Siste etappe: Sommerstafettføljetongen avsluttes

Ny Blyant Nettopp Spisset Skrevet Flat

Jeg vil male dagen rød,
se den siste rose blø.
Jeg vil plukke kantareller,
løvetann og revebjeller,
leve i det nu som gjelder.
Jeg vil male dagen rød.

Og med det sitatet fra en gammel sang, stikker jeg hull på badeballen og sommeren tar slutt. I alle fall skrivestafettføljetongen til meg og Berit i bøker og bokhyller. Mandag er det skolestart for de aller fleste små. Og oss voksne, vi skal til arbeid gå. Mange av oss i alle fall. Og kanskje blir det slått strek over både gressklipping, bringebærplukking, fjellturer, stranddager og somling. Tursekken er byttet ut med skolesekk. Ipaden er byttet ut med nye fargeblyanter. Tegneblokka er byttet ut med kladdebok. Og til å rette, bruker læreren rødblyanten eller en rød penn. Og i dag er jeg lærer. Visste du det? Jeg skal lære meg å stoppe i tide. Stoppe opp, vente og la haren få passere. Den er jo meg den også. Hopp og takk for oss.

HL.

Vivaldi på full guffe (sommerstafettføljetong)

Berit utfordret meg til å skrive om Årstidene. Tallet 4 spretter opp i hodet mitt. Og så blir det musikk. Rett fra mattematikk. Klassisk musikk. Vivaldi. De fire årstider. 

Jeg kom om vinteren, bare 18 dager etter at pappa hadde spilt det samme klassiske verket han spiller hvert år etter klokken tolv nyttårssaften. Så kom våren og sommeren og høsten. Jeg sov, spiste, smilte, lo, vokste, strakk meg som et tre mot luften eller himmelen eller Gud vet hva. Vi koste oss på stranda og kjørte båt. En fisk hoppet. Jeg husket i treet. 

Jeg er voksen. Det blir høst og bladene faller. Så kommer vintern. Endelig får vi litt fred. På akebrett. 

Snøen pakker lydene inn. Kulda pakker inn bikinikroppen. Det finnes ikke bikinikropper om vinteren. De har ullklær eller altfor tynne nylonstrømpebukser i selskaper. Det er selskaper om vinteren. Først jul, så nyttår. Jeg liker likevel vinteren, for mesteparten av tiden bor jeg i ull. Og der kommer sauen inn. Berit liker sau. Jeg lurer på om hun strikker. Og så lurer jeg på om hun forbereder jula, eller om den kommer som julekvelden på kjærringa. Og så var det Alf Prøysen og Te-skje-kjærringa. Ja, jeg kan visst somle litt jeg også, før jeg kommer til poenget. Jeg har jo nesten ikke skrevet om vår, sommer og høst. 

Våren. Alt våkner til liv, det er er bare snøen som dør og blir til vann. Vannet lever i bekkene, fosser nesten over. Sola er skarp. Jeg lukker igjen øynene mens små spirer strekker seg mot dem. Den ene er gul og heter Hestehov. Deretter kommer blåveisen og hvitveisen og så har vi nasjonaldag i mai. 

Sommer kommer, sol og regn og latter og sang. Bading, den evinnelige praten om bikinikroppen som egentlig bare er en kropp og en bikini. Jeg liker badedrakt. Den holder kroppen sammen. Så var det sagt. Badedraktkroppen flyter i sjøen. Enda jeg er tynn som en strek og mangler puppene som utgjør en nydelig bikinikropp. Takke meg til badedrakta. Og is til de jeg er glad i. Sjokolade, vanilje, jordbær, det er bare å velge. 

Så kommer høsten og bladene, de frodige som kom om våren og strakte seg mot sola, de faller. De har ikke mer liv igjen. De skifter farge først, som et vakkert siste farvel. De siste kreftene går til å gi oss fargespekter. Egentlig handler det om en prosess, men det blir for langt for en sommeretappe. Vi har tross alt ferie. Fotosyntese og andre ting får hvile. 

