Touch me if you can

Noen ord betyr flere ting. Som touch. Det kan bety å røre noe rent fysisk, ta på, eller å berøre. Og i dag kjenner jeg meg berørt. Av alt og alle. Så berørt at jeg kjenner meg død. Det henger ikke sammen, jeg vet det. Og jeg som er så opptatt av at ting skal henge sammen. Jeg får det bare ikke til. 

Jeg for ikke forklart hva jeg føler nå. Jeg ble konfrontert med at "det var vi vel ferdige med nå" og jeg kjente meg ikke ferdig. Ikke i det hele tatt. Følelsene mine bruker tid. Lang tid. Og sånn går nå dagene. Inn i alt og ut i ingenting. 

Bokanmeldelse: Kjære søster

Bok: Kjære søster
Forfatter: Alf Kjetil Walgermo
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 95
Målform: Nynorsk
År: 2015

Veiledende pris: 259 kr

Kjære søster er en roman om Eli Anne og den døde søstera hennes. Det er en levende bok om døden, sorgen og tomrommet etterpå. Når et ungt menneske dør, står gjerne facebook-veggen igjen.

En stund etter Amalies død, bestemmer Eli-Anne seg for å skrive på veggen hennes hver dag. Hun setter på en innstilling som gjør at bare hun ser det som hun skriver. Hun og kanskje søsteren hun skriver til. Veggen er litt som en minnebok, men også som en slags forlengelse av livet.

Boka er om sorg, savn, kjærlighet, musikk og Patti Smith. Amalie elsket Patti Smith. Og Erlend. Eli Anne elsket også Erlend, og får ikke sagt det mens Amalie lever. Det fines ting de to søstrene ikke fikk ordnet opp i mens Amalie levde, ting de aldri fikk sagt til hverandre.

Foreldrene vil at veggen skal legges ned, men fram til det må skje, skriver Eli Anne. Boka er en samling brev med alle tittelen Kjære søster. De er skrevet fra en deprimert og sorgfull storesøster som elska veslesøstera si.

Målgruppa er ungdom 11-16 år. Jeg skvatt litt da jeg leste det, for boka traff meg midt i blinken og jeg er 31 og kjente meg plutselig ikke voksen nok til å være 31. Greit nok at jeg liker barnebøker fordi de ofte prøver å appellere på to nivåer – også foreldrene som leser høyt. Dette var noe annet. Men nok om alderen min og følelsen av å falle inn i feil målgruppe.

Dette er en leseropplevelse som setter tankene i sving og meg til å skru opp volumet på musikken. Jeg elsker bøker og musikk på en gang.

Boka er lettlest, samstemt, dynamisk, levende og godt levert av Walgermo.

P.S. Jeg leste hele i går kveld.

Bok om døden

Jeg leser i romanen Kjære søster av Alf Kjetil Walgermo og det slo meg, at jeg som ikke leser aviser, savner dødsannonsene, spesielt de i Aftenposten. Jeg savner å se symbolene man kan plassere i dem. Jeg savner ordene fra de som står igjen. 

Jeg leste om Kjære søster utgitt hos forlaget Cappelen Damm i dag. Og det slo meg, jeg er ikke voksen. Målgruppa var 11-16 år. Jeg er 31 og liker boka. Én ting er å like barnebøker for de minste, fordi de ofte hendvender seg SAMTIDIG til de voksne som leser for barna, noe annet er å være 11-16 år. Og jeg lurer på om jeg er 11. Jeg tror kanskje det. 11 år og misunnelig og sjalu og i konflikter. 

Nå skal jeg lese videre. Jeg måtte bare forevige dette. 

P.S. Jeg kan aldri skrive en voksenbok. 
P.P.S. Jeg er ikke voksen. 

Flere barnebokfavoritter

Lucie

Jeg leser litt. Jeg prøver å lese litt. Amalie Skram har vært der jeg er. Og hun skrev om Lucie. Hun var av de dannede, Amalie Skram altså, som var på avdelingen med porselensserviset. 

Jeg liker Amalie Skram. Og jeg tror jeg kan like Lucie. Det er skrevet litt gammeldags, språket er ikke så enkelt som i dag, men det gjør noe det og. Det lille ekstra, krydderet. Som salt i grøten. Det skal ikke mangle på det. 

"Ja, herregud når fyren er så gla´i Dig da" leser jeg. Og jeg tenker. Tenk om noen var så glad i meg. Og kanskje er noen det. Noen som ikke vet at jeg finnes. Sånne tanker baler jeg med i dag. For tenk om noen der ute går og venter på en rar jente som meg. Dame. Kvinne. Og bare ber om at hun skal bli frisk nok? 

En hjelpepleier sa noe fint i går. Livet er uhåndterbart for meg. Og det er helt sant. I morgen er det fredag og vi går inn i helga. Men først kommer legen og snakker med meg. Snakker, ser, er. Og da kan jeg være. Ikke sant? 

Jovisst, H, du kan være i morgen. I morgen er du alltid en løve. Men jeg kan godt være sau litt til. Eller lam. Et av lammene som gis Jesus. Ok, nå skriver jeg meg bort. Borte vekk. Jeg leker. Borte vekk. 

Barnebøker for store og små

I dag har jeg samlet sammen noen bilder av bøker jeg husker. Jeg vil lage flere kollasjer i morgen med enda flere barnebøker jeg anbefaler, men her er noen favoritter. De fleste finner du hos bokkilden, haugenbok, ark.no som jeg besøkte eller en annen bokhandel du foretrekker. De eldre er lettest å finne på nett da de kun har plass til de nyeste i de fysiske butikkene. Man kan ikke ta barndommen tilbake, men man kan la den leve videre. Kanskje derfor boka jeg selv laget er ei barnebok. Ei bok å vokse i/med, og ikke fra. 

