Bokanmeldelse av:
Med blodsmak i munnen
- og andre bloggtekster
av Lise Hetland, Ingeborg Senneset og Svein Øverland.
Utgitt på Hertevig Forlag
Med blodsmak i munnen
- og andre bloggtekster
av Lise Hetland, Ingeborg Senneset og Svein Øverland.
Utgitt på Hertevig Forlag
Noen ganger fører tre ting til noe godt, alle gode ting er
tre osv. Vi kjenner uttrykkene så godt. Likevel må vi ofte skrive dem ned for å
huske dem. I denne boka, takker to bloggende pasienter det norske helsevesenet
for livet. Sammen med en bloggende
psykolog, har de tre skapt en bok om åpenhet rundt psykiske lidelser og hvordan
det er å blogge om dem. Hva er rett vei, hvor mye kan man skrive, hva skal man
ikke skrive og – står de for det som er skrevet?
Jeg tror aldri jeg har lest 106 sider så fort før. Jeg løp
gjennom boken. Den er godt skrevet. Forfatterne er de to bloggerne Lise Hetland
og Ingeborg Senneset som begge er rammet av psykiske lidelser. De har
likhetstrekk og ulikheter, og til felles har de at de kjemper for å overleve og
tør å skrive om det. De forteller også at de må vurdere og veie for og imot.
Vil dette smitte, eller gi et viktig bilde utad?
Tekstene i boka er fra bloggene deres samt fra bloggen til psykolog Svein Øverland. Alle tre gir av seg selv og står nakent foran oss, enkle bokstaver som kler av klærne til en anorektiker og viser konturene av arrene til en selvskader. Hvorfor? Fordi de velger livet, koste hva det koste vil. De to damene minner oss om at vi ikke skal dømme ut fra bloggtekstene. Det er ikke alt som kommer frem der. Lise og Ingeborg skriver ikke om alt, det ville være for privat. Noe bor og skal få bo i terapirommet. Men det som kommer ut, det leser jeg med respekt, for noen har gått en tur på livet, som Ingeborg så fint sier det.
Tekstene i boka er fra bloggene deres samt fra bloggen til psykolog Svein Øverland. Alle tre gir av seg selv og står nakent foran oss, enkle bokstaver som kler av klærne til en anorektiker og viser konturene av arrene til en selvskader. Hvorfor? Fordi de velger livet, koste hva det koste vil. De to damene minner oss om at vi ikke skal dømme ut fra bloggtekstene. Det er ikke alt som kommer frem der. Lise og Ingeborg skriver ikke om alt, det ville være for privat. Noe bor og skal få bo i terapirommet. Men det som kommer ut, det leser jeg med respekt, for noen har gått en tur på livet, som Ingeborg så fint sier det.
De tre får også frem en viktig bakside i internettbilde.
Noen har én blogg som er offentlig, og én blogg med dekknavn. Der skrives det
om negative opplevelser med helsevesenet, og i stedet for at de når frem til de
som kan hjelpe de syke, lages det en verden som ødelegger ikke bare for bloggeren,
men også tilliten til et helt system – et system vi trenger for å redde liv. Når
feilene ikke kommer frem til hjelperne men får vokse i ”hemmelige” nettrom, kan
det bli farlig for noen. Personer som trenger hjelp, kan velge det bort utfra
pro ana blogger og lignende, og lukke
ute de som kan redde dem.
Dette er en vakker, sår og åpen bok. Den virker gjennomarbeidet uten å være pyntet på. Den er de utdragene av sannheten bloggene byr på. Takk for at jeg fikk lese en lang lunsj.