Tilbake står en naken stamme og grener. Grenene får snø. Det er november. Bilene sklir. Det er krystaller overalt. Det er ski og staver og skøytebane. Jeg danser. Året har gått rundt. 

Jeg finner frem badeballen igjen. Og med Berits nydelige somling og bærplukking og bringebær, is, hundelufting, tenker jeg at dette blir siste etappe. Hun får badeballen en gang til, kaster den tilbake til meg og jeg avslutter takk for oss på søndag. Da er skoleferien over og sommerstafettføljetongen offisielt over. Men vi vil fortsette å skrive og kanskje finne på noe gøy rundt høsten. 

Jeg utfordrer Berit til å skrive tre fem-ords-noveller som var så populært for en tid tilbake. Jeg har aldri lest noen. Lykke til Berit, jeg vet jeg gav deg en litt hard nøtt. Men den som liker ekorn kan knekke nøtter. Kanskje dikter du på tur i fjellet. Kjære lesere, følg med hos Berit for hennes siste etappe. Dette er innspurten. Bena mine jogger under bordet. Jeg er spent og skrur på musikken i hjernebarken. Vivaldi spiller de fire årstider. Musikere dør ikke, tenker jeg. 

Sommerstafettføljetong med elleville bokstaver

Berit i Bøker og bokhyller og alt som gjemmer seg i dem, viste frem bikinikroppen. Den var helt riktig, det eneste som manglet er at vi i vår tid har sluttet å legge opp buksene våre og de derfor er for lange i bena. I "gamledager" var bukseopplegging en selvfølge. Nå har symaskinen fått ferie. 

Vi mennesker, har ikke stort igjen av sommerferien, hvis vi i det hele tatt har hatt noen, og for å forlenge sommeren litt, ønsket Berit seg noen boktips. 

En selvfølge på lista, er Sommerboken av Tove Jansson. Det er ingen sommer uten å tenke på den boka. Det er om et lite menneskebarn og en gammel farmor og alt som er i mellom. 

Jeg vil også ha med nye Fugl av Lisa Aisato. Det er en barnebok, og barndommen forlenger sommeren. Sommeren var som et helt halvt år som barn. Et helt halvt år har ikke jeg lest. Og jeg tror ikke det er en bok for meg, nettopp fordi alle andre leser den. Jeg liker det mer spesielle. Det som er selvopplevd. 

Hvorfor hopper jeg av 14 år gamle Naoki beholder også noe av barnet i meg selv om det er en bok for voksne, av et barn, uten språk, med autisme. 

Siden selvbildet til Berit og bikinikroppen skranter litt, vil jeg anbefale Blomsterhandlersken av Gro Dahle. Hovedpersonen tviler litt  mye på seg selv, enda hun er veldig rik i personligheten sin. 

Siden livet er mer enn sommer og sol, er jeg glad i Prosac Nation av Elisabeth Wurtzel. Jeg kan den nesten utenat. 

Så vil jeg dele en historie. Den er litt morsom. Jeg hadde en gang en lege som sa det hun mente. Hun så at et av personalet leste en av Paulo Coehlos bøker og sa rett ut at det er et kriterie for å ikke ville ha personen som venn, om han/hun liker Paulo Coehlo. Til Coehlos forsvar kan jeg si at komplottet i Veronika vil dø er godt og spennende, men klisjeene og seksualiteten kunne jeg vært spart for. Alkymisten orket jeg bare ti sider av. Så jeg er nok en venn av denne legen. Og jeg liker henne. 

For egen skriving, er jeg inspirert av Emily Dicinson. Diktene er på engelsk og kan leses gratis her. 

Jeg spør Berit hva hun drømmer om å skrive. Og siden livet er mer enn skriving, lar jeg henne få en iskrem. Hvilken velger du? Det var is som lærte meg å skrive. Jeg skrev lapper til mamma med: "Kan jeg få en is" og "tak for isen". Følg med hos Berit. 

