Den har allerede vekket meg fra en lang periode med følelser jeg ikke forstår. Jeg har helt lunket vann på meg så jeg slipper å fryse. For med en slik bok, er verden aldri helt alene. Ikke bokverdenen engang. Forfatteren er bare tretten år, men siden jeg først skulle lese ferdig den forrige boka jeg driver med, er det forordene det blir en smakebit fra. Hvorfor hopper jeg er en bok av 13 årige Naoki med autisme. Her er et lite utdrag fra forordene som motbeviser alt du forventer.
"Hvis mennesker med autisme ikke forstår andre menneskers følelser, hvordan kan da Naoki fortelle at det mest uutholdelige ved autimse er å vite at han gjøre andre mennesker anspente og deprimerte? Hvordan kan han skrive en historie (med tittelen Jeg er her sommen med deg, som finnes i slutten av denne boken) med skikkelser som viser et vist spekter av føleler, og en handling som er utformet for å pirre tårekjertlene? Som alle historiefortellende pattedyr foregriper Naoki publikums følelser og spiller på dem. Dette er empati." David Mitchell
Og i dag, er jeg en hund. En hund som vil ligge foran peisen og oppi fanget ditt og se på deg med store øyne så du husker å klappe meg. Husker å klappe meg og være glad i meg, også når ordene stokkker seg. Jeg trenger krykker. Og nå vil jeg lese.
