Sommerstafettføljetong del 5

Berit på http://beritbok.blogspot.no skrev om sommerjobbing. Jeg lurer på om jeg skal sende henne lønn for skrivingen. Og den skal ikke måles i oppvask, men i store, sorte bjørnebær. Hele øya var full, husker du? 

Apropos kongen, jeg er oppvokst med Knudsen og Ludvigsen. Kanskje kommer kongen. Og jeg likte russisk kaviar, i allefall den rød lodderognen de hadde på rema 1000, med loff, rømme og løk til. Finhakket. Fint skulle det være. Og godt. 

Etterpå, kom oppvasken. Og den tok jeg ofte. Og jeg bar av og til kvister og hjalp til i hagen, men ikke så ofte, det viktigste var å være sammen. Om sommeren. I båt eller på land. 

I mine sommre, var det ikke tid til å ha sommerjobb. Vi var på ferie, så jeg kunne ikke ta jobb der vi bodde. Vi var i stedet på hytta. 8 uker sol og sommer. Da jeg vokste opp, var det sol og sommer og det var shortsvær på 18 grader. Nå vil folk ha 25. Hva er det med folk? Jeg liker ikke det sterke sollyset. Da klarte jeg ikke spise middag på terrassen, spesielt ikke om en veps surret rundt ørene mine. 

Jeg fikk alt jeg trengte på ferie. Båtturer, badetøy, shorts, myggestigg som klødde akkurat passe mye, saltvann i håret og en hund på fanget. Jeg har alltid hatt hund. Det er jo arbeid med å ha kjæledyr og. I alle fall hunder. De skal man gå tur med. Og jeg elsket det. Så jeg gjorde jobben min godt. Godt jobba. Ja, det kan man si. Og jeg svømte som en fisk, så kanskje kan jeg passe på Berits tallerken i en annen episode. 

Hundene våre har vært veldig mine. De visste alt om meg. Så om du vil vite mer, får du besøke dachsen min. Hun bor hos foreldrene mine. Hun har korte ben og store øyne. Hun leser deg. Sånn var sommerene. Jeg, familien, hytta, båten, hunden (den skulle ikke være på kennel, derfor var det norgesferier) den andre hytta, et par familieselskap. 

I familieselskap måtte jeg kaste piler på blink. Det likte jeg ikke. Ikke var det betalt heller. Og det kunne det i grunnen vært, for pilkast var definitivt ikke morsomt med andre en broren min eller pappa. Alle stod og så på pilen som falt. Den var ikke Amor sin og jeg var helt alene i flokken. Helt til vi skulle hjem igjen, da var jeg i ett med mamma, pappa, bror og hund. Det likte jeg. 

Apropos amor, noen sommerforelsker seg. I episode 6 vil jeg at Berit skal fortelle om prinsen. Eller den hun trodde var prins, som kanskje var en helt vanlig gutt som var borte da sommeren dro. Eller er de gift? Takk skal du ha, gift skal du bli. 

Pikekyss fra Oslo, klar for søte sommerminner hos http://beritbok.blogspot.no 

Fredag i skyene (Jeg og Gro Dahle snakker og svever sammen)

Det er fredag. Jeg bretter dynene til side. Om jeg holder armene rett nedover kroppen, kommer jeg ikke til å fly. Men så kommer jeg på, jeg og Gro har noen tilbakelagte bursdager og andre selskaper vi skulle vært i. Da må vi ha ballonger! Velkommen til fredagssamtale og ukeslutt og helgestart. Hurra!

Jeg: Hvilken farge er det på din?
Gro: Noen dager har jeg oransj som min farge, noen dager har jeg lilla. Andre dager er det bare svart svart svart!

Jeg: Jeg ser bare håret ditt. Håret ditt er to snorer. Hvilke ballonger har to snorer?
Gro: De doble ballongene, de som to kan holde samtidig!

Jeg: Kan det være at det er vennskapsballonger?
Gro: Ja, nettopp! Vennskapsballonger som bærer oss over både bursdager og andre dager.

