hva er dette? Virkeligheren, som snart er uvirkelig. Og jeg, jeg blar og blar, som for å si: Jeg vil lese deg. 

Søndagsmiddag (smakebit søndag 8 desember)

Flukten fra virkeligheten inviterer til å dele en smakebit av det vi leser på. Hver søndag. Det er snart ikke flere søndager i år. Det er reelt. Jeg finner frem ordene i boka. De legger seg på tunga og ut i fingerspissene.

Jeg liker triste bøker. Jeg liker mest de som snakker om virkeligheten. De triste bøkene snakker til meg. Noen ganger er det håp i det triste. Noen ganger er det svartmalt. Jeg tror jeg liker svart også. Man blir slank i svarte klær. Og noen fugler er svarte. Svarttrosten med sitt orange nebb, ravnen med styrke. Svart er sterkt. Derfor skrives det ofte svart på hvitt.

I dagens smakebit, på side 9 i boka Mysteriet mamma sier ordene og mellomrommet før neste avsnitt, mer enn antall ord skulle tilsi, så jeg bare gjengir dem, før jeg begynner å lese om sykdommen som kastet henne ut av vinduet.

Mammas kropp traff ikke asfalt.

Det var gress der hun landet.  

Natta dagen

Farmor er dø. Det er snart 16 år siden. En dag må alle dø.

Farmor ventet lenge. Som om jeg trengte henne. Og jeg gjorde det. Jeg trengte å holde den skrukkede hånden på gamlehjemmet. Jeg gjorde det. Jeg trengte å være sterk, smilende, og likevel vite, at kanskje visste farmor. Noe jeg ikke visste. Og hun ikke visste.  Noe vi var helt stille om.

Farmor gikk ikke ut av tiden min før hun var over 90 år. Hun fikk barn nummer to sent, og dermed barnebarnet meg sent. Skulle hun oppleve meg, måtte hun bli. Hun ble. De lyse krøllene mine danset rundt hennes grå parykk, lenge før vi snakket om alfakrøll eller hårfarging. Parykken skulle være grå, det så mest naturlig ut på en eldre dame. Nå til dags, glemmer vi naturens gang.

Ukene gikk. Hver søndag besøkte vi farmor, omtrent hver søndag. Jeg likte rutinene, at vi kom i helgen. Det tok en time å kjøre. Noen ganger kjente hun igjen pappa, andre ganger ikke. Men hun var farmor, uansett.  Farmor og jeg, jeg og farmor, visste; alle må dø en dag, bare heldigvis ikke alle på en gang.

Jeg  rekker hånda i været. Jeg kan svaret, om du spør meg: Skal du dø? Men døden er ikke den skolebarna lærer om, det er ikke hverdagssnakk selv om noen dør hver eneste dag. Kanskje akkurat nå, et eller annet sted i et eller annet land eller kanskje til og med akkurat nå, i Norge. 

De lærer om livet, blomster og drivhuseffekten på skolen. I verste fall om hullet i ozonlaget. Kanskje er det best slik også. Men jeg tror, jeg tror at vi gjør døden mørk som natten gjennom å ikke snakke om den. Bort fra den kommer vi ikke, og vi gjør den mørk. Jeg tror, jeg tror på natten. Nattesvermerne har tatt vinteren nå. Bjørn går snart i hi med to runde ører. Teddy. Jeg klemmer han inntil meg. En skal alle dø en dag.