I dødens fotspor

Boka på vent til spalten hos Beates bokhylle, handler om døden. Og om livet etterpå. Boka heter Kjære søster og er skrevet av Alf Kjetil Walgermo, utgitt på Cappelen Damm. Dette står om boka: 

"Når eit menneske døyr i dag, står gjerne Facebook-veggen igjen etter det. I mange tilfelle lever veggen vidare, som ein stad der slekt og vener vender seg direkte til den avdøde. Profilen blir ei minnebok, men også ei slags forlenging av livet. Etter at Amalie døyr, begynner storesøstera Eli Anne å skrive til henne på veggen hennar. Ho skal snart legge profilen ned - ta ein endeleg avskjed - men kvir seg for å ta det siste steget. Eli Anne skriv på veggen til Amalie og ser attende på forholdet deira: på endringar av status, på løgner og sjalusi, men også på kjærleiken mellom to søstrer. Kjære søster er ei forteljing som rommar både sorg, anger og skam - men også glede, livskraft og håp. Det er i tillegg ein roman om musikk, der ulike musikksjangrar og kunstsyn får bryne seg mot kvarandre."

Jeg skal lese denne boka. Den er på vent, på vei i posten. Postmann Pat, med sin svarte og hvite katt. Ja, jeg er redd. Og når jeg er redd assosierer jeg. Jeg dissosierer også, altså tar bort litt av virkeligheten rundt meg, forsvinner inn i meg selv. Bøkene vinner meg tilbake. Til en bit av virkeligheten. 

Vi sier ofte at døden er en del av livet. Men den er ikke det. Ikke for den som dør. Da er det over. Livet. Men for de rundt, som har mistet, er tapet en del av livet. Og jeg liker bedre den engelske måten å si det på enn norske kondolerer, nemlig: Sorry for your lost. 

Når jeg dør, kan godt facebookveggen min forsvinne. Jeg har ikke behov for å stå igjen. Men om de rundt meg vil ha veggen der, skulle jeg ikke nekte dem. Det ville dessuten være for sent. Og jeg tror ikke at vegger er til skade, selv om det ikke bor mennesker bak dem. De blir som en terapautisk arena for de som står igjen. Det samme med blogger. Et hjørne på nett. Nettopp nå. 

Tankene mine i dag, går til noen som har mistet. Men jeg blir også veldig fanget i meg selv når jeg tenker på andre som dør, fordi jeg har bedt om å få dø og skal i sak om nettopp dette faktum. Og det føles akkurat nå som om min virkelighet er egoistisk. Jeg burde tenke på de som står igjen og trenger veggene. Veggene av liv som skulle vært der. 

Med all respekt skal jeg lese Kjære søster. Skal du?