I dødens fotspor

Boka på vent til spalten hos Beates bokhylle, handler om døden. Og om livet etterpå. Boka heter Kjære søster og er skrevet av Alf Kjetil Walgermo, utgitt på Cappelen Damm. Dette står om boka: 

"Når eit menneske døyr i dag, står gjerne Facebook-veggen igjen etter det. I mange tilfelle lever veggen vidare, som ein stad der slekt og vener vender seg direkte til den avdøde. Profilen blir ei minnebok, men også ei slags forlenging av livet. Etter at Amalie døyr, begynner storesøstera Eli Anne å skrive til henne på veggen hennar. Ho skal snart legge profilen ned - ta ein endeleg avskjed - men kvir seg for å ta det siste steget. Eli Anne skriv på veggen til Amalie og ser attende på forholdet deira: på endringar av status, på løgner og sjalusi, men også på kjærleiken mellom to søstrer. Kjære søster er ei forteljing som rommar både sorg, anger og skam - men også glede, livskraft og håp. Det er i tillegg ein roman om musikk, der ulike musikksjangrar og kunstsyn får bryne seg mot kvarandre."

Jeg skal lese denne boka. Den er på vent, på vei i posten. Postmann Pat, med sin svarte og hvite katt. Ja, jeg er redd. Og når jeg er redd assosierer jeg. Jeg dissosierer også, altså tar bort litt av virkeligheten rundt meg, forsvinner inn i meg selv. Bøkene vinner meg tilbake. Til en bit av virkeligheten. 

Vi sier ofte at døden er en del av livet. Men den er ikke det. Ikke for den som dør. Da er det over. Livet. Men for de rundt, som har mistet, er tapet en del av livet. Og jeg liker bedre den engelske måten å si det på enn norske kondolerer, nemlig: Sorry for your lost. 

Når jeg dør, kan godt facebookveggen min forsvinne. Jeg har ikke behov for å stå igjen. Men om de rundt meg vil ha veggen der, skulle jeg ikke nekte dem. Det ville dessuten være for sent. Og jeg tror ikke at vegger er til skade, selv om det ikke bor mennesker bak dem. De blir som en terapautisk arena for de som står igjen. Det samme med blogger. Et hjørne på nett. Nettopp nå. 

Tankene mine i dag, går til noen som har mistet. Men jeg blir også veldig fanget i meg selv når jeg tenker på andre som dør, fordi jeg har bedt om å få dø og skal i sak om nettopp dette faktum. Og det føles akkurat nå som om min virkelighet er egoistisk. Jeg burde tenke på de som står igjen og trenger veggene. Veggene av liv som skulle vært der. 

Med all respekt skal jeg lese Kjære søster. Skal du? 

Lag en tittel, som perler på en snor

Jeg fryser og besøker Nelly for å se på varme klær.  Jeg skal ikke handle, bare vindusshoppe. Jeg må legge til at det ikke er med Windows men IOS, jeg har Macbook. Det er ikke en bok, men man kan lese på den. Og skrive og redigere og chatte og surfe. Uten vann. 

Jeg har handlet før i dag, i morgentimene kjøpte jeg en genser jeg har tittet på før. Nå bare titter jeg litt og prøver å få tiden til å gå og tankene til å samarbeide om noe annet. Noe annet enn alt dette vonde som har blitt en diger vaffelrøre. Jeg som egentlig likte vafler da jeg var friskere. De fine hjerteformede vaflene som snart kjører traktor. 

Jeg vil være som de andre. Jeg vil passe inn i menneskespillet, ikke være en løs puslespillbrikke på ville veier. Jeg vil ikke. Men jeg er. Og samme hvor jeg prøver meg, faller jeg. Triste ting skjer som perler på en snor. Og jeg kan ikke engang håndtere dem. 

Jeg kan ikke si jeg gleder meg til sommeren og i dag så jeg at det allerede har blitt lysere ute. Det går mot vår. Jeg har fått en dato. Sluttdato. Sånn jeg ser det. Men jeg vet ikke om det bare er jeg som ser. Eller om vi er flere. Jeg faller ned og du trer (ut av rommet). Som perler på en snor. 

Into the woods

Mandag midt i mellom. For de fleste, er mandag starten på uka. For oss bokbloggere, er det også dagen midt i mellom to spalter: Smakebit på søndag og tirsdagens Boka på vent. 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om i dag. For jeg leser ikke i dag. Men jeg så en film i går, basert på en rekke kjente eventyr. Jeg kjenner dem! Det gir meg følelsen av å ha fått med meg noe viktig i oppveksten. 

Filmen er laget av Disney og heter Into the woods. Den fikk bitene av mange puslespill til å komme sammen i ett. Mange mysterier, ble et lite vakkert bilde. 

Og sånn tenker jeg på sykdommen min i dag også. At det er mange biter som ingen skjønner seg på. Om vi får redusert dem, eller tilpasset oss dem, vil jeg kunne bli forstått. 

Jeg liker noen ganger å se film. Det er en annen verden, samtidig som det hjelper med å forstå ting i verdenen vi er i. Noen ganger er det fri fantasi, men ofte med et snev av moral, underbyggende budskap, ei bro. Og Into the woods er en brobygger mellom alt fra Askepott til Rødhette, med heks og ulv og menneske på veien. 

Liker du filmer? Hva var det siste du så? 

