Monolog

- Hei. 

- Hei. 

- Jeg fikk ingen venner i går, så jeg legger puslespill med bildene mine, dette bildet er av Humpty som Nefer har laget som jente, og jeg deler det slik Humpty faller, og setter henne sammen igjen, slik at hun kan stå skrevet. 

- Hva? 

- Jeg spurte om en bloggvenn. Om noen, ville gå inn i det nye året, hånd i penn, eller, hånd i tastatur, og ha en skrivesamtale. I bloggene våre. 

Jeg og en til. Skriv til meg, fortell litt, og jeg velger en venn, som jeg gjennom 2014 

skal ta, hånd i hånd, hånd i tastatur, med meg samtalene med inn i bloggen. 

Jeg tror bloggen min får flere perspektiver, om vi skriver til hverandre, deler. Hva 

gjorde du i går? Jeg sang alle fugler små de er, matet fuglene og telte 

snøfnugg og sauer. Jeg gjør sånne ting. Sånne bittesmå ting. Kanskje, lurer du på hvorfor.

Kanskje VET du hvorfor. Kanskje gjør du det. Eller noe helt annet. Kanskje skålte 

du i en øl i går, eller gjemte deg under dyna med en bok, eller, eller kanskje 

sovnet du sammen med den du elsker

høyere enn himmelen

(det er ikke tak i internetthuset). 

Grip boka

Karpe diem betyr som mange vet, grip dagen. Jeg hater mange ganger akkurat det uttrykket. Det gjør meg så redd, for jeg klarer ikke å gripe, bare å rive. Og å rive i bøker, hvisker meningen ut. 

Men musikerne i Karpe Diem, de har derimot klart å gjøre begrepet trygt. Også for meg. De har humor og tør å snakke om triste ting også. Ja, de til og med synger det ut. Fremst i hukommelsen min er Fire vegger. Alt som skjer infor veggene i en blokk. Noe er vakkert, noe er vondt. Grip dagen, uansett. 

Nå har Chirag og Magdi laget en bok for all tiden de griper mellom konsertene. Dødtid er boka som samler notatene de skrev under arbeidet med albumet. Det er tekstene som aldri ble sanger, det er samtalene man kunne vært glemt og det er råtekstene før de var ferdige. Illustrasjonene er av fotograf akam1k3 som fulgte dem hele veien: fra de første rundene i studio i Stockholm, til turnéavslutningen på Rockefeller i oktober 2013. Dødtid er også om

... eksen til Chirag, om tanta til Magdi, om frykt, risiko og Arne Bendiksen, om nysing på arabisk og om forskjellene mellom to unge menn som har brukt store deler av livet sitt sammen - for å forfølge en drøm. Men først og fremst handler det om vennskapet som gjorde det hele mulig.

Dødtid er kort sagt tiden vi ikke kan se dem på scene, 22,5 timer i døgnet. Kanskje jeg gir bort både et slik stykke bok og en klokke til jul. Den er antakelig i salg fra 21. november.