Jeg: Jeg kan knyte en flette i en av dine og så svever vi her sammen i skyene. Hva tror du om det?
Gro: Jeg er litt redd det skal bli kaldt.

Jeg: Jeg er litt redd, kan du holde godt i meg?
Gro: Klart det!

Jeg: Hvis jeg går tom for luft når en fugl hakker i meg, vil du plystre liv i meg igjen?
Gro: Klart det! Men ingen fugler kommer til å hakke på deg.

Jeg: Har ballonger evig liv, siden de stiger til himmels?
Gro: Jeg vet ikke hvor de blir av. Håper bare ikke våre ballonger synker over havet, for da kan de bli slukt av hvaler og delfiner, og det er ikke så bra.

Jeg: Jeg vil fargelegge skyene. Nå. På et ark. En rosa. En rød. Fordi det liksom ikke passer sammen. Vi skrives.
Gro: Ja! Hadiobradio!

Smakebit på en søndag

Antimaterialistsisk poesi virket ikke på meg. Jeg ønsket meg rosa dunjakke. Millet, en sånn med armer som kunne tas av med glidlås, så den ble dunvest isteden. Da jeg fikk den, viste jeg henne hvor takknemlig jeg var. Jeg sov med jakka på meg den natta. 

Utdraget er fra Mysteriet mamma av Trude Lorentzen. For når sant skal skrives, er jeg fortsatt i den boka. Jeg liker den og nyter erklæringen datteren skriver om hvor flott mor hun hadde. En mor som ble syk, men som var hennes mamma. Før hun ble syk, og etter at hun døde. Hun fødte Trude. Hun skapte Trude. Hun formet en forfatter. Hun laget en bok.

Når sant skal skrives mellom linjene, har julen rent gjennom kroppen min. Det har vært tårer, blod, søl og rettere sagt kaos. Mellom kaoset, har det vært stille og tomt. Det er som om jeg ikke er inni meg mer, og ord blir rett og slett for mye. Jeg har ikke ord for alt. De er borte. Jeg føler at jeg begynner å få altzheimer og erstatter ord med andre.Ord som ikke er dekkende. Livet jeg hadde før, er rett og slett ikke lenger i live.

Men, når det er sagt, er jeg en ung skrivende kvinne. Selv om jeg ikke skriver stort nå. Jeg håper å komme sterkere tilbake. Jeg hadde bestemt, at etter jul, da skulle jeg skrive igjen. Selv om julen har vært nesten tom, og bare hatt masse tid jeg kunne skrevet i, selv om det var realiteten, tenkte jeg at det ble lettere i det nye året.

Det ble tungt og jeg har brukte halve denne dagen på å samle krefter. Og så sitter jeg her, som en Pippi som aldri ble Pippi. Jeg har bare feil sokker. Jeg burde hente tøflene mine, jeg fikk de til jul, men jeg klarer ikke samle mot til å varme tærne. Kanskje jeg kan sove med tøflene i stedet, for om natten, fryser man ikke uansett.

FUGLENE bloggprat i lufta (der internett og fuglene bor) med GRO DAHLE

Jeg:


Det har gått en ukes tid igjen. 

Jeg håndhilser ikke, men slår opp med

vingene. Sa jeg vingene? jeg mente armene. 

Jeg slår opp i mailregisteret og finner

adressen din. Der var du.

Jeg skriver. Har jeg nevnt at fuglene har sluttet å lande her? 

Vi matet fuglene med meiseboller, og nå har de spist dem opp og da lander de ikke her mer.

1. Har uken din landet?



Gro:

- Nei, uka mi er fortsatt i lufta.

Den fortsetter å flakse,

alt svirrer og suser og summer,

og vinden kommer i kast,

alt jeg skulle gjort, burde ha gjort, må få unna, 

alt jeg ikke rekker, alt som blir litt halvveis,

alt som står og venter,

og jeg har ingen steder å lande,

må holde meg i gang, 

må ikke gi opp nå.