Godt nok (skrivestafettføljetong)

Vi er over i august og det er enda et par uker igjen av sommerstafettføljetongen til Berit og meg. Hun kastet ballen høyt og jeg tok i mot. Det er helt greit. Jeg lurer på hva hun egentlig lurte på. Om det var greit det hun skrev? Og om greit nok var godt nok? Hele føljetongen har vært:

Skriveglede. Og det er helt alright og godt nok. Og jeg smaker på ordet og liker måker. I motsetning til Odd Børretsen. De skriker om alt de vil ha: reker og pølser og... 

Bare fantasien setter grenser for en måkes appetitt. Menneskebarn derimot, må ha det inn med teskje. Til og med jordbær kan spises med skje. Eller på et strå. 

Noen spiser for mye, andre for lite. Og noen ganger er begge deler godt nok. Så lenge man forsøker å leve. Og overlever. 

Dette er en slik dag jeg ble veiet og funnet for lett. Jeg vet ikke hva man skal skrive om det. Annet enn: Det er en ny uke. Og den vil antakelig medbringe seg mer tvang. Det blir ingen ny start, bare en evig fortsettelse. Fra dag til dag. Men noen dager, endrer verden seg litt. Som første skoledag. Men ingen er der, enda. 

Mange snakker om bikinikropp og sommerkropp. Jeg kan ikke forstå hva de higer sånn etter. Kropp er kropp. Det viktiste er hvem som bor i den. Hva sier du Berit? Skriv om bikini og badedrakt og solhatt, enda du ikke skal på stranda. Klarer du det? 

Snart er det vinter og jeg tar av på meg hatten (les: lua i ull) og svelger rød solhatt og noen kameler. 

Sikkerhetsinstallasjoner (sommerstafettføljetong)

Berit i bøker og bokhyller utfordret/inviterte meg til å skrive om sikkerhetsinnstallasjoner. Det gikk lekende lett. For sikkerhet, har de voksne alltid vært opptatt av (Les: jeg er enda barn). 

Sikkerhetsinstallasjoner i hjemmet

Vinduene hadde barnesikring utover ti centimeter åpning. Veggene hadde brannslukningsapparat. Komfyren hadde en knapp man måtte trykke på for at døra skulle åpne seg. Den traff broren min og fikk den i hodet som 2-åring (eller litt yngre). Smart unge, mindre smarte produktutviklere. Klart det var knappen som var spennende! Tyverialarm for å beskytte huset og dets innhold mot tyver. Røykvarsel melder om brann (og høy aktivitet på kjøkkenet). Og på korkene er det barnesikring. Spesielt husker jeg whitespritkorken når vi skulle vaske beis av fingrene mine.

Sikkerhetsinstallasjoner i båt
Redningsvest. Oransje, stor og stram. Med glidelås. Enda et brannslukningsapparat om vannet ikke er nok. Jeg tar meg vann over hodet og går en tur på land.

Sikkerhetsinstallasjoner i bil:

Barneseter, sikkerhetsbelter, airbag. Apropos airbag, i vannet renger man badering og armringer før man kan legge på svøm om man ikke riktig kan svømme. De har også luft. Jeg seiler på en luftmadrass før jeg går ut på tur.

Sikkerhetsinstallasjoner på tur:
I fjellet, husk matpakke (les: en pakke favorittkjeks og kvikklunsj) og nok drikke.  Myggspray og teltduk tilfelle myggangrep og tilfelle man må søke ly over natten på grunn av dårlig sikt. På sykkeltur, bruk hjelm. Kan du ikke sykle enda, brukes støttehjul. Jeg støtter meg til en varde og legger fra meg en sten fra byrden. Jeg nådde toppen.

Sikkerhetsinstallasjoner i psykiatrien:
Belter, som til vanlig holder buksene oppe, holder utagerende pasienter i ro.

Sikkerhetsinstallasjoner på pc/mac:
Antivirusprogrammer. Mitt har gått ut på dato og jeg tar meg ikke råd til å fornye, så jeg har lastet ned et som er gratis i bruk. Jeg håper det virker. (Kryss fingrene eller fest meg til korset. Jeg er mac-avhengig for bilder og skribling.)