Søndag, tungt sinn og smakebit på søndag

I dag er en tung søndag og jeg vet ikke hva jeg skal føle. Jeg ender med å føle meg maktesløs og liten og dum. Jeg skriver i respekt og håper jeg leses i respekt. 

Jeg fikk vite at en ung gutt noen jeg er glad er i familie med har omkommet. Og jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg får ikke noe som helst ut av meg. Og fæle ting skjer hele tiden. 

VG skriver: 
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/ung-norsk-mann-fra-longyearbyen-funnet-omkommet-paa-svalbard/a/23380867/

Men han var jo der nettopp! Jeg hørte nettopp om han. Og det gjør det hele enda mer forvirrende. 

Jeg har lyst til å si Fuck asperger, jeg er bare en drittunge som ikke vokser opp. 

Smakebit på søndag er fra Lucie av Amalie Skram. Jeg reiser tilbake i tid. Jeg trenger det. 

Jeg leser på Kindle Paperwhite fra Multicom, en butikk å skrive hjem om.

La´mig se lidt da, om den klær mig." Lucie greb den sorte tylhat med gule blomster, som Nilsen havde lagt fra sig på en stol, og satte den på, idet hun gikhen til spejlet mellem vinduerne.

"Hvergang jeg kommer her, har Du fåt noget nyt. Den fine chiffoniéren der med messingskildter og nipsting, og ruggestolen her, det havde Du ikke sidst jeg var her, og skilderier på væggene."

"Det er rikgit noe å være misundelig på, også", sa Lucie og trak de fine øjenbryn og i en spids bue.  

"Han gifter seg med Dig, ja så gu! Skal vi vedde?" 

Hva leser du i dag? Hva føler du i dag?  

Tanker, ord, følelser - en lørdag

Det skulle vært lørdagsgodt og lørdagsrevyen. Det er ingen av delene. Og har ikke vært det på Gud vet hvor mange ord. Du skal ikke misbruke Guds navn. Unnskyld. 

Jeg skriver. Jeg tar bilder, redigerer og skriver. Og føler og lever og er. Her. Og det er så fryktelig vanskelig. Jeg blir så lett overveldet. 

Hva er det med meg som det ikke er med andre? Jeg vet jo, men likevel, hvorfor skal det være så vanskelig å bare være i samspill med alle disse andre? Hvorfor må jeg havne på ulike lag - hele tiden? Hvorfor må jeg havne i krig når jeg ikke føler kjærlighet? Hvorfor må jeg lage hat?

I morgen er det spalten smakebit på søndag. Men jeg vet ikke hva jeg skal skrive. 

(Modellen på bildet er en Magic mirror dukke. Teksten datt ut av hodet mitt akkurat nå.) 

Lørdag og snø i lufta

Jeg kan leve lenge på luft og kjærlighet. Problemet er bare at jeg mangler kjærlighet. På pinne. Det er lørdag og jeg spiser ikke lørdagsgodt fordi jeg er syk og har vært det i mange år og, og, og.... Det er så mange ting, så mange grunner, til at jeg ikke lever vanlig. Og noen ganger vil jeg bare være vanlig. Er det for mye å be om? 

Ja, det er det. For hadde jeg vært en helt alminnelig 31-åring hadde jeg ikke kunnet skrive på MIN måte. Jeg hadde kanskje vært opptatt av veldig mye hverdag, som barn, mann, jobb. Jeg hadde ikke mestret foto på min måte. Jeg hadde ikke vært MEG. 

I dag er det snø i lufta. Den faller til bakken og noe blir på trærne. Flyvende snø sammen med fuglene. Dra meg baklengs inn i fuglekassa, for snø kan fly og jeg lurer på hvorfor vi ikke bygger andre ting enn snømenn og former snøengler. Jeg liker alt av snø.

Jeg har dusjet i dag, så flettene mine er våte. Jeg skal kose meg med fletteboka. 

Skal jeg noen gang gifte meg, skal jeg ha den fineste fletta i hele bryllupet. Helst to. Jeg er jo Pippi. (Elsk meg i morgen. Sitat: Elling). 

Sånn går dagene

Dager kommer og dager går. Gode og dårlige. Jeg heller mot de dårlige. De har en tiltrekningskraft jeg ikke visste eksisterte. Når noen hater meg, må jeg sørge for at de hater meg på ordentlig. 

Det er da jeg finner små dikt i hodet mitt. Sammen med bilder, snakker de. Bokstavlig og billedlig. Jeg har lyst til å lese dikt i dag. Jeg tror det blir Emily Dickinson. Hva leser du når du er dyster? Jeg har allerede gått fra dagen. Den er i går. Jeg bare venter på at den skal slutte. Og jeg trenger ei hand å holde i og to føtter som går sammen med meg. I takt og tone. Men jeg er taktløs. Jeg tramper. Med begge bena. 

Et bilde. Et dikt. Et nærblikk.

På kloss hold sitter jeg og fotograferer, skriver, memorerer og dikter. Og sånt blir det bilder, ord og dikt av. Det samme med angsten, depresjonen, aspgergeren, anoreksien, alt sammen bidrar til et utdrag i helheten. Noe man kan elske. Det er det som er med dikt. Man kan holde hverandre i hånda og kysse og beskrive kjærlighet, uten å egentlig være i stand til å elske. Jeg kan skrive en romantisk roman, for i natt hadde jeg en romantisk drøm, men jeg kunne aldri tålt den i virkeligheten og jeg er enda uggen fra søvnen. 