Jeg:

- Min uke flakset. Flakset og sparket litt. Jeg vil ikke kalle det

fraspark, for ingenting ble tilbakelagt. Kanskje mer

ansvarsfraskrivelse med alt i den samme bevisstheten. Jeg klarte ikke være alle rollene mine. Men jeg prøver. Jeg gjør det. Og jeg har funnet ut at jeg kanskje er forteller.

Gro:


- Så fint at du har funnet ut det, Helene!

At du er forteller!

Ja, det er du virkelig!

Og det gjør meg glad!

2. Har du noe å fortelle fra uken din?

Gro: 

- Jeg så en rev over veien.

Først trodde jeg det var en katt,

men den hadde lang nese.

Og jeg har sett havet vilt og havet bli rolig 

fra den ene dagen til den andre.

Og jeg har sett Tønsberg stå og lyse i all sin julepynt.

Og i går lagde vi karameller i tre store kjeler, 

og alle ble litt for myke, 

men pyttsan.

Og de tre barna mine er hjemme

og kjæresten til sønnen min,

og det blir intenst

og praten stiger og synker

og jeg løper til og fra

med frosne bringebær og varme bjørnebær

og krem og vaniljesaus

og potetgull og granatepler

og taco og tikka og te og te og te.




Jeg:

- Jeg kan fortelle deg at det var black friday. Det er en svart dag som startet på 60-tallet. Man skulle tro det var en ulykkesdag, som fredag den 13. og svart som begravelsesantrekk, men det er visst lykke. Lykke med salg på alt mulig. Men ja, noen har faktisk dødd i trengselen. Alle skal ha skal ha og jeg liker Odd Børretzens sang om noen ganger er det ålright. Den handler el om livet, men jeg ser detaljene. Måker som skriker "skal ha, skal ha"

Noen ganger kan man være flinkere til å forlange, skal ha. Eller stjele som kråkene. Jeg vet ikke. I dag kjenner jeg meg som en ulykkesfugl. Jeg lurte dessuten fuglene til å tro på deilige meiseboller, for så å ikke kunne gi dem mer fordi jeg ikke går ut, noen må gå ut for meg.

3. Kan du komme?

Gro: 

- Komme?

Nei, jeg kan ikke komme.



Jeg: 


- Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke har nok svarte klær i skapet. Jeg kunne vært svart hele helgen om det var lykkelig for andre.

Gro: 


- Jeg kjøper fem svarte bukser med strikk i livet

og fem ensfarga svarte, langarma gensere om gangen,
så jeg har nok svart tøy. 

4. Skriver du handleliste?

Gro:

- Nei, ingen handleliste,

men jeg bor nærme butikken,

og når jeg glemmer noe,

fyker jeg tilbake.

Ofte er jeg i butikken tre ganger om dagen.

Jeg:

- Jeg blir så redd i butikker hvis jeg ikke vet hva jeg skal ha. Jeg klarer ikke å velge, Gro.

5. Kan du velge?

Gro: 

- Noen ting er lett å velge.

Jeg liker loff.

Jeg liker sylte nå i desember.

Jeg liker sennep på sylta og rød løk og agurk.

Det er lett å velge.

Verre å velge hvilken film jeg skal se.

Jeg:

- Jeg vil at du skal velge hvor vi skal sitte neste gang. I dag, flakser

vi bare omkring. Men jeg synes det er greit å flakse med deg.

Gro:

- Ja, av og til er det helt ok å flakse.

Neste gang skal jeg ta deg med til tang-sofaen min

og så kan vi bare si at det er sommer,

selv om det er desember,

og så kan vi sitte der ute på jente-skjæret 

og kalle det august,

og det er kveldslys på trærne inne på land,

slik at den grønne fargen gløder over de gulgrå svabergene,

og havet er varmt og helt uten brennmaneter.

Og vi sitter der ute på tangsofaen min

og snakker.

Nå er søndags-morgen-sola i tretoppene

og vinden vifter og vinker til meg.

Og jeg vinker til deg med tankene

og flkser videre

til oppvasken på benken,

skåler og glass fortsatt på bordet

etter familien min spiste sein mat

og tøyet i hauger på vaskerommet

og en roman som har kommet til side 47

om det å være en robot.