Mens jeg lever i håpet, lurer jeg på hva Berit håper for resten av sommeren? Hun kan også skrive litt og tro og kjærlighet, siden tro, håp og kjærlighet henger sammen. Og størst av alt er kjærligheten. (Eller kanskje ikke hvis mannen glemmer å skru på tannkremkorken.)

Se min kjole – sommerstafettføljetongen danser videre

Se min kjole, den er hvit som sauen, det er fordi jeg drømmer alt om natten, etter å ha telt til 365 sauer, eller får, den som teller sauer får. Visste du det? 

Når jeg våkner, tar jeg den hvite sommerkjolen på. Den danser mykt rundt kroppen min. Huden er en gås (les: gåsehud).

Litt utpå dagen har kjolen, den hvite sommerkjolen, en flekk fra en is som smeltet litt for fort. Fra kronen på verket, en kroneis. Med jordbær eller sjokolade. Jeg kan ikke velge (enda).  

Jeg kaster meg på sykkelen, på vei til butikken. Sommerbutikken med butikkdamen og mannen som er der, hvert år. Jeg kaller dem venner, for vi er mer enn på hils. Men først må jeg sykle dit. Heldigvis har jeg ren truse, for kjolen blåser opp.

Se min tanke, den er blid som solen. Det er fordi jeg kan gå så lett på tå. Rundt meg svinger kjolen og jeg leker:

brud skal gifte seg. Og mannen er en prins.

Se mine venner, de er de få som teller. En – to – trehundreogsekstifem dager i året. Og så sovner vi. I drømmeland med jordbær på. Ta et strå.

Jeg sender stafettpinnen videre til Berit i bøker og bokhyller. Skriv om sykkelminner. Helst fra sommervarmen blid som sola. Har du punktert?

Sommerstafettføljetong: Ja til dyrepoliti

Berit i bøker og bokhyller kastet badeballen, eller stafettpinnen som hun har med seg til fjells, over til meg. Jeg tar imot som en hund. For det er det det skal handle om. Voff, du hørte rett. Berit lurte på hva jeg ville demonstre for eller mot. Jeg er for et dyrepoliti. Ala politimester Bastian i Kardemommeby. Du husker vel den loven, den eneste? Og om du har glemt: Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.

Nå måtte jeg faktisk le. Hører du det? For jeg har fra jeg var barn tenkt Kardemommeloven feil. Jeg har forstått den slik: Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og røvere kan gjøre som de vil. 

Modell: Bo bergmann doll og Eve Studio Dachs

Når det gjelder dyra våre, burde det være en lov om at man skal behandle dyrene som individer som trenger eierne sine. De skal få mat og tur og vann. De skal ikke plasseres hvor som helst bare fordi eierne skal på ferie. De skal ikke forlates i varme biler. De skal få bruke instinktene sine og få leke. De skal rett og slett gjøre som de vil, så lenge de er snille. Er de ikke snille, må eierne jobbe med atferden. Og igjen, eiers ansvar. Har de en uttrygg hund, må den holdes unna det som gjør den redd, med mindre det er trening i trygge omgivelser, frem til hunden mestrer det utrygge.

Tilbake til politiet. Det skal ikke dømme hunden, men hjelpe mennesket til å ta vare på dyra sine, enten det er hun eller kanett eller kanarifugl på tur. Og er den en liten undurlat, husk god mat. De liker eple. Et eple til læreren, du kan lære den å fly rundt i et trygt rom, sitte på hånda di og vifte med vingene.

Dyrepolitiet skulle gjøre det forbudt å skaffe seg et dyr bare fordi valpen er søt, og så sette den på gata eller dumpe den fordi man blir "allergisk" (les: Lei av å gå tur eller måtte hjem til dyret hver dag rett etter skole og jobb). 

Dyrepolitiet skulle ha rett til å knuse bilvinduer hvis en hun er i bilen i mer enn femten minutter i høy sommertemperatur. 

Dyrepolitiet skulle ha rett til å gi bøter for dårlig dyrehold. 

