En siste titt på Fugl

Når en fugl flyr til mars, enten det er måneden eller planeten. Det er en slik dag, den siste dag i februar, at jeg tar en titt på sidene i Lisa Asiato sin Fugl igjen. Boka er vakker og får meg til å ville lese mer. Og se mer. Jeg leser på forlaggsliv om Odd er et Egg og Svalene under isen. Jeg vil blad i de. Kanskje reten av året, sier jeg, for Februar var til Fugl. Februar, den korte måneden med den korte bildeboka. Jeg likte den.

Fugl er en vakker skildring av noe umulig som blir mulig. Og i enden, er det bestefar, som ellers ofte er den som barna venter på skal komme tilbake, som venter på jenta. Jenta som flyr til syden hver vinter for å slippe å fryse mer.

Jeg liker varmen i boka. Jeg liker kulden i boka, der jenta ikke passer inn blandt fuglene, før hun endrer seg. Jeg liker sårheten i boka og vil plastre følelsene til en bestefar som venter.

I morgen er det vår. Hei, jenta.

Fugl flyr videre

Det er ikke hver dag jeg sier til meg selv at jeg ikke kan lese videre, for boka må spares. Jeg sparer ikke på bøker, ordene kommer inn i minnebanken min selv om de er lest, så de sparer seg helt selv, uten min tålmodighet.

Men, her er unntaket, i samlesningen, hadde jeg lovet meg selv å bare ta litt og litt av bildeboken om gangen. Den var så vakker, jeg ville den skulle vare. Men nå, da jeg ikke kalrte å vente i går, tror jeg jammen jeg skal lese hele boka hver kveld. Den er så vakker. Og jeg vil være fugl.

Jeg skriver bokanmeldelse siden, i morgen tror jeg, dette er bare en spontan respons på et stort billednntrykk og korte setninger, en historie om en liten jente som vil bort av og til, sol, varme og en bestefar som venter. Dette er årets beste leseopplevelse. Sår, men vakker. Kvitrende, som fuglene, og likevel hviskene som vinden. Og mellom strømkablene lyser jeg på vent.

La meg bli fugl, hvisker jenta

Jeg fikk pakke o posten, fra Bokkilden, med boka til første samlesning. Jeg liker det, det at jeg for en gangs skyld er med på noe helt normalt. For aller første gang, føler jeg at det helt normale, vil få litt krydder av at jeg er med. Litt andre farger. Fordi, personlighetene farger alt som skrives. Og når vi er mange sammen som både leer og skriver, får hver anmeldelse og omtale en farge. Jeg skal ikke lese og anmelde boka i dag. Jeg vil ta den i små vingeslag. Jeg plukker opp de første sidene med nebbet. La meg bli fugl, hvisker jenta. Og akkurat som henne, knne jeg ønske jeg ble borte litt. Så ser jeg på håret hennes, ansiktet, øynene, ja boka ville ikke vært den samme uten henne. Og ikke uten lesere. Så, jeg skal lese boka, og skrive om den. Fugl, Av Lisa Aisato, tror jeg blir en bok jeg kan lese mange ganger, roper jeg, legger boka i sofaen og lukker munnen. Jeg leser videre i morgen.