Smakebit på søndag: Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til

Mari inviterer til Smakebit på søndag, men på grunn av tekniske problemer holdes smakebiten på bordet hos http://www.astridterese.no . Her kommer min! 

Jeg er langt uti boka "Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til" av Liv Marit Weberg. Jeg liker boka i og for seg, den er sarkasisk og morsom. Men jeg er personlig mer glad i et rikere språk og litt mindre ironi. Jeg vet ikke når forfatteren er seriøs eller ironisk, og det vipper meg litt på sofakanten. 

Smakebiten er midt på side 126: 

Men hva hjelper det? Hva hjelper det med en liten opptur? 

Det hjelper ikke i det hele tatt. For etter hver korte opptur, kommer en lang nedtur, og nedturene blir bare lengre og lengre og jævligere og jævligere.

Sånne ting tenker jeg, men jeg vurderer ikke å hoppe. Selv om jeg tenker: Jeg orker ikke mer, det høres jo ut som det kanskje er akkurat det jeg vurderer.

Selv kunne jeg godt tenkt meg å hoppe rett til kvelden og sengetid. Eller døden, for den saks skyld.  God søndag til bloggleserne mine! 

Smakebit på søndag - Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til

Mitt bidrag til ukas smakebit på søndag hos Mari i flukten fra virkeligheten: Jeg åpnet akkurat en debutroman. Forlag: Aschehoug. Forfatter Liv Marit Weberg, født i 1988, har levert boka "Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til". Boka skal handle om en jeg-person livet butter i mot for. Det er svart humor og nådeløs selvutlevering, røper coveret. Men mest av alt ser jeg skjørheten. Allerede på framsiden, der hender og armer dekker ansiktet som om de var armer fra en blekksprut. De slynger seg som en slange. Eller armene på en blekksprut. TIlbake til båka. Lånekassa har satt ned foten. Kjæresten Tore har fått mer enn nok. Foreldrene er de eneste som fortsatt tror normalistet er en standard hun kan oppfylle. 

Jeg er litt skeptisk når forfatterne er yngre enn meg, jeg innrømmer det, selv om jeg har passert tretti. Jeg synes språket virker litt tynt. Men hva kan jeg forvente, jeg som liker prosa? Språk er noen ganger tynt. Det kan være sterkt likevel. Jeg må bare vende meg til det. Utdraget er fra side 6-7. 

Jeg har nemlig flyttet inn i en slags skoeske. 

Leiligheten likner på en prikk på en skoeske, sånn den ser ut inni, altså. Hvit. Rektangulær. Liten. Forskjellen er bare at min leilighet har innlagt vann og vannklosset, det kan man vel ikke si om skoesker.

"Enkelt å rengjøre her," sier mamma entusiastisk og peker på gulvet som for øvrig er et sånt ekkelt grått plastgulv, som man også finner på de fleste skoler. Bortsett fra senga og Ikea-stolen er det helt tomt.

(...)

Foreldrene mine smiler overentusiastisk til hverandre, de smiler i det hele tatt mye til hverandre. De synes atakeligvis at det er så pinlig å være skilt at de er nødt til å smile ekstra mye for å dekke over det.

"Nei," sier pappa og ser på klokka, "skal vi sæla på a?

Moren i boka ser på klokka og det gjør jeg og nå. 14.13 sier macen. Søndagen går sakte avsted. Gleder meg til å se flere smakebiter.