Dyrepolitiet skulle lære menneskene å ta ansvar for andre enn oss selv. Voff, jeg har en liten hund og den velger pinnen i vannet, før vi sender stafettpinnen avsted. 

Apropo vann, det er meldt 33,4 grader i dag i lufa og godt over 20 i saltvannet her omkring. Hvor mange somre har du vært på fjellet, Berit? Jeg hører bjelleklang. Gjør du? Favorittdyret mitt er geit. Hva er ditt? Temaet for innlegget hos Berit blir Å jeg vet en seter.  Følg med!

Skrivestafettføljetong: Safarie i Sverige

Det første som slo meg da Berit spurte hvor jeg ville reise, var India og noen av de afrikanske landene. India har mange kulturer i ett rike. Jeg skulle ha med meg kamera, for i vanlige ahger, bor Pappegøyer. I afrika, skulle jeg fotografere hendene mine sammen med mørke hender. Fordi jeg liker kontraster. Og jeg skulle gå på safarie med Berit og oppdage løver sterke og elefanter store. Større enn rommet jeg sitter i. 

Men, jeg kom på, reisen hun inviterte meg med på var 2-3 dager. Da kommer vi ikke så langt. Men drømmeferien stopper ikke der. Vi drar til nabolandet i stedet. En time fra Gøteborg (det blir gøy), finner vi dyreparken i Borås: Borås Zoo. Den er en av de aller beste. Der er det savanne med nesten alle afrikanske dyr. Og mens jeg fotograferer, kan Berit lage seg grillmat på utsatte griller. Det er en dyrepark som ikke suger pengene ut av folk, selv om penger ikke er noen begrensing i denne tankeutflukten, så liker jeg å ha det med, i baktankene. 

Foran baktankene, sitter øynene mine. De vil se. De vil se giraffhalser, elefantsnabler og stripete sebraer. Ingen sebraer er like. Og som sebrajente, jmfr. Boka sebrapiken av Sofia Åkeram (ja, litt literatur må vi ha med oss i bagasjen), vil jeg gjerne komme dyret helt nært, så jeg får se det selv, at ingen er like. Jeg håper de har geiter og. Jeg ble bitt av en geitekilling i Norsk fjellheim da jeg var 6 år. Siden har jeg elsket gjeiter. 

På slutten, tar vi en tur til Liseberg. Jeg er ikke glad i Berg og Dalbane, men de har et fantastisk spøkelseshus med levende mennesker i. Deretter tar vi en tur på stranda bare for å kontrollere at saltvann er saltvann også i Sverige. 

Det blir en unik reise, bare et par timer fra Oslo by. Og etterpå, kan vi sitte på toget med fulle minnekort og skrive historie, for hva gjorde egentlig de to apene oppe i treet? 

Jeg sender badeballen over til Berit og lurer på hva slags dyr som ligger hennes hjerte nær? Fordelen med Sverige er også at med gyldig vaksinasjonskort kan hundene våre være med på ferie. Så, ja til harrytur med ekstra opplevelser (P.S Du får lov å hamstre smågodt). 

Sommerstafettføljetong: På camping

Noen våkner, smyger seg ut av teltet og får en dusj i nakken fra duken. Det er telttur og det MÅTTE begynne å regne. De er ved et vann, fyrer opp primusen, lager egg til frokost. De svir seg og smaker godt, på tross av alt. For sånn er camping, man tåler alt da. Og gjør man det ikke, reiser man hjem igjen. Har man hus, er det håp. Og da drar man gjerne på campingtur, for det er ingen skam å snu. Det å vite nettopp det, er alt som skal til. 

Ofte drar barnfamiljer ut i telt, eller fiskere og jegere eller sprekinger som går langt inn i fjellet og overnatter på veien. Sistnevnte, om de holder seg i Norge, benytter også ofte Turistforeningens hytter.

Så har du det andre campingfolket, med vogner, hustelt for påbygging, terassegjerder og joggedress. Men også sminke. Her møter kjærlighet kjærlighet. Den sosiale campingen. Man prater med naboene, skravler om hva som helst. For ikke å glemme været. I dag er det lett skyet. Når titter sola frem? 