Jeg kaller det litteraturtrikset. Skjønnlitteraturtrikset. Man kan dikte opp, finne på, og ingen kan si det er sant eller usant. Det var bare forfatteren og den kan male bilder. I alle fall skrive dem. Og leseren ser det for seg. Sant eller usant er underordnet. Det er litteratur. Så hvis jeg skriver om kjærlighet, er det neppe basert på erfaring, men oppdiktet tull eller lånte setninger og lånte fjær. Som vingene i bildet. Vingene er ikke der, men vi vil fly. Årringene er bare et fingeravtrykk. Du vet vel at du har spor på hver en finger? 

Avtrykk. Et fingeravtrykk er alt som skal til og du er dømt. Eller frikjent. 

Hva gjør du i dag? Jeg slåss mot klokka (se for deg knyttnever). Tiden har stoppet opp. 

The quiet room

Noen bøker, er ikke lagd for meg. Dette var en slik bok. Med masse vakre naturbilder og noen små linjer på engelsk som gjorde naturen sterk, levende, følsom, farlig. Jeg ble redd. Jeg lukket boken. Jeg leter etter ideer å blogge om. Det var ikke denne boka i alle fall. Jeg lukker den. Sa jeg det? Tanken var god, men jeg feilet. Jeg klarte ikke forholde meg til den. Og sånn er det å kjennne seg helt feil i smafunnet. Å ikke passe inn. Og sånn er det, i dag. 

Tilbake til litteraturen. Og ikke naturen. Men skoa. Hva? Hva har sko med litteratur å gjøre? Ingenting, jeg bare søker etter fotfestet. Og der nede på gulvet, finner jeg det. Det lille i det store. Jeg ser på små og store sko hos Nelly. 

Hva får deg til å velte? Eller velter du ikke så lett..?

Kjærlighetsbønnen

Jeg skrev et dikt i dag. Jeg plasserte det på et bilde jeg tok i går, av dukken min fra Irrealdoll. Noen dager har rom for dikt og ingenting i mellom eller mer. Det kjennes mer enn nok nå. Jeg er fylt til randen av hva jeg takler. Men, sånn går no dagan. Og et dikt er mer enn ingenting. Det kan til og med være ganske stort. Det gjelder bare å fatte det.

Boka på vent: Fletteboka

Det er tirsdag morgen, og jeg åpner dagen med boka på vent hos Beathe. Jeg finner fram min sist ankomne bok, Fletteboka. Det er Norges første bok om hårfletting, utgitt på Press forlag av Bente-Helen Scheis som for de fleste er mest kjent som Flettemamma på Instagram. Mer enn 72 000 mennesker følger henne der. Jeg er ikke på instagram selv, så boka blir mitt første møte med Flettemamma. I Fletteboka viser hun steg for steg hvordan man kan lage 75 ulike, morsomme og vakre fletter. Jeg har alltid håret i fletter. Kanksje får jeg inspirasjon? 

Fletteboka er en brukervennlig håndbok. Her presenteres du for alle de grunnleggende teknikkenefor å kunne lage enkle, vakre og allsidige fletter. Man lærer grunnteknikkene som gjør oss i stand til å briljere med pariserflette, tvist, fiskebeinsflette, firerflette, tauflette for å nevne noen. Boka er tematisk bygd opp sånn slik at du til en hver anledning kan slå opp i boka og få inspirasjon og oppskrifter til en nydelig frisyre. Her er fletter med sølv og glitter, treningsfletter som tåler en skikkelig treningsøkt, samt fletter til både hverdager, bryllup og konfirmasjon. Boka har også et eget kapittel for far.

Jeg vet ikke om det er nettleseren min eller hva, men jeg sliter med å svare på kommentarer på blogspot. Jeg har en fotoblogg på blogg.no, og der går det helt fint. Men vit at jeg leser kommentarene deres med glede og respekt! 

I dag skal jeg sove litt, lese litt i Tull - en rolig bok om Sverige, ta noen bilder og blogge litt. Der i mellom kommer selvsagt må-tingene som mat, medisiner, veiing og møter. Hva skal du i dag? Vi blogges. 

Det seneste sene

Det er kveld og jeg går snart i dvale. I morgen er det litt av hvert som står på programmet. Jeg skal blandt annet blogge om en bok på vent til tirsdagsspalten hos Beathe. Også skal jeg nettshoppe litt. Jeg trenger ikke klær, men jeg skal likevel besøke Nelly for å lete etter gaver. Jeg er veldig glad i å se etter gaver, planlegge i god tid også videre. Dessuten er jeg opptatt av tall og tilbud. Jeg leser for eksempel alle ukens nettilbudsaviser fra Coop Obs, Prix, Coop Extra, Europris, Spar og listen vil egentlig ingen ende ta. For tall er så konkrete og så lette å snakke om. Jeg kan dele de med de rundt meg. Og de blir glade. Jeg har lært meg dette. 

Boka på vent skal jeg ikke røpe før i morgen. Men den er absolutt noe jeg gleder meg til å vise fram. Det er ikke så mange ord i boka. Det er mer Do It Yourself. For jeg vet du kan. 

Jeg jobber med det, det å stole på noen. Men det faller ofte sammen. Og i dag har ikke fått rettet opp i helga. Og jeg vet, jeg vet i morgen blir avgjørende for kommende uke. Derfor er det skummelt å gå å legge seg. Jeg leser ikke bok på senga, men om livet mitt var en bok, ville det vært en skrekkbok. Skrik! Iiiik! 

Og nå smiler jeg. For det er gøy å skrive innimellom. Visualisere med ord. Fra ord er du kommet, til ord skal du bli. Det er nesten sant. Når man blir født står det en notis i lokalavisa. Når du dør, en annonse i Aftenposten. Livet i mellom, bor i andres liv, relasjoner, bilder, blogger, brev, eposter osv. 

