Når eposter vekker meg

Helt overbevisst om at det var mandag, kom det tikkende inn en epost. Det stod: Det er tirsdag. Tirsdag? Jeg så meg rundt i rommet. Er det ikke mandag morgen? Hvor ble mandag av? Bladde jeg bare over? 

Det er tirsdag og klokken er 14.30 snart og jeg har vært våken i mange timer. Og vært på nett. Hvorfor, hvorfor har jeg mandag morgen? 

Jeg setter meg tilbake og tenker: Det spiller ingen rolle. Om det er mandag eller tirsdag. Eller gjør det det? Jo, kanskje litt. Det kom en bok i posten i går. Hadde det vært søndag i går og ikke mandag, hadde den ikke gjort det. 

Det var Åsne Seierstads bok om 22. juli. Jeg begynte å lese. Jeg ble dratt inn i boka. Den begynner svært godt, skildrende og realistisk - om noe vi aldri så for oss. 

Jeg lurer på hvorfor jeg føler at jeg ikke har stått opp når jeg har sittet her hele tiden. Og jeg lurer på når jeg skal føle at jeg og tiden henger sammen. Med løse tråder, fortsetter dagen. 

Jeg slår opp i noen nettsider jeg har besøkt i dag. Da er jeg i det minste i en tid som var en gang. Og jeg sjekker datoen og noterer. Jeg noterer at det er litt over en måned til jul. Og at da, da skal alt være pakket inn. 

En av oss av Åsne Seierstad

Nå kommer den. Nå kommer boka som gjør at jeg blir i tvil, er jeg barn eller er jeg voksen? Noe i meg, vil lese den, som en del av det å være voksen i samfunnet. Samfunnsborger. Ansvarlig. Bryr meg om andre i samfunnet og vil bygge et trygt samfunn for de små som vokser opp. En annen del av meg, er ikke klar. Den har ikke vokst opp og inn til dette. Jeg klamrer meg til barneboka jeg har i sofaen ved siden av meg, om Mummitrollet, lille My, Hvem skal trøste knøttet og Det usynlige barnet. Og det er nok oså nettopp det, som gjør at jeg havnet midt i mellom bokhyllene. Det er nært og virkelig, mens barneboka lar meg leve, håpe, tro på små, merkelige ting. Mens En av oss, drar meg inn til en realitet med at vi er alle mennesker. Og et eller annet sted, gikk noe veldig galt 22. juli 2011. Og i årene før, mens all planleggingen fikk pågå. Jeg innser, at for ungdommenes skyld, og for foreldrene deres og for de som aldri fikk nådd frem i tide, til gjerningsmannen, vil jeg - jeg vil være voksen nok til å lese. Svar får vi ikke. Men vi kan se konturene.

Dette skriver norli:

Det var ikke en fremmed terroristgruppe som sto bak det største angrepet på Norge i fredstid, men en ung mann fra Oslo. Siden 22.juli 2011 har Norge.prøvd å forstå hva som drev massedrapsmannen. Gjennom et unikt kildemateriale har Åsne Seierstad funnet en gutt og en mann som i mange år strevde med å finne sin plass innenfor samfunnets rammer, men.som endte med å bryte dem på det mest brutale vis.Dette er også en fortelling om dem som ble berørt. To søstre fra Nesodden som gledet seg til AUFs sommerleir på Utøya, årets høydepunkt. Og en guttegjeng fra Troms som dro sørover med samme mål. Bare noen av dem returnerte.Den prisbelønnede forfatteren Åsne Seierstad har tidligere rapportert fra krigssoner ute i verden. 22. juli 2011 skjedde dramatikken i hennes eget land. Dette er den første boken hun skriver om Norge..

Dette skriver jeg: Jeg må nok se til å bestille boka. Jeg er bare ikke helt klar. Enda.