Og så det tredje folket. Ja, camping er som eventyr. De tar med seg campingvogna etter bilen (eller kjører bobil) gjennom Europa og kanskje også andre verdensdeler. De overnatter på veien og er sin egen herre. De kjører på til de sovner, spiser på rasteplasser og bensinstasjoner, går i storbyer og bader i Spania.

På det fjerde skal det skje. Og det med studieplass til høsten. Campus er skolegrend, bedriftsgrend (kunnskaps-, teknologi-, studie- osv,) - park eller område. 

Berit skrev hun ikke hadde fått skrevet om bøker i sommer. Så utfordringen i dag er: Hvilke tre forfattere ville du tatt med på camping? Og hvilket campingfolk ville dere vært på turen? Stafetten ruller videre og ikke av seg selv, så følg med hos Berits bøker og bokhyller. 

Sommerstafettfølgjetong: Det triste er også livet. Det søte liv også.

RUNDDANS

søt 

søtere 

kjærlighet første blikk

sukker 

perler 

diamant 

giftering

baby 

stor kjærlighet første møte

ny perle

diamant 

giftering 

to hender på et gamlehjem 

skrukkete

søt søtere 

kjærlighet siste blikk
et søtt honningstikk

Berit og jeg har som kjent sommerstafettføljetong. Hun har litt mer i livet sitt enn jeg har, så jeg svarer litt fortere tilbake. Men svar kommer, fra Berit og. Hun spurte meg hva som er søtt. Først: Jeg liker ikke honning og ikke marshmellows. Det er FOR søtt. Så var det sagt. Og biene håper jeg ikke stikker av, for jeg vil ikke møte dem. Jeg møtte en gang en bie. Eller en hel stokk, rømt fra en som drev med bier. De angrep mamma med det tre stikk og jeg var 6 år.

Men fra det, til ting jeg synes er søtt. Det er søtt når storebror skriver han er glad i meg. Det er søtt nå en voksen mann holder i dukkene mine og hjelper meg med foto. Det er søtt når en lege innser at det er bedre å være død enn levende, for meg. Det er søtt med en hund som nekter å forlate faget ditt. Det er søtt med en utlending som lar det spørre om hva som helst fra hjemlandet. Det er søtt når en gammel dame sitter i et hjørne hos Baker Hansen og en gammel enkemann komer bort, han får sette seg ned, de snakker om livet uten at jeg hører ordene, og hånd i hånd går de ut. Det er søtt på trikken, når de unge husker å se opp fra telefonen sin, møte en gammel sjels blikk og reiser seg så bena som har gått i 80 år får hvile.

Det finnes søt mat du kan ha på grillen også, Berit. Siden du først skrev om grill. Og denne kaken tar bare 10 minutter. http://www.brodogkorn.no/oppskrifter/grillgodt/sott-pa-grillen/brownie-pa-grillen/ 

Er sjokolade søtt nok? Hvis ikke, kan du putte på vaniljeis. Og grilling er sosialt, og ikke så trist. Men det fines en trist baker, og noen ganger finner jeg det triste søttt. Jeg liker det triste, litt som at jeg kjenner igjen. Det triste er også livet. Det søte liv også. Jeg referer Inger Hagerup:

Det bor en gammel baker
på en bitte liten øy.
Han er så lei av kaker
og krem og syltetøy.
Men han må sitte likevel
og spise sine kaker selv.
For han bor helt alene
på en bitteliten øy.
Når små og store båter
går dampene forbi,
da sitter han og gråter
i sitt varme bakeri,
og spiser loff og fattigmann,
for ingen kunder går i land.
Og han er helt alene på
på en bitte liten øy.
Det var en gammel baker
på en bitte liten øy.
Han åt for mange kaker
med krem og syltetøy.
Forleden dag så satt han død
midt i en haug av wienerbrød.
Og nå bor ingen baker
på en bitte liten øy.

