Jag sat ofta på golvet någonstans i vårt hus. Jag brukade sortera bokstavskort som jag hade i en vit plasthink. Pappa hadde gjort de där korten till Kerstin, från början, han hade skurit ut dem i kartong och textat bokstäverna på dem, sådant var han bra på. Nu hade jag tagit över dem....Fra der nede på gulvet titter jeg opp. Boka er av Gunilla Gerland og jeg leser den samtidig som jeg jobber mye med aspergeropplysningsbloggen min: http://aspergerinformator.com
- Maten bits inte, sade de och skrattade.
Men vad visste de om det?
En liten smakebit:
...og i slottet for en gammel, fin sjøormfamilie. Den er så fin at den har en bestemor som sier sjøslange i stedet for sjøorm.
Tenk om vi alle hadde slike bestemødre, som kalte oss helter helt uten at vi hadde gjort annet enn å være oss. Det er mine tanker, en søndag i mars.
Hun satt på benken foran han og spiste sjokolade. Han kjente den rette ryggen på langt hold. Det lysbonde håret. Den myke haken. Men ikke kjolen. - Gratulerer med ny kjole Hedvig, sa han. Hun flyttet seg ikke på benken for å gi han plass. Men satt med beina i kors. Leggene i tynne strømper, føttene i pene sko. Han satte seg derfor ikke, lente seg isteden mot lyktestolpen. - Den er ikke ny sa hun og smilte forbi han. Han snudde seg ikke for å se hvem det var. Bød henne pastiller, hun ristet på hodet.Og det slår meg, folk byr ofte på pastiller, fordi man "skal" spørre om den andre også vil ha, når man tar selv, men folk flest sier nei takk, og fortsetter, litt forstyrret samtalen. Hvem vil ha pastiller andre har gravd i esken på? Eneste gangene jeg selv sa ja til pastiller, var da jeg gikk til butikken for å kjøpe en eske Ifa og spiste innholdet på veien tilbake. Svart lakris. Min.
"Vi trenger å ha en vegg i ryggen, du og jeg. Noen ganger er det nok med en håndflate som stryker, andre ganger behøver vi hele reisverk av innsikt og fatteevne for ikke å falle, tumle ned i uforstand og rådløshet og angst. Enkelte ganger er vi hverandres vegg, iblant er du min, men ofte må jeg være din alene, for du snubler og faller så lett. Og da, Gabriel, hender det at jeg blir redd, når jeg ikke selv har noe å holde fast ved, noe å klamre meg til, bare vind og lys og åpent hav, og du ramler utfor all begripelse."Det var på baksiden. Og inni boken, ganske tidlig i den. Jeg leser denne boken. Den er et brev. Fra Halfdan W. Freihow. Kjære Gabriel, heter boka. En vakker bok til en autistisk sønn.
Likevel er det sant at ingen har lært meg mer om at det finnes en sammenheng i alle ting enn du.
Du, tilsynelatende den minst egnede av lærermestere, DU som ikke klarer, ikke våger, alt det vi andre synes er spennende og utfordrende og krevende, alt som er brått og plutselig og uventet, alt som er brudd og endring og forvandling. Du som til og med misliker hjemlige overraskelser, ihvertfall når de opptrer i en annen form enn som presanger, eller kunngjøringer om at vi skal gjøre noe vi har gjort før og som du vet at diu liker, og selv da bør de være varslet og fornberedt i god tid. (…). s. 24
Mammas kropp traff ikke asfalt.
Det var gress der hun landet.
