Smaken av livet og døden på søndag

Side 145 i Manilahallen av Ruth Lillegraven, til spalten Smakebit på søndag, arrangert av Mari i Flukten fra virkeligheten.  

stille snille solveig som aldri fortel kva som plagar henne, stille, snille solveig, som ikkje får lov å meditere, som gjer det likevel 

og eg som sladrar for såpass har eg skjønt at all mediteringa kan vere farleg for henne, farleg for stille, snille solveig med det lange lyse håret og den raude dunjakka

ho som berre er der og er der, til den kvelden vi seier god natt utanfor kvar vår dør, smiler på veg inn til sengevarmen, til den morgenen ho ikkje er der 

Sånt leser jeg i dag. Jeg leser og koser meg. Og hører julemusikk og strikker. Og slåss og lider med hodet og kroppen min og de som skal passe på meg. Jeg sparker og holdes og sparker fra og lider. For jeg har ikke denne mediteringen og ingen som sladrer. 

Det er tredje søndag i advent. Vi tenner tre lys i kveld. Her fra Inger Hagerup, som verden er kaldere uten og når sant skal sies fryser jeg på ryggen. 

Så tenner vi tre lys i kveldfor lengsel, håp og glede. 

De står og skinner for seg selv og oss som er til stede. 

Så tenner vi tre lys i kveld for lengsel, håp og glede.

Luke nummer ti midt i en desemberuke

Det er vinter, men enda pluss grader. Jeg åpner min egen julekalender som jeg skrev i dag, her kommer dagens seksordsnovelle:  

Tom bokhylle. Full handekurv. Levende lesehest.

Knegg. Jeg leser Manilahallen. Den er vakker, poetisk, riktig, sår, sterk, viktig. Om et menneske som hadde anoreksi og var den første som stod frem i NRK. Jeg er på side 47 i boka som er et langt dikt. Ruth Lillegraven skriver om Birgit, men bruker jeg-person så vi kommer tett innpå henne, ja nettopp Birgit. Det er hun som snakker i diktene. Lillegraven har bare tastaturet. (Og en god porsjon skrivedyktighet.)

Boka er på nynorsk, men jeg tenker knapt over det. Kanskje er det faktisk en bonus. Jeg kommer enda nærere noen som er fjerne for meg. Jeg kjenner jo ikke Birgit. Ikke før nå. Hun forteller fra et annet sted i landet. Helt fra barndommen av. Hun har fått en ku, Lisa, men den slaktes. Skinnet henger på veggen. Var den ikke hennes, likevel? Jo, men voksne stjeler. De gir og tar tilbake. 

Det kjenner jeg på i dag. Mennesker som gir og tar tilbake. Eller som later som du er spesielt viktig for så å verdsette noen andre høyere. Slik er livet mitt. I et nøtteskall. Og jeg tar stor skade av det. Jeg opplever verden annerledes og blir så ødelagt av andres sannhet at jeg vil dø. Jeg må slutte å bli så ødelagt, men jeg kan ikke. For jeg ser det annerledes. Rommet er stort, ikke fortell meg at det er lite, kjære vaskemann.