Hjemkomsten - Bokanmeldelse av Undis Brekkke

Bok: Undis Brekke
Forfatter: Gunnhild Øyehaug 
Forlag: Kolon 
Sjanger: Roman 
År: 2014
Sider: 126

Jeg har akkurat vært bortreist i boka Undis Brekke. Jeg var i Kolve med henne. Jeg var på en forferdelig lærerfest med sauehode til middag og utroskap og sladder og et faktisk selvmord tilbakelagt for kort tid tilbake. Undis har kommet tilbake til hjembygda 38 år gammel, etter mange år i en større by. Hun, som ikke engang liker studenter, skal undervise igjen som lektor på høyskolen i Eitre. Hun har gitt opp sin egen doktorgrad om Rembrandt og bestemt seg for å reise "hjem". På festen får hun vite at hun har både leiligheten og stillingen til hun som tok livet av seg. Hun har også tidligere vært i forhold til kjæresten til avdøde. Det er en reise i relasjoner på et lite sted. Men nå har jeg lest ut boka og er hjemme i Oslo igjen. Takk for turen. Jeg kommer ikke tilbake. 

Boka er godt skrevet, men kunne innimellom trekke litt for langt inn i både sex- og litteraturbegreper. Jeg er ikke mester på noen av begrepene. PMS som det stod mye om, får meg også til å rødme, for jeg er en kvinne uten det. Det der er et fremmed univers for meg. Men nå er jeg hjemme igjen og kan puste. 

Jeg er glad jeg leste boka. Den utvidet horisonten 

P.S. Jeg fikk også vite litt mer om min favoritt Sylvia Plath. Men det er en annen historie. Jeg har lest Tre kvinner. Det er min favoritt av henne. Men igjen, det er en annen historie. 

Fra bok til film: Meg eier ingen

Meg eier Ingen av Åsa Lindeborg (se bildet over), en av favorittbøkene mine, ble film i 2013. Den skildrer et varmt forhold til en alkoholisert pappa uten å bli sentimental eller patetisk. Det har gått meg hus forbi at filmen ble ferdig. Nå er den på platekompniet til 79 kroner. Jeg har lyst til å smelle til. Her kan du lese om filmen. 

Elle melle deg fortelle

I dag har jeg bestemt meg for å bli ferdig med boka om Undis Brekke. Jeg skal også gjøre ting jeg ikke pleier å gjøre. Som å se på klær. Bare for å tvinge meg til å gjøre det noen andre på min alder ville gjort. Kanskje særlig om de gikk opp eller ned i størrelse. Elle melle mellom alle butikkene, så starter jeg med trauste Ellos som har noe for alle og enhver. 

Videre skal jeg si hva jeg mener om bloggere som kopierer andre bloggere. Og bloggere som utnytter en annen. Men jeg tror disse setningene holder om det. Noen ting får man holde for seg selv. 

Jeg sitter som et barn med en myk pony fra Build a bear i armene. Den gir meg tryggheten jeg mangler. Den klarer det ikke helt, men hjelper litt. Litt er bedre enn ingenting. Og ingenting er noen ganger alt. Har du tenkt på det? Jeg går meg vill nå. I min egen skriving. Skrive seg vil. Og i ville vesten, der sitter du med skjorte under. 

Hvordan er din mandag? 

Min er litt tom, for legen min er syk og samtale utgår. Men jeg skal prøve å lese ferdig Undis og kanskje skrive bokanmeldelse. 

Det har jeg aldri tenkt på før!

Jeg leste i en blogg om ei som hadde flyttet fra Bergen til Oslo, og ikke savnet Bergen. Eneste minuset med Oslo var at det var lengre å gå til ting. Det har jeg aldri tenkt på før! Med store byer er det jo en kiosk på annenhvert hjørne og en tigger rett ved. Det er mange butikker. Det er mange utdanningsbygninger, tusenvis av hybler og kollektiver, det er gatekjøkken og det er søndagsåpne butikker. Hvor som helst. Overalt. 

Jeg er litt knust i dag. Mye på grunn av hendelser i går jeg ikke kan si noe om, men også for, på selveste bursdagen min i dag sletter en facebookvenn meg. Jeg trodde ikke man gjorde sånt, på en sånn dag. Men hva vet vel jeg om det nevrotypiske livet? 

Fint lite, tydeligvis. I morgen er det mandag. Jeg vet at på mandager kommer folk på jobb. Og går på jobb. Jeg vet alt dette. Og nå skal jeg lese litt, for å vite enda litt mer. Men jeg skjønner ikke helt boka med alle forholdene. Hvorfor rømmer de ikke bare? Fra menneskene som danser med dem, snakker med dem, baksnakker dem, ler av dem? 

Smakebit på søndag

Det er lang frokost, eller egentlig ikke, men jeg later som for jeg har bursdag i dag. Og da sitter man lenge ved bordet. Jeg har funnet fram ei bok til smakebit på søndag. Den ligger også på vent, så den ville også passet til tirsdagens boka på vent, men jeg velger den i dag. Tul, en rolig bok om Sverige, med forord av Benny Borg, skrevet av Ivar Kvistum og Askild Hagen, utgitt på Gyldendal.

Side 7 (forord)  

Da jeg kom til Norge første gang i 1968, var jeg veeldig svensk og så arrogant som en svenske kunne være overfor Norge. Men, må jeg innrømme, Norge fortonet seg meget eksotisk for meg. Særig da jeg så et skilt på en husvegg der det sto: Det Norske Samlaget. 

