Bokanmeldelse: Mitt privatliv av Tomas Espeal

Mitt privatliv er en fotobok. Nei vent, det er en diktbok. Nei vent, det er en roman. Det er alt på en gang. Fotografen er forfatteren. Bildene dokumenterer hans liv og omgivelser de siste femten årene. Det er bilder av venner, familie, blomster, tomme rom, fraflyttet hus, rom med bøker, bøker i rom, skrivebord med bøker. I samspillet mellom fotografiene og korte tekster som ledsager dem, skisseres en uvikling av et liv. Jeg får innblikk i hvordan en forfatter og fotograf jobber og lever, hvordan kunsten og jobben er knyttet til selve det å eksistere. Kunsten og livet blir ett, slik det er framstilt gjennom bøkene han har skrevet siden årtusenskiftet. 

Bildene skiller seg fra andre familiealbum, selv om det er private bilder. Det er rom uten mennesker. Det er rom med kaos av bøker. Det er rom med uoppredde senger. Det er rom mange ville lukket døren til i stedet for å åpne fotoapparatet. Dette er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge. Den gav meg noe. Og kanskje aller mest lysten til å fortsette å skrive og fotografere. Virkelighet og uvirkelighet. Capture the moment. Write away. 

Boka handler om mennesker som dør og mennesker som lever. Boka handler om blomster og årstider og senger og rom og hus. Boka handler om private rom og egne opplevelser og åpner opp for at det er lov å savne de som enda lever og kanskje aller mest dem. De som har valgt oss bort. Boka gir rom for min kjærlighetssorg: Det å savne noe som aldri har vært. Takk. 

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 8. oktober 2014 

Jeg skriver ikke. Altså er jeg ikke.

Jeg skriver ikke. Altså er jeg ikke. I form. Jeg kler på meg keiserns nye klær (les: en bukse fra nøstebarna). Jeg prøver å holde meg varm i trøya. Jeg fryser. Jeg besøker http://www.zalando.no/ for å finne mer keiserlige klær, men jeg forblir i buksa mi fra Nøstebarna. Jeg har tre ulike farger. Jeg maler himmelen grå, tenker jeg mens jeg har på meg den i skifer. Jeg leser en bok fra Thomas Espedal, Mitt privatliv heter den, utgitt hos Gyldendal. Den skal definitivt bokanmeldes. Jeg liker den. Den kan anbefales. Den er bare bilder og korte ord. Slik man kan lage verden om man redigerer og klipper til bilder og sannheter. I dag trenger jeg en slik verden. Jeg kaller den min og gjemmer meg under dyna. 

Bok i posten!

I går kveld fikk jeg boka Selvportrett ved gravstøtte (de hadde glemt å sjekke posten på dagen så jeg spurte på kvelden før jeg la meg). Det var perfekt, for jeg var akkurat ferdig med La oss snakke om det. Selvportrett ved gravstøtte er av Thomas J.R. Marhinsen som jeg studerte journlistikk i Volda med. Det er derfor ekstra spennende å få holde hans første roman i hendene. Tidligere har jeg lest novellesamlingen hans "Du". Coveret er av kunstneren Samantha Small og jeg liker det. Førsteinntrykket sier: Les meg. Og det skal jeg gjøre. 

Boka på vent: Selvportrett ved en gravstøtte

Det er lenge siden jeg har bidratt i spalten til Beate (Beates bokhylle) om bøker på vent på tirsdag, og i dag fant jeg den ikke. Har den tatt sommerferie? Velfortjent ferie, mens vi venter på høsten kanskje?

Nå venter jeg på en bok! Den kommer ut i september, og jeg leste nyheten om den i dag. Jeg kjenner mange journalister, radiorepportere, fotojournalister og programledere i tv. De er flinke og jeg er heldig. Spesielt gøy er det når noen også lykkes som forfattere, for boka har jeg evig mens en nyhetssak ofte forsvinner i luften. Noen jeg kjente før har kommer med ny bok. Og sånn føles det å kjenne en forfatter: :) (smilefjes)

I høst gir Gyldendal ut romanen Selvportrett ved en gravstøtte av Thomas J.R. Marhinsen. Forlaget skriver følgende:

Om retten til å skrive om sitt eget liv. Og hvilke følger det kan få.
En ung mann omkommer i en ulykke. Tilbake sitter den eldre broren i sorg og fortvilelse. I et forsøk på å forsone seg med det uforståelige tapet skriver han en roman, om livet sitt, om hvordan han og søsknene hadde det i oppveksten. Han viser manuskriptet til foreldrene. Det får faren til å bryte all forbindelse med ham.
Nå er han snart tretti år. Kona hans er høygravid og kan komme til å føde når som helst. Samtidig har han ikke hatt kontakt med faren sin på to år.
Selvportrett ved gravstøtte er en roman om brødre, sønner og fedre. Om hvem man ligner på – og hvem man vil være. En roman om ensomhet og kjærlighet i familien. Om retten til å skrive om sitt eget liv og de som har hatt betydning for det. Men først og fremst er det en roman om mannlige familiemedlemmer som plutselig blir borte. Og et nytt som er på vei. 

Denne boka tror jeg på. Og på veien mot høst, leser jeg litt her og der i bokblogger for å finne igjen leselysten. Problemet mitt når jeg leser, er at jeg vil ha inn egne setninger. Og det er ikke plass til dem. Men denne boka tror jeg gir alt, så jeg skal lese den. Takk for at jeg kjenner deg for lenge siden. 

Smakebit på en søndag: Sankta (Psyko)

Jeg har lest femti spennende sider. Det er ikek så lett å legge ipaden fra seg. Jeg bruker Ark Lese-app for første gang for å lese boka Sankta Psyko av Johan Theorin. På ark, eller side, nummer femti, avsluttes kapittelet slik:

Jan tar frem nøkkelkortet, men skotter ned på Leo en siste gang og tar sjansen på å stille et spørsmål:
- Var det moro å treffe pappa i dag?
- M-m.
- Så hva gjorde dere?
- Preatet, sier Lei. Det blir stille før han fortsetter: Pappa prater kjempemye. Hele tiden.
- Jaså.
Leo nikker og begynner å gå opp trappa.
- Han sier at alle hater han. 

Det er søndagens smakebit, som jeg sprer gjennom flukten fra virkeligheten og Maris fine blogg. Så har jeg ikke tid til mer. Eller så har jeg kanskje det. Men det er det, at jeg også skulle sagt så mye, så jeg må sette meg ned å skrive et par epost før jeg kan lese. Og egentlig, skulle jeg vel også skrevet noen andre ting. Og lest noen andres blogger. Og kanskje, kanskje er det mandag snart.