Lykke eller helvete?

Jeg pendler. Mellom liv og død, himmel og helvete, foto og virkelighet. Med kamera i hendene er jeg sjef. Jeg koser meg. Hører musikk, Bjørn Eidsvågs siste - en julepresang. Jeg får ikke headsetet til å virke og det stresser meg. For jeg vil inn i min egen verden. Der bare ord og lyd og ingen mennesker bor. Der er jeg. Men jeg er også her, i virkeligheten, og jeg sliter nå. 

Modell: Irrealdoll Dryo. 

Jeg pendler i mitt eget liv, min egen bok, min egen sang. Vis meg et bilde, la meg forstå. La meg lytte, og bare forsvinne (les: vinne) inn i hvile. Jeg trenger det. 

Det er torsdag i dag, men det kjennes ikke sånn. For: Det er helligdager. Og jeg vil aller helst hjem fra sykehuset, foran peisen, med en hund på fanget og skrive: Dette er historie. Men det er det ikke. Dette er livet. 

Jeg ser at jeg ikke kan gå så mye lenger. Jeg ser at jeg trenger noen. Jeg ser at jeg vil låne klemmer for det er det man gjør når man vet at noen vil bli lei seg når jeg går. 

Jeg skal lese, men det får bli i morgen. Nå bare hører jeg vakker musikk, redigerer bilder og bare er. Til jeg skal legge meg. 

24. Desember Rudolf

I dag tror jeg på julenissen. Han har allerede vært her med noen pakker (les familie) og snart kommer han med flere (les familie). Så skal han haste videre med Rudolf til alle barna. Høyt og lavt. Jeg ser for meg sleden. I dag er siste dag i julekalenderen, men det blir nok noen seksordsnoveller utover i det nye året også. Her er luke 24: 

Brunt dyr. Kalde dager. Rød nese.

God jul til alle mine lesere, venner og familie. Kos dere med nye bøker eller en gammel slager når julefreden senker seg i morgen, lytt til favorittmusikken eller se en julefilm. 

Hva skal du i dag? Askepott? Kirken? Disney? Hva er julemiddagen, desserten og hvem er nissen? 

modell: irrealdoll Dryo

22. desember

Bitteliten dag i et helt år. Bittelille julaften. Roen begynner å senke seg. Det er to dager til julaften. Selveste julaften. Presangene ligger klare. Nesten i alle fall. 

Her er dagens luke: 

Ny jul. Gammelt nyttår. Lange memoarer.

Bittelillejulaften hadde ikke plass til bøker. Jeg har sett en film. Temple Grandin. Jeg er så glad i den filmen. Og vi så den sammen. Jeg og legen min. Det var et viktig stykke førjul. Og jeg hadde gledet meg lenge. Kvelden er så bitteliten at etter dusj var det ikke så mye tid igjen. Til annet enn litt julemusikk. Can´t wait to see those faces synger Chris i Driving home for Christmas. 

Jeg gleder meg til de jeg er glad i åpner pakkene for meg. Jeg har på meg nye tøfler og sitter i gode ullpledd. Driving home for Christmas. I alle fall i ørene og mellom ørene sitter tankene og det er tanken som teller. 

 

Siste søndag før jul

I dag er jeg sint. En fra New Zeland fant en tekst hun mente passet på meg, om at jeg leser for å være et annet sted. Men at jeg leser gjør jo at jeg kan snakke om noe folk forstår. Jeg kan høre til her og nå. De gangene jeg orker å lese. Hun misforstod, og jeg ble sint. Jeg kappet av chatten med skarpe ord.

I dag er det smakebit på søndag hos Mari.  Jeg er på side 94 i Det blir aldri lyst her av Tina Åmodt: 

Fordi døren er ulåst, føles det nødvendig og gå inn. Kirkerommet er svakt oppvarmet, dyprøde tepper dekker gulvet. Nesten hele Rufjord kan ses gjenom de buede, høye vinduene. Fra den bakerste benken ser jeg bare himmel. Jeg er så trøtt. 

Det er Sara som snakker i denne boka. Jeg kjenner at jeg er like trøtt. Jeg ser ikke himmel. Men jeg ser for meg den ulåste døra. Jeg har også en slik tildragningskraft mot ulåste rom. Er kirken åpen, skal man gjerne gå inn. Og fotografere. Jeg har fotografert i sykehuskirken og i Withuskatedralen i Praha. 