Side 9 (begynnelsen)

Dette er en bok om Sverige, slik landet fortoner seg sett gjennom sveologiske briller. Sveologi er en forskningsdisiplin som handler om å studere og fortolke Sverige sett fra Norge. En slik dybdestudie av Sverige har aldri tidligere vært utført, av flere grunner. 

Jeg ler med ord i munnen og smiler fra øre til øre. Dette skal bli morsom lesing. Jeg må bare bli ferdig med det jeg holder på med først. Som å blogge og svare på bursdagshilsninger.  

Inspirert av Ingvar Abjørnsen og annen litteratur

Inspirert av Ingvar Ambjørnsen sier jeg: Elsk meg i morgen, som Elling sier. Og det Elling sier har jo Ambjørnsen bestemt. Tenk å være skaper av en slik skikkelse. Det må være stort og smått på en gang, i og med at det er en stor personlighet som bare skal bo mellom noen permer, på ark. Heldigvis ble Elling film ganger tre også. 

Bildet er redigert og er av dukken min Luna, en Magic Mirror dukke. Se på øye hennes. Jeg har skrevet inn akkurat det. Og sånn sett er jeg i Ambjørnsens fotspor i dag. Antakelig er han hjemme i Tyskland. Jeg lurer på om jeg også er der da? 

Definitivt er jeg ikke der i virkeligheten. Men jeg er. Noen. Hei hopp. Her er jeg. Eller Hej hoppsann, Emil og Pippi langstrømpe. Jeg lever i litteraturen. I barnelitteraturen finner jeg karakterene som er meg som voksen. Jeg er Emil i snekkerboden og jeg er Pippi i klasserommet som ikke får plass til hesten på tegnearket i A4. 

Jeg liker også Tove Janssons mummifamilie og co. Lille My har en styrke jeg gjerne låner litt av når jeg tramper i bena. Da gjør det litt mindre vondt å trampe. 

At jeg kjenner barnelitteraturen så godt, kan jeg nok dra nytte av i fremtiden. Til små vokser til. Og sånn går nå dagene. Til bilder, ord og redigering. I dag har jeg også hatt bursdagsbesøk og der var det en liten som spiser på Albert Åberg servise. Til det kommer også barneklær godt med, og jeg har tatt meg en titt på Boozt for å finne stilige barneklær. 

Jeg er kanskje ikke helt med om dagen. Jeg beklager. Derfor sier jeg Elsk meg i morgen. For i dag går det ikke. Jeg er usmakelig. Og jeg beklager. Tilbake til litteraturen. Jeg kunne godt blitt drept i en krim. Jeg lurer på hvilken krimforfatter jeg egentlig liker. Jo, Gunnar Staalelsen som sitter i redaksjonen for bladet jeg bidrar i og som leser inn lydbøkene sine selv. Han er folkelig og ekte. Ja, jeg liker han. 

God morgen

Det er lørdag. Morgenstund har gull i munn. Hva er egentlig gull? Et gullkorn? 

Jeg våknet altfor tidlig i dag (er du våken?) og mange ganger gjennom natta mi. Halv sju spratt jeg opp i pysjen. Jeg kjenner bena i kroppen og kroppen i bena. Jeg har blodsmak i munnen og snart er det måltid. Om 50 minutter kanskje. 

I dag får jeg besøk, klokken 12. Jeg blogger etter besøket. Det er nemlig bursdagsbesøk for i morgen har jeg bursdag. Jeg blir enda et år eldre som man jo blir på bursdager. 

Jeg er spent på pakkene under treet. Men det er ikke noe tre, for julen er pakket bort. Jeg kjenner meg som en katta i nissesekken. Jeg ble aldri det jeg skulle. Men jeg gjør så godt jeg kan. Det skal gudene vite. Eller Buddah. 

Det blå emblem

Jeg har hatt en turbulent dag. Det har vært spark og slag og kasting. Mellom linjene. Og der bor jeg. Mellom linjene. Av håp, struktur, ustruktur. Alt. Jeg har ikke tatt bilder i dag, for jeg har rett og slett ikke hatt forholdene til rette. Jeg har ikke lest mer enn fem sider. Konsentrasjonen var ikke til stede men i de få sidene har jeg: 

lest litt videre om Undis Brekke. Det er ikke det beste jeg har lest, for jeg kjenner meg ikke nok igjen til at det kan bli det. Jeg har ingen forhold å sammenligne med. Boka er av Gunnhild Øyehaug og hun skriver godt på sidespråket Nynorsk. 

Ny er jeg ikke i dag. Jeg går i de samme klærne. Fra mandag til i dag. Jeg har hatt en turbulent samtale på Facebook. Og jeg skjønner, sosiale medier er for mye for meg. Men jeg er der. Jeg presser meg til å være normal. 

Hvor lenge orker jeg? Noen er på jakt av nyttårsforsetter. De klarer å holde dem kanskje en måned. For å holde ut litt lenger, kan man invistere i treningstøy. Jeg kan tipse om http://www.sportamore.no/ hvis du foretrekker nettopp nettshopping. 

Jeg har denne blå følelsen av depresjon og desperasjon. Og det er sånt som får folk til å: 
A. Skrive. 
B. Få skrivesperre. 
Jeg er der igjen mellom linjene. Jeg redigerte et bilde av Irrealdolldukken og fikk et blått emblem. God fredag til deg. 

