Det store språket og mangelen på et norsk Meltdown

Engelsk. Alt går i engelsk. To go, go away, take away, let it be, let it fly. Nesten over alt, kan man snakke sammen, på mer eller mindre god engelsk. 

Noen ganger, siden det engelske språket har flere ord enn vårt, kjenner at jeg, selv om jeg ikke er spesielt god i engelsk, har noen engelske ord i ordforrådet mitt jeg skulle forklart bedre på norsk. Jeg fant en urban ordliste, og fikk forklaringen på et ord som handler om noe jeg opplever ganske ofte: Meltdown. Og i dag hadde jeg en eller ett. Her er det beskrevet på engelsk, men med ord vi skjønner verden over:

Meltdown describes what happens when a person freaks out, cracks, loses control of themselves. Life - reality at large- becomes overwhelming. They just can't deal with it all. The person may act out, withdraw, become emotional, run, etc...

Meltdown er ikke en snill ting å ha, verken for meg som opplever det eller for de som får seg et spark, bokstavlig talt. Og etterpå, er jeg totalt utmattet. Det har vi ikke et ord for på norsk. Kanskje kan vi bruke angstanfall kombinert med raserianfall, men alene, er ikke ordene dekkende, vi må slå de sammen, pusle de sammen på en eller annen måte. 

Meltdowns kommer oftest når jeg er redd, sliten og kaotisk. Jeg klarer da ikke å fokusere. På annet enn å skade. Fastspent er det ikke mye jeg kan, annet enn å kaste ting, velte stolen, falle på gulvet og bli hengende i beltene og sparke personen som skremte meg. På rett sted. 

Igjen, meltdowns er ikke en snill ting. Men hadde jeg klart å styre unna dem, hadde jeg gjort det. Jeg klarte det bedre da jeg skadet meg alvorlig. Men de vil av en eller annen grunn ikke miste meg. 

(Og jeg trenger vel ikke skrive at jeg ikke klarer å lese i dag).

Søndagsskribling

Jeg møtte deg, i går, i hagen. Hei, sa jeg. Jeg spurte ikke hva du het, for jeg visste. Du er Eli. Eli Hagen, så høyt er gresset at det ligner håret hennes. Hei, sa jeg og klippet plenen pent mens Per i hagen fikk mindre vondt i magen. Eller, var det jeg som fikk mindre vondt?

Jeg holdt stenene tett inntil brystet. Det hjalp å klippe gresset, lugge henne i håret. De duvet, rundstykkene mine. De var ikke store, kanskje de kunne vært med i et slankeprogram: ”Kvinne tidlig i trettiårene, på havregryn og selvskreven diett”. Jeg ser bort på havrebukken, tilbake på meg i speilet og knekker tankene mine med gjekslene. Liker du nøtter?

Han har dem mellom bena, og så senker jeg stemmen. Jeg hvisker som vinden, for dette snakker man ikke høyt om. Man har aldri gjort det. Bare på tv. Og hos helsesøster jeg ikke gikk til. Du vet, jeg har jo ingen søstre, og man kan ikke gå til søstre man ikke har. Noen ganger får man stesøstre. Da kan man vurdere det.

Tilbake til gullruta og TV og såpeoperaene og nyhetsbildet. De innhenter meg alltid. På TV var de syv. Syv søstre. Og en tilbakestående gutt, Kjell-Magne. En annen Kjell-Magne er politiker. Og her avslutter jeg debatten, for starter vi med høyre- eller venstre- eller arbeiderpolitikk, blir vi aldri enige eller ferdige, verken i hagen med alt gresset eller i tv-stua. Hva vil de egentlig se på? Nrk, tv2-nyhetene eller hele Norge baker kanskje?

TV2 hjelper deg. Forbrukerinspektørene undersøker. Alt blir plutselig krim. Til og med pizzaen i frysedisken. Hvor mye grovt mel. Hvor mye korn. Hvor mange prosent fett. Hørte vi palmeolje? 100 prosent ull er 100 prosent ull, men jeg trenger visst milo for å ikke drepe ulla fra en sau som kanskje fortsatt er sau eller har endt opp som fårikål med et kålhode i gryta til en bestemor som enda husker hvordan man lager fra bunnen av. Jeg pakker teppene om meg, hvisker hundre prosent ull, da er det i alle fall ekte, selv om det ikke er gull, glitter og glamour.

Jeg savner meg. Jeg ser meg i speilet igjen og finner meg ikke. Jeg har vært borte lenge nå. Er det på tide å ringe politiet? Onkel politi? Hvis han heter onkel, hvem er fetteren min? Og kusinen, har jeg en kusine Trine? Jeg ser etter meg i speilet. Først må jeg finne meg. Der, to blå øyne. Vi har ei tulle synger de. Og øyne blå. Jeg ser den trille ut av meg, en latter. Jeg ser det på munnen. Det var en dårlig spøk. Hva da? At Eli vokser i hagen og penger på trærne og at nøtteknekkeren er et juleeventyr. Er noe av dette sant? Jeg skriver, altså er jeg (hender på en kropp).