Jeg er enda sint. Jeg flykter ikke i litteraturen, jeg prøver å binde meg selv til virkeligheten ved å lese som et annet oppegående menneske. Jeg har bare litt for mange sterke følelser inni meg som vipper meg av benken. 

Det er søndag, den siste før jul. Dagens seksordsnovelle blir slik: 

Ny jul. Gammelt nyttår. Lange memoarer. 

20. desember og fire dager til jul

Det er lørdag og butikkaos. Det er lørdag og ekstravakter, vikarer og studenter på jakt etter litt ekstra penger i januar. Og det er ivrige shoppere på julegavejakt. Jeg ærklærer fare for liv og helse i parkeringshusene. Det kan gå en kule varmt. Så, kjør forsiktig. Dagens seksordsnovelle lyder: 

Åpent kjøpesenter. Fulle bæreposer. Tom lommebok. 

Jeg teller ned til jul. Det er fire dager. Fire dager til besøk. Og jeg venter mange pakker. Jeg er litt redd, for jeg liker ikke for mye på en gang. Så jeg håper folk som er glad i meg har vært moderate. 

Jeg er generelt redd. Og reddharen har prøvd å lese bok og å lytte til musikk. Uten stor suksess. Nå blir det litt foto. Når jeg fotograferer, ser jeg, lever jeg, leverer jeg. 

H. 

Så kom snøen

Det er luke nummer 18. Jeg åpner opp skriveblokka og noterer: 

Lav sol. Mørkere himmel. Gul gatelykt. 

Det blir så tidlig mørkt. Gatelyset tenner seg i god tid før klokken tre på ettermiddagen. Snart er det solsnu. Gleder du deg? Jeg liker mørketiden og heldigvis er den en stund til. Men jeg liker den best med et hvitt dekke under, og det fikk vi i natt. Det går mot en hvit jul. 

Jeg er ferdig med Manilahallen av Ruth Lillegraven. Eit dikt. Eit liv. Jeg ble ferdig i går. Jeg skal skrive en anmeldelse i kveld eller i morgen. Den blir ikke så vakker som boka. Og det er vanskelig å skrive en anmeldelse av et så rikt dikt. Det er så rikt at ord blir fattige. De må leses. Side for side. Slik jeg gjorde. 

Jeg skriver, altså er jeg her, i dag og. Jeg veier mindre, snakker mindre, hører mer julemusikk. Noen blir triste av julemusikk. Jeg finner ballanse med dem. I høyre og venstre øret. Og tro det eller ei, de sitter fortsatt fast på hodet, enda så mye rart jeg har hørt meg si. 

Jeg venter julebesøk i dag. Det blir koselig. Jeg har allerede hatt et besøk. Et helt spesielt et. Jeg pakker det inn blandt gavene. Det var en gave. 

17. desember

Jeg har kommet langt i Manilahallen. Det er en vakker bok. Jeg åpner luke 17 i kalenderen min mens jeg hører "Jeg så mamma kysse nissen". Den er på kanten for et barn, og derfor skrev jeg en seksordsnovelle på kanten for de voksne: 

Et hotellrom. To mennesker. Brukt kondom.

Det er ikke lenge til jul, om en uke er julaften her. Jeg får julebesøk i morgen. Jeg gleder meg. Det blir barnelatter eller ungeskrik, det blir julepakker og voksenprat. Det blir brus og god stemning. Julestemning. Nå hører jeg julemusikk som jeg sa, og det synges It is the most wonderful time of the year. 

Min somatiske tilstand halter. Men jeg føler meg veldig frisk. Så det er litt uvirkelig at alle er litt bekymret. 

Home for Christmas av Maria Mena er noe av det vakreste. Men jeg kommer ikke hjem i år. Jeg hører musikken. Kan du høre meg, mamma? 

Luke 16 Kunsten å holde julehemmeligheter

På denne dagen, er min farmor født. Hun ble 90 år hennes siste desember i 1998. Jeg tenker på henne i dag. Og hun er god å tenke på. Det er en sånn farmor jeg kan sitte på fanget til i tankene mine.