Gje meg handa di ven og boklista

I dag har jeg mange følelser. De ligger innenfor huden, men er her likevel. Fullt ut. Jeg hører på julemusikk, fordi jeg har headset. Jeg har hatt sykebesøk og fått to klemmer og blitt holdt i hånda, jeg som til vanlig ikke tåler det, men av dette besøket tåler jeg. Gje meg handa di ven. Jeg håper hun har det bra nå. 

Jeg skriver om litteratur og i dag så jeg i pressemelding topplista til barne- og ungdomslitteraturen. Den ser slik ut for 2014: 

1	Bukkene Bruse på badeland	Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund	Cappelen Damm	2009
2	Bukkene Bruse vender tilbake	Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund	Cappelen Damm	2014
3	Ut på tur, aldri sur. En pingles dagbok 9	Jeff Kinney	Gyldendal	2014
4	Gangster-bestemor	David Walliams	Aschehoug	2013
5	Gutta i trehuset med 13 etasjer	Andy Griffiths	Fontini	2014
6	Geitekillingen som kunne telle til ti	Alf Prøysen	Gyldendal	2000
7	Den utrolige historien om den kjempestore pæra	Martin Jacob Strid	Schibsted	2012
8	Kaptein Supertruse og de rampete robotene	Dav Pilkey	Schibsted	2012
9	Kaptein Supertruse og Professor Bæsjebleies farlige felle	Dav Pilkey	Schibsted	2013
10	Kaptein Supertruse og de drittleie doene	Dav Pilkey	Schibsted

Med hjartet på rette staden

I dag har jeg fått mye omtanke. Og jeg har spredd litt omtanke. Gjennom mail og innlegg. Jeg vil i dag blogge litt om en dame som selger smykker i nettbutikk. Hun heter Kristin, og er mor.  Hjertesmykke.no er en nettbutikk med smykker som formidler mening. Butikken ble startet opp i august 2014. Ideen om å starte nettbutikken ble til like før Kristin og mannnens gutt nummer to kom til verden. I uke 34 av graviditeten fant legene ut han ikke var helt frisk. Han har en sjelden kromosonfeil. Foreldrene måtte håpe det beste og forberede seg på det verste. I den perioden gikk Kristin rundt med et håndlaget armbånd som symboliserte håp.

Noe av overskuddet til Hjertesmykke.no skal gå til noe hyggelig for barn som fortjener en ekstra oppmerksomhet. 

Mitt favorittprodukt er til menn. Nettopp fordi menn ofte ikke får pryde seg med smykker, og kanskje ikke får symbolisert så ofte som oss damer ting gjennom smykkene vi bærer (bortsett fra gifteringen) og fordi jeg synes mansjettknapper er kult. Teksten er også akkurat slik jeg kunne brukt den selv. To the moon and back. 

Innlegget er sponset via sponsetblog.no.

Gravid?

Jeg er gravid: Med en bok i magen. Ingen baby som sparker, bare en liten bok. Om å være meg. Om den vil bli publisert? Det vet jeg ikke enda. Den har blitt på over 60 sider utkast sålangt. 

Apropos gravid, omtrent på denne tiden av året, kom jeg til verden. Jeg vet ikke om jeg gråt. Men babyer gråter jo. Og skriker om alt de trenger. De er flinke sånn. Babyer. 

Jeg er heldig å kjenne en baby. Siden jeg må handle alt på nett, blir jeg alltid glad når jeg kommer over flere nettsteder som selger ting jeg vil gi i gave. I dag var det boozt.com, de har jo klær til store også, men også babyklær og det var jeg ikke klar over. 

I dag har jeg tatt bilder av kids i dukkeform. Jeg vet ikke helt hvor gamle de ville vært som mennesker. De bruker i alle fall små klær. Og alt til dem er i miniatyr. Jeg liker å gi dukkene liv. Disse dukkene er laget av Irrealdoll. Her er fjeset til den ene og serien kalte jeg Let´s face it: 

Jeg vil lære mer om Japan og buddhisme. Og om Pokémon. Han som laget pokémone har asperger. Visste du det? Jeg vil gjerne ha Pokémonkort om noen har å avse. 

Hva gjør du en mandag? 

Bølger, daler, topper, topptekst, tittel?

Her oppe på loftet, trekker det fra vinduene. Det er kveld og jeg sitter med Mac-booken. Jeg ser over Facebook og innser rett i fleisen at det er tid for januarsalg, design og slanking. Ingen av delene for meg, men jeg kan jo kaste meg på bloggbølgen. For jeg leser jo Facebook jeg også. 

Jeg begynner med butikkene. De er mange. De har gått utvalg nå, for både gamle varer er på vei ut til redusert pris og nye byr opp til vårdans. Jeg går en runde. Klikk på de du vil besøke. Jeg begynner klesdesign med http://royaldesign.no/, deretter fortsetter jeg innom http://www.stylepit.no/ for klær og sko og avslutter med det meste hos http://www.ellos.no/. Ellos har noe for de aller fleste størrelser og fasonger og er kanskje en av de eldste nettbutikkene vi har i form av at de tidligere var store på postordre. 

Jeg fortsetter med bøkene. Bøker om tungtvann og krigen. Det er så oppe i media nå og jeg leste om det på my news desk i dag. Cappelen Damm kom med Knut Hauglands egen historie fra kampen om tungtvannet. 

Så var det tv. Med syltynt grunnlag våger jeg å uttale meg om TV-Norges nye serie som glorifiserer anoreksi. Det er mildt sagt kritikkverdig. Jeg vil ikke ofre serien flere ord. 

