Det har nesten blitt en tradisjon på bloggen min, at jeg og Gro Dahle tar en samtale på fredagene. Det er tidlig morgen enda, eller, i alle fall morgen, og jeg sitter og hører på morgenlydene. Derfor er det flaks at det er fredag i dag, sånn at jeg kune dele noe med andre bokbloggere eller lesere eller begge deler. Ja takk, sier Ole Brum. Her er det vi skrev til i dag:
En vakker dag, Gro, så er snøen bare et mykt teppe som demper lydene. Demper lydene og ikke hører hestehovene, enda.
Og gresset som vokser under, så sterkt at fuglene kjenner,
helt fra syden, at våren kommer i Norge. Og da kommer de,
flaksende, og blir fugler i Norge igjen.
Jeg: Liker du fuglene?Gro: Ja!
Ja, jeg er veldig glad i fugler!
Jeg prøver å lære meg lydene deres.
Kråka er lett, og skjærene knegger, og trosten skarrer,
og ærfuglkolonien jodler i munnen på hverandre,
så det høres ut som et hageselskap.
Jeg kan gråspurvens tjui tjuii og kjøttmeisens titi da, titi da
Gulspurven teller til sju,
og villduene tuter anklager i skogholtet:
Du har tatt eggene mine, du! Du har tatt eggene mine, du!
Det er fint at noen fugler er igjen også om vinteren.
Buskene er fulle av spurv.
Men jeg gleder meg til linerla kommer med vippestjerten sin
og det svarte brystet, og jeg gleder meg til den alltid like optimistiske bokfinken, som spør kjære lille mor kan jeg gå på kino i kveld? Og svarttrosten også – som synger en mollstemt I'm a barbie girl. Og lerka kvitrer og triller desperat høyt oppe i lufta
og nattergalen bråker og skvatrer og ler hele sommernatta igjennom. Det blir fint når de kommer tilbake.
Jeg: Jeg hadde en venn som var redd for duer. Hun var så redd at hun løp. Hun løp fra noe som kan fly. Jeg tror kanskje ikke det var
logisk. Hva tror du?
Gro: Pussig. Men det er mulig å være redd for alt mulig rart.
Så det forundrer meg ikke heller.
Jeg: Hvis vi skal mate duene i parken, vil du sørge for at ender og
småfulg får og?
Gro: Det er fint å mate fuglene,
spiller ingen rolle for meg
om det er duer eller ender eller småfugl
eller løse fugler som sover under broer.
Jeg: Børretzen sang om at måkene skriker skal ha skal ha. Få gir dem noe. De MÅ ta. Jeg vil gi til måkene og. Kan du hjelpe meg?
Gro: De spiser seg ganske mette av søppelkassene her omkring,
så jeg er ikke noe bekymra for dem egentlig.
De forsyner seg ganske bra.
Jeg: Et forsikringsselskap snakker om at å mate duene i parken blir kjedelig i lengden. Det tror jeg ikke på. Parken endrer seg hele tiden. Hvem sitter på benken der borte?
Gro: Kanskje det er kjedsomheten selv i sin lange grå frakk?
