Smakebit nummer to på søndag

7. februar 1985 og der sto det “Inger Hagerup er død og verden er blitt et kaldere sted å være” i avisa. Og jeg kan ikke bli mer enig. Våre små søsken er et vakkert dikt jeg sier til meg selv titt og ofte. Jeg skal ikke gjengi hele diktet her, men tre strofer har jeg valgt ut.

Vi har en liten søster
vi har en liten bror
som er litt annerledes
enn andre barn på jord.

(...)

Og gleden er så deilig
Men sorgen er så trist.
Det har vår lille søster
og bror bestandig visst.

Så la oss gi dem gleden
til de skal gå ombord 
med sine barnehjerter,
vår søster og vår bror.

Så til smakebit på søndag som også gjør verden litt varmere, slik Inger Hagerup gjore med sine omsorgsfulle ord. Jeg leser nemlig Kjære Gabriel av Halfdan W. Freihow, et brev til en sønn som er litt annerledes. På side 28 er jeg nå:

Å tro og å vite er to veldig forskjellige ting, det har du forstått. Ofte, når du stiller meg et spørsmåll som jeg synes det er vanskelig å svare på, sier jeg:
- Jeg vet ikke.
Det liker du ikke å høre, så du følger straks opp med:
- Men hva tror du, da? Tror du det er sant at solen kommer til å eksplodere?
- Ja, men det er veldig, veldig lenge til.
Tror du at jeg er i himmelen da?
- Ja.
- Tror du at engler og gder og sånt kan ordne slik at det ikke tar fyr i kimmelen?
- ..
Du vil ha et svar. Det vil si, jeg mistenker deg for å ville ha en bekreftelse på at det alltid finnes et svar, uansett hva det måtte være. Innholdet i svaret er ofte underordnet (...)

Jeg kjenner meg så igjen. Jeg trenger å vite. Samme hva svaret er. Og kan de ikke svare, spør jeg om de tror. Om de tror jeg slipper det eller det, om de tror jeg dør, om de tror... alt de ikke vil si ja eller nei på. Jeg er redd nå. Sliten og redd. 

Kjære Gabriel av Halfdan W Feihow - boka på vent

Dette er en historie i seg selv. Boka på vent (som jeg legger til i spalten til Beate) var jeg egentlig på side 130 i. Men så var boka trykket feil, slik at den på side hundreog trettien begynte på nytt. Helt forfra. Derfor fikk jeg ikke lest den ferdig. Jeg har nå fått boka igjen, denne gangen uten trykkefeilen, men i nytt opplag og ekstra forord. Den skal leses. Boka er et brev fra en far til en sønn som har en autismespekterdiagnose, ofte kalt asperger. Boka er en kjærlighetserklæring. Den er modig. Den er varsom. Og jeg begynner forfra siden sidetallene ikke er de samme lenger i denne utgaven som er paperback. Og, fordi det er verdt å lese en gang til. 

Smaken av søndag

Du våkner, kjenner det lukter frokost og vet du ikke er alene. Hadde du vært alene, hadde det ikke luktet frokost. 

Jeg står opp, og derfra, begynner utsettingen. Jeg skal skrive smakebit på søndag, jeg må bare finne roen først. Noe i meg, driver meg rundt i rommet. Verdensrommet. Jeg bruker internett og klarer ikke lande på en eneste side. Er jeg en komét nå, eller bare et hastende stjerneskudd? Hva skjer om jeg faller ned? 

Da faller jeg sammen, tenker jeg, og prøver å åpne boken jeg skulle skrive smakebit fra, sånn at det ikke blir for sent. Sånn at den ligger der før jeg har falt sammen. Snø raser fra taket i dag. Det regner i Oslo by. 

Som alle andre søndager med smakebit, tar jeg del i Flukten fra virkeligheten sin spalte. 

"Vi trenger å ha en vegg i ryggen, du og jeg. Noen ganger er det nok med en håndflate som stryker, andre ganger behøver vi hele reisverk av innsikt og fatteevne for ikke å falle, tumle ned i uforstand og rådløshet og angst. Enkelte ganger er vi hverandres vegg, iblant er du min, men ofte må jeg være din alene, for du snubler og faller så lett. Og da, Gabriel, hender det at jeg blir redd, når jeg ikke selv har noe å holde fast ved, noe å klamre meg til, bare vind og lys og åpent hav, og du ramler utfor all begripelse." 

Det var på baksiden. Og inni boken, ganske tidlig i den. Jeg leser denne boken. Den er et brev. Fra Halfdan W. Freihow. Kjære Gabriel, heter boka. En vakker bok til en autistisk sønn. 

Likevel er det sant at ingen har lært meg mer om at det finnes en sammenheng i alle ting enn du.
Du, tilsynelatende den minst egnede av lærermestere, DU som ikke klarer, ikke våger, alt det vi andre synes er spennende og utfordrende og krevende, alt som er brått og plutselig og uventet, alt som er brudd og endring og forvandling. Du som til og med misliker hjemlige overraskelser, ihvertfall når de opptrer i en annen form enn som presanger, eller kunngjøringer om at vi skal gjøre noe vi har gjort før og som du vet at diu liker, og selv da bør de være varslet og fornberedt i god tid. (…). s. 24