Så var det møbelsalget. Ikea og møbelhusene byr opp til å skaffe flere bokhyller. Hvem vil ha, den som roper først hurra. Eller steller seg i køen, tar jobben med å skru sammen og gleden med å putte bøkene inn. 

Til slutt var det maten. Jeg tenker, det er ingen grunn til å leve annerledes i januar enn i desember, men selvsagt uten de EKSTRA kakene og pinnekjøttet/ribba folk flest spiser i Norge. Januar er bare en ny måned, som februar, ikke ødelegg for deg selv med å skulle forandre hverdagen. Hverdagen er hard nok som den er. Den er virkeligheten. Vi kan ikke leve i en illusjon. Eller kan vi? 

Jeg vet ikke, her jeg sitter med bøker og bilder og skriver og lager nye virkeligheter enn de rundt meg oppfatter. Jeg ser verden på en annen måte. Kanskje er jeg i en illusjon. Denne smerten er kanskje en illusjon. Denne ensomheten. Denne avstanden. Herfra til månen.

Jeg går med på at dette ble et langt innlegg. Og jeg avslutter med føttene i miniatyr. Det er nyttårsdansen. 

Boka på vent: Oslo Noir - tilbake til nittitallet

Jeg har noe så spennende som en spenningsroman på vent. Vent litt. Jeg må først fortelle at det er til spalten boka på vent hos Beate. Og så til boka. Den heter Oslo Noir av Aslak Nore utgitt på Aschehoug i 2014, året vi nettopp har forlatt.

Peter Wessel fra En norsk spion er tilbake. Denne romanen er både hardkokt narkokrim og en fortelling om å vokse opp på 90-tallet. Det er sommeren 1997, det er hetebølge, lyse tropenetter og et nytt Oslo de voksne ikke forstår, og Peter Wessel må bli voksen i en by som er langt mer brutal enn mange kanskje husker det. Jeg vet ikke selv om jeg husker det. Men jeg husker noe.

Om boka: To barneranere finner en pose ecstasy på en hjemme alene-fest på Oslo Vest. Like etter blir den ene av dem funnet død av en overdose. På Grünerløkka banker en latinamerikansk gangster opp lillesøsteren sin. 16 år gamle Ida knipser E for første gang. Og storebroren, Peter Wessel, kommer over en pose med narkotika han ikke vet hvor han skal gjøre av. Når posens eiere forstår at dopet er på avveie, må Peter ta vanskelige valg.

Nore tar leseren med tilbake til en tid som er gjenkjennelig, men samtidig fjern. Jeg kan selv huske dette med E som lignet på Flux. Dette politiet advarte oss mot. Som ikke var Flux for tennenes skyld. Det var i stedet å leke med døden. Jeg var litt for liten/ung til å leke, heldigvis kan man si. Oslo Noir handler om nye penger, gamle penger og svarte penger - jakten på ecstasyen tar leseren fra narkodealere på gateplan og oppover i samfunnshierarkiet. 

Hva har du på vent? Jeg venter på kveldsvaktene. 

Visste du at...

...de blå øynene mine er omtrent de samme som da jeg var tre år? Ved treårsalderen har menneskeøynene nådd sin størrelse på 24 mm. Så det så. Jeg leser, altså lærer jeg. Og jeg skriver, altså deler jeg. Men noen ganger, er det best å ikke dele. Man skal holde på hemmeligheter. Eller la være å si sannheten. De to siste tingene er jeg dårlig på. Har en person vokst, sier jeg det. Og så blir noen sinte og jeg blir liten. Bitteliten. Tre år. 

Og som treåringer flest, liker jeg barnebøker. I går leste jeg Den grønne votten. Jeg kjente at spenningspunktene trakk i meg og jeg klarte nesten ikke å vente med å se hvordan det gikk seg til. Med votten og gutten som eide den, Ragnar. 

I dag leser jeg i samme bok som forrige søndag, Undis Brekke av Gunnhild Øyehaug. Og jeg er på side 54. Her er smakebiten (til spalten smakebit på søndag hos Flukten fra virkeligheten): 

Vi sat i russeavisredaksjonen begge to, og av og til, når vi lo av noko i lag, og han såg på meg med dei auga, som han alltid hadde sett på meg med, lurte eg på om det kanskje var han som var meint for meg likevel. 

Jeg leser litt videre før jeg plukker ut neste smakebit. På neste side finner jeg: 

Jeg kjende meg kvalm. Eg kjenner meg ikke heilt bra, sa eg, til Cornelis, eg beklagar, eg må heim, sa eg. Cornelis sa det gjekk fint. Og det var vel omtrent det siste vi hadde sagt til kvarandre, før vi no stod her, under det vesle taket over trappene, under Norma sin lysande stjernelekke, og Cornelis hadde reversert metamorfosen, til stor og tjukk igjen, berre vaksen, men med det same mørke håret, og med dei same mørkebrune auga på 24 mm (....) 

Så ser man over på neste side, hvem som klarte seg av de to unge, hvem som stiftet familie. Disse ordene griper meg. 

Vel, sa han, du får gå inn og få varmen i deg. Cornelis strauk meg over kinnet. Fint å sjå deg igjen, sa han. Eg kjende noe glatt mot kinnet, då han tok handa ned att, såg eg gifteringen. Eit stikk av vonbrot, som eit nydeleg lite lyn tvers gjenom den svarte natta i kva eg trudde om meg sjøv. Fint å sjå deg igjen óg, sa eg. 

Jeg har som jeg sa blå øyne. Jeg har ikke falkeblikk, men macroblikk. Er er litt blått fra havets bunn. Til skattejakt en søndag. Som andre treåringer liker jeg skattejakt. Tror jeg.