Strikk og gå, et garneventyr

Jeg lovte det tidligere i dag: Å beskrive noen strikkebøker som jeg kjenner litt til. Først, la oss gå med... 

sokker. Sokker av Bitta Mikkelborg lærer oss mange teknikker og mønstre. Vi lærer å gå med tekstur. Bitta er nyskapende og har en stor gruppe på facebook der medlemmene strikker hennes mønstre. Noen mønstre deler hun med strikkerne, andre er til salgs der noen er teststrikkere først for å være sikre på at mønsteret er helt korrekt. For rett skal det være, selv om det er nytt. Nytt og morsomt.

Deretter, klapper vi med hendene. Det er votter. Den beste votteboka jeg kjenner til, ble laget av en svensk dame, Solveig Larsson. Vantboken - Solveigs vantar  har gode forklaringer og er lett å følge. Boka lærte meg også nye former for vrangborder. En bok som insprerte til å komponere. 

Fra garnkomposisjon, går vi over til folkemusikken. Eller Folkestrikkken. Selbuvotten tar for seg mange gamle vottemønstre. Her må du forstå et diagram, men ellers er det ganske rett frem. Du lærer også historien bak mange av vottene. Du må beherske å strikke med to eller flere farger for å få glede av mønsterne, men dette er også et lite stykke kultur - selv uten at du strikker fra den. Det er en bok man kan lese i også.

Strikk og bruk har mange års levetid i Norge. Og i det siste, har gamle mønstre, vi har alt nevnt selbu, blitt veldig populære. Noen mønstre har blitt brukt på alt fra mobiltelefoncoveret til øl-votter. Jubilumsboken til Marius-mønsteret er et praktverk i bokhylla mi. En bok som enda ikke er der, er gutta Arne og Carlos sin Strikk fra Setesdal 

Før jeg stuper på hodet ned i flere av bøkene mine, vil jeg nevne lueboka Luer er toppen der én mann strikker alle luene, inspirert av mennesker han møter. Det er et persongalleri og et portrett av 50 mennesker (50 luer). I prosjektet strikket forfatteren, Trond Arnfinsen, 200 luer. 1 mann, to strikkepinner og mange gode venner å varme hodene til, var det som skulle til. Nå vil jeg strikke, eller skrive, eller stikke til en venn. Flere strikkebøker blir presentert senere. Jeg kjenner (mange av) dem. 

De harde pakkene, de myke opplevelsene

Jeg, 3 år. Jeg 30 år. Det spiller ingen rolle. Å høre noen lese for meg, før jeg sovner, eller fylle rommet med en stemme, enten lydbok eller en som leser høyt, gir minner. Minner jeg husker for alltid. Og nå mens alle maser om dataspill til jul, gir jeg gjerne vekk dataspill. Men jeg vil pakke dem inn i myke opplevlser. Hvis dataspill er viktig, kan vi ikke lage en histoirie om det og leke sammen? Dikte, og leve og pakke oss inn i pleddet? Om vi trykker på konsoller for å få det til, er det helt greit, men la oss fortelle - sammen. 

De harde pakkene. Alle barn vil ha harde pakker, sies det. I disse dager, har noen barn også blitt veldig opptatt av morsomme plagg med favorittheltene sine. Og mummitrollet er ikke bare en bok av Tove Jansson. Det er et helt serviset, sengesettet og klokka på veggen. Og jeg lar det være sånn. Jeg liker at bøkene vokser. Så lenge barna får vokse sammen med dem. 

Da det var Egner-år, kom Torbjørn Egners bøker til sin rett igjen. De ble løftet opp og Karius og Baktus ble ikke lenger bare en plakat på tannlegekontoret for barna i dag. De fikk høre historien, de også, slik som jeg vokste opp med dem. 

Pippi Langstrømpe har også fått nytt liv (og også bestemors strikkesokker, men det er en annen historie). Det er Lindgrenland i Sverige. Det er Mummiland i Finland, og i Norge har vi både Hunderfossen med Ivo Caprino og alle de gamle eventyrene og vi har Kardemommeby. Nå skal også Hakkebakkeskogen vokse opp. 

Til jul i år vil jeg gi en bok. Den kan gjerne være ny og hypermoderne, Selv har jeg bestilt meg Ylvisbrødrene sin revebok, .men boka må være slik at den kan vokse videre igjen når barna er voksne og får sine barn.  Jeg vet vi ikke kan spå fremtiden. Men vi kan lære av fortiden. Og jeg tror på Mikkel rev satt og skrev, Mio Min mio, Brødrene Løvehjerte og Emil i Lønneberget. Og snart bor vi på månen. Eller er månen en gul ost? Jeg liker tankeeksperimenter. La barna leke!

God jul!