Jeg sender badeballen over til Berit. Siden hun ikke er på stranda så mye, lurer jeg på hva som er favorittdesserten i sommervarmen. Og om hun har et bær å plukke med noe.

Følg med i sommerstafetten hos Berit. Ballen ruller videre som hjulene på en sykkel. Eller barnevogn. Virker disse i fjellet? Jeg bare undrer.

Vannbad (Sommerstafettføljetong)

kalde kyss 

varm kjærlighet 

på pinne 

brennende sol

isbiter i et glass 

vips et vannbad 

så seiler vi på mjøsa

Berit i bokhyllene og på fjellet, spurte om jeg går over bekken etter vann. Jeg tar stafettpinen og kaster den i elva. Den er en barkebåt. Jeg er en sånn dame, som bruker det jeg har i rundt meg, tar det jeg har. Jeg går ikke over bekken etter vann. Trenger jeg et fotofilter, bruker jeg plastikk fra en gammel innpakning. Har jeg ikke båt, lager jeg en. Og den seiler, barkebåten, i elva di. Det gjør tankene og. 

Vil du være med å reise, som du og jeg i tresko? For noen ganger, reiser jeg langt etter vannet, eller tingene, helt til Kina, for noen ting, har vi ikkke her, selv om noe ender i vann. Det kommer jeg tilbake til. 

Kjenner du noen i Kina? Ikke jeg, men jeg kjenner en kinaviter. Hun skrev navnet mitt på kinesisk. Det ligner et bilde. På et kort. Og det nådde langt inn i sjelen min. Så da var jeg nesten i kina. 

Mer om Kina, der de spiser hunder, via ebay, har jeg handlet der. Jeg har vært i travle Kina på shopping. Made in Kina. Jeg har også vært i Usa, England, Frankrike og Gud vet hvor. 

Om natten, er jeg i himmelen. Jeg ser etter stjernene i taket. Om dagen, kan jeg gi tilbakemelding til Kina, Usa, England og Frankrike på varene de leverte. De har veldig morsomme isbitformer for store og små legobyggere. Og sånt blir det hus av. Og kaldt vann. Jeg fyller det i en spruteflaske, og vips, jeg har en vannpistol. Kan vi kalle det sommerjakta? Den store, våte, frie, der ingen går til spille? 

Jeg lurer på sommerens favorittdrink, og hva vil Berit legge på grillen? Jeg spør på trygg grunn (og det tror jeg Berit med lave svømmeferdigheter der oppe i høyden også liker), for jeg vet, hun brenner ikke bøker. Eller hekser. 

Jeg lurer på om jeg er en heks i dag og hva i all verden jeg skulle tryllet frem da. Leselyst kanskje? Bildet illustrerer en hund på vei vekk fra bøkene, ut av bygårdsfliser, fra hånd til munn og sier hei på fjellet kanskje, der alle hilser på hverandre: Flink bisk og hei mennesket vi ikke kan navnet på. 

Where is the love (sommerstafettføljetong)

ingen gutter på stranda mi

bladet topp og vi og gutta

ny skoledagbok 

og maur i kroppen 

pustepause

bikini på stranda

dyppe kroppen 

svømme helt ut 

den gule bøya 

pustepause 

tilbake til land

tak på tak 

det drypper på tak 

regn? 

pustepause 

innevær eller 

festivalvær, gjørme og regn

det haglet på min

aller første Øyafestival 

og så var det alt det andre. Berit utfordret meg videre i sommerstafettføljetongen vår til å skrive om sommermusikk, festivaler eller kvaler. så jeg fortsetter melodien min. Sand i cd-spilleren på stranda. Marie-kjeks. Uttrykket hakk i plata uten at jeg hadde hatt mine egne plater. Korpsmusikk. Jeg spilte klarinett og var på tur. Korpstur. Ofte om sommeren. Hver sommer faktisk. Noen ganger i Norge, noen ganger i Tyskland, Nederland og andre gymsaler. I Larvik en gang og. Marsjerte på en idrettsbane. Rødt underlag som på Bislett. Vi fikk potetgull for å ikke miste vannet i kroppen. Det er jo bare å svømme, så flyter man, tenker jeg, men de gav oss potetgull uten gul bøye. Havsalt? Jeg skal ikke dvele mer med det og gå videre.

