Tilslørte bondepiker

Tilslørte bondepiker er en dessert med epler og krem og diverse annet. Jeg har aldri skjønt begrepet. For meg, er tilslørte bondepiker budeier. Jeg ser de for meg fra langt tilbake med skaut på hodet og drakter som ligner en bunad til hverdagsbruk. Og vil jeg møte dem nå, tar jeg turen tilbake i tid på Norsk folkemuseum på Bygdøy. 

I dagens samfunn har vi fått en ny type tilslørte bondepiker: Muslimer med hijab, bosatt på landet som Norge i og for seg er, landet, sånn sammenlignet med New York er til og med Oslo landet. Annerledeslandet, miniputt landet. Men vi rommer mange. I alle hudfarger og nyanser. Og jeg tenker: Jeg liker regnbuen, så ikke gjem dere for godt i hijab. Jeg må se øynene og smilet. Og gjerne håret, når dere kan. 

Det båser et vindpust ut av meg. Og jeg lurer på hva jeg skal lese i kveld uten å henge meg opp i uttrykk som tilslørte bondepiker. 
(Men jeg innrømmemr det. Noen ganger kan det være fint å henge seg opp litt. Bare litt.) Jeg går for lesing på min Apple Mac, det er også et eple. Til læreren? 

Tankereiser og andre blåbærturer

Jeg legger meg til lyden av en vifte. Det kunne vært en humle som surret. Og i morgen er du honning.

 Jeg assosierer, for i dag, i dag har det vært altfor mye. Men i morgen, i morgen blir ikke annerledes. Jeg liker historien om Annie og har sangen hennes i hodet. Notene som triller musikk. Ordene som synger. Om i morgen. Men det er sant, det blir sol. Bare ikke på alle måter. Været blir sol, spår yr. Er du yr? Eller vil du kansjhe leke eller få være litt i barnehistorien i en halvtimes tid? 

Jeg leter etter en barnebok. En som kan leses lett på bokhylla.no. Uten vanskelighet. Og med fri flyt av ord, ord, ord. Jeg foreslår denne av Alf Prøysen:

For om sommeren, er noen ganger de små tingene, som jordbær, blåbær og et myggstikk, veldig store. Og sånn flyr sommerferien avsted for store og små. Og teskjekjerringa og Alf Prøysens språk, håper jeg får bli med på tur mang en sommer. Så lenge du er på norsk ip-adresse kan du lese boka gratis på bokhylla.no, nasjonalbibliotekets side. 

Og når du er ferdig, kan du jo synge om katten i vinduskarmen. Mjau herfra. 

Vannbad (Sommerstafettføljetong)

kalde kyss 

varm kjærlighet 

på pinne 

brennende sol

isbiter i et glass 

vips et vannbad 

så seiler vi på mjøsa

Berit i bokhyllene og på fjellet, spurte om jeg går over bekken etter vann. Jeg tar stafettpinen og kaster den i elva. Den er en barkebåt. Jeg er en sånn dame, som bruker det jeg har i rundt meg, tar det jeg har. Jeg går ikke over bekken etter vann. Trenger jeg et fotofilter, bruker jeg plastikk fra en gammel innpakning. Har jeg ikke båt, lager jeg en. Og den seiler, barkebåten, i elva di. Det gjør tankene og. 

Vil du være med å reise, som du og jeg i tresko? For noen ganger, reiser jeg langt etter vannet, eller tingene, helt til Kina, for noen ting, har vi ikkke her, selv om noe ender i vann. Det kommer jeg tilbake til. 

Kjenner du noen i Kina? Ikke jeg, men jeg kjenner en kinaviter. Hun skrev navnet mitt på kinesisk. Det ligner et bilde. På et kort. Og det nådde langt inn i sjelen min. Så da var jeg nesten i kina. 

Mer om Kina, der de spiser hunder, via ebay, har jeg handlet der. Jeg har vært i travle Kina på shopping. Made in Kina. Jeg har også vært i Usa, England, Frankrike og Gud vet hvor. 

Om natten, er jeg i himmelen. Jeg ser etter stjernene i taket. Om dagen, kan jeg gi tilbakemelding til Kina, Usa, England og Frankrike på varene de leverte. De har veldig morsomme isbitformer for store og små legobyggere. Og sånt blir det hus av. Og kaldt vann. Jeg fyller det i en spruteflaske, og vips, jeg har en vannpistol. Kan vi kalle det sommerjakta? Den store, våte, frie, der ingen går til spille? 

Jeg lurer på sommerens favorittdrink, og hva vil Berit legge på grillen? Jeg spør på trygg grunn (og det tror jeg Berit med lave svømmeferdigheter der oppe i høyden også liker), for jeg vet, hun brenner ikke bøker. Eller hekser. 

Jeg lurer på om jeg er en heks i dag og hva i all verden jeg skulle tryllet frem da. Leselyst kanskje? Bildet illustrerer en hund på vei vekk fra bøkene, ut av bygårdsfliser, fra hånd til munn og sier hei på fjellet kanskje, der alle hilser på hverandre: Flink bisk og hei mennesket vi ikke kan navnet på. 

Som en ny dag

Det er sommer. Jeg har lesesperre. Jeg skrev dette for noen dager siden, men tenkte det lå best bare på macen min. Men i dag, poster jeg det. Kom postbud min due. 

Som en ny dag, skal jeg komme. Jeg kommer nå, du står opp med meg. Løfter av oss dyna, tar skrittene ut i rommet. Slik skal jeg komme. Noen få skritt til, så er jeg ved døråpningen. Slipper jeg inn? Slipper jeg ut? Som på en ny dag, venter bussen. Vinduene er polerte. Det er sommer, og ikke dugg. Jeg er frisk. Dette er bussen som går til arbeidsplassen. Og der, der hilser jeg på naboen, han jeg ikke vet navnet på. Naboen lyder vel fint?

Naboen skal ikke på jobb. Han skal på butikken å kjøpe dagblad og røyk. Jeg pleier å si: ”Skal du ha dagblad fra i går nå?” Han er jo bestandig er så tidlig ute. Noen ganger lurer jeg på hvor mange ganger han rekker å lese avisa før han i morgen, som enda en ny dag, går til bussen igjen. Bussen to stopp til Narvesen.

Noen ganger, og noen ganger er noen ganger omtrent hver tredje nye dag, kjøper han en pølse med bacon rundt. Da gjemmer han seg litt mens han går mot bussen hjem, som om han er litt flau over at frokost ikke ble to selvsmurte skiver med ost og melk. Så i morgen, enda en ny dag, da blir det to skiver med ost og et helt glass lettmelk, den rosa kartongen.

Og en hver ny dag har jeg lyst til å si: Jeg ser deg og jeg liker å møte deg på bussholdeplassen. Men i morgen, jeg vet ikke om jeg ser deg i morgen, derfor må jeg si det i dag. For jeg forsvinner enda mer enn du gjør når du gjemmer deg litt. Men jeg ser deg. Og jeg hilser. Og så har du gått av bussen og jeg har gått videre. Og kanskje, treffer jeg døden på toget.