Når du marsjerer, kan du ikke sette trommene på stopp. Eller pause. Ikke drillpikene heller. De var også på radio. Drillpikene. Med vitser som jeg ble flau av. Latter er også musikk. De lo. De var ikke morsomme og jeg var flau. Jeg dekker meg med håndkle eller bladet i ansiktet, og kanskje et smil om jeg ikke har et håndkle, så tror du. Du tror det var morsomt. Nei, seil på sjøen der alt er blått. 

Sjøens egen brus og musikk, og glass som skåler i høye sommerselskap på stilletthæler. Radio med sangen Stilleste gutt på sovesal 1. Mp3-spiller med Where is the love (les. borte og bestefar dør den sommeren). Og fra 22. juli, Laleh med Some Die Young. Og jeg innrømmer, jeg henger meg opp i de triste tekstene. Og spiller dem på repeat. Fordi, noen ganger er de en del av livet. Fordi. 

Tilbake, tilbake til musikken. Tilbake til Bruce Springsteen. Point blank og The river. Så spør jeg en ekte fjellgeit, har du drukket bekkevann? Hvor mange ganger har du turt å bade i fjellvann? Gisp, det er kaldt. Jeg gleder meg til vinteren. Og til å lese mer om fjellsommeren og vannet og kjerringa over bekken hos Berit i bloggen hennes. 

Jul og hjul i Juli - skrivestafettføljetongen ruller videre

Så rart, akkurat i går, da Berit i bøker og bokhyller sikkert skrev i sommerstafettføljetongen vår og jeg sikkert sov, etter en veldig lang julidag, dronningens bursdag, 4, juli, våken fra 03.30 om morgen, kanskje kom kongen og de hadde ballonger, tror du det, jeg tror, 

- ja akkurat den dagen tenkte jeg på jul. For mens alle snakket om sommeren og ferien de skulle ha, noen gikk ut i den i går, da hadde jeg vinter og planla julepresangen. 

Jeg er voksen, men er alltid et vinterbarn. Den trygge myke snøen som pakket alt inn. Og presangene man kunne åpne og farmors fjes. Vil du høre noe mer så rart? Vi kaller det sammentreff. 

I går, solgte jeg sykkelen min på Finn. En fornøyd dame eier nå sykkelen min og kan være byfugl, jeg er alltid fugl, jeg svever, når jeg sykler. Og noen ganger ruller (les: rooler) man. Hun ruller på hjul i juli. 

Det er sykkelsesong, badesansong, ferietid (les: juli) og jeg svømte i natt. Jeg svømte etter en luftbåt som hadde seilt sin egen sjø, tatt av vinden. Men nå, nå skriver jeg meg bort. Kanskje jeg også sykler, men uten støttehjul (les: send meg støttehjul). Her kommer mitt bidrag, om hjul. (Fortsetter under bildet). 

Kom mai du skjønne milde

Kom farmor, kom presang, kom penger, kom butikk

Inn å titte, inn å se, inn å kjøpe

Splitter ny, et hjul foran, et hjul bak

Å lære seg å sykle på bare to

Som i kjærligheten, være en, velge en

Jeg + sykkel var lik sant

Et hjul foran, et hjul bak

Kom pappa, kom mamma, kom dukkesete

Vil dere være med å reise?

En, pluss en pluss en, er tre gir

Alle gode ting og et takk bak

Sykle videre, sykle fort
Det er å fly jeg bli en spurv
Hva lykke er?

Ta et halmstrå og tre det på

Jeg sender stafettbadeballen, som var en båt i natt jeg måtte redde, men i dag en ball, tar du i mot, jeg sender til Berit. Hva er ditt forhold til å tre ting på strå? Eller å gripe et? Følg med her! 

(P.S. Jeg tror vi har noen hemmelige lesere. Men kanskje er de som hemmelige venner og viser seg frem etter hvert?)