Så til nåtiden. Det er luke 16 i seksordsnovellekalenderen min og jeg skriver:

Juledekket bord. Tre glass. Talende dame.

Det er snart jul og jeg sliter med å holde på hemmelighetene! Jeg vil så gjerne vise gavene NÅ. La alle åpne nå. Det ender med at jeg åpner de som er til meg litt på forskudd. Jeg åpnet en i dag. Den var myk og året så langt har vært myke pakker, for det er den første julepakka jeg åpner. Unnskyld for at jeg åpnet, julenisse! Men jeg trenger å rydde. Pakke ut og rydde. I hodet mitt.  

Jeg er ganske kunstnerisk, men ikke like god på å holde hemmeligheter. Så derfor lurer jeg på hva slags kunst det er. Er det kunstløp? Jeg kan forsåvidt gå på skjøyter også. 

Smaken av livet og døden på søndag

Side 145 i Manilahallen av Ruth Lillegraven, til spalten Smakebit på søndag, arrangert av Mari i Flukten fra virkeligheten.  

stille snille solveig som aldri fortel kva som plagar henne, stille, snille solveig, som ikkje får lov å meditere, som gjer det likevel 

og eg som sladrar for såpass har eg skjønt at all mediteringa kan vere farleg for henne, farleg for stille, snille solveig med det lange lyse håret og den raude dunjakka

ho som berre er der og er der, til den kvelden vi seier god natt utanfor kvar vår dør, smiler på veg inn til sengevarmen, til den morgenen ho ikkje er der 

Sånt leser jeg i dag. Jeg leser og koser meg. Og hører julemusikk og strikker. Og slåss og lider med hodet og kroppen min og de som skal passe på meg. Jeg sparker og holdes og sparker fra og lider. For jeg har ikke denne mediteringen og ingen som sladrer. 

Det er tredje søndag i advent. Vi tenner tre lys i kveld. Her fra Inger Hagerup, som verden er kaldere uten og når sant skal sies fryser jeg på ryggen. 

Så tenner vi tre lys i kveldfor lengsel, håp og glede. 

De står og skinner for seg selv og oss som er til stede. 

Så tenner vi tre lys i kveld for lengsel, håp og glede.

Luke 13 - Luciadagen

Jeg skrev denne seksordsnovellen. De tente lysene er de spente barna og nå vil de ha Lussekatter. 

Tente lys. Hvite skjorter. Brent stearin. 

Det er en slik morgen som aldri slutter å være morgen. Jeg er enda trøtt. Og snufsete. Jeg er forkjøla når jeg er trøtt. Det er morgen. 

Jeg hendvender meg til leserne mine mens jeg leser Manilahallen av Ruth Lillegraven. Den er så vakker at jeg vet jeg ikke hadde klart tilsvarende. 

Jeg kjente engang en familie som het Lillegraven. Kanskje er de i slekt. Hun ene jobbet i barnehage og sørget for at jeg fikk etter-skoletid-jobb. For jeg var jo så flink med barn. De visste ikke at jeg var barnet. 

Men jeg skal ikke grave mer i sandkassa nå. Jeg skal motivere til julebakst og lussekatter. Jeg så oppskrift inne på Det søte liv på "Verdens beste" Lussekatter. Ta en titt og bak i vei. Lyse gult. 

Kjære leser

Jeg er en bok. Jeg er en bok og du åpner meg og jeg forteller. Noen ganger lukker du meg igjen. Som en macbook. Den gikk forøvrig i gulvet i dag, men overlevde fallet. Det er egentlig jenta inni pleddet, inni genseren, inni huden som faller. Jeg åpner dagens seksordsnovelle. Den skrives akkurat nå. 

trøtte føtter samler julen ute inn

Luke nummer ti midt i en desemberuke

Det er vinter, men enda pluss grader. Jeg åpner min egen julekalender som jeg skrev i dag, her kommer dagens seksordsnovelle:  

Tom bokhylle. Full handekurv. Levende lesehest.

Knegg. Jeg leser Manilahallen. Den er vakker, poetisk, riktig, sår, sterk, viktig. Om et menneske som hadde anoreksi og var den første som stod frem i NRK. Jeg er på side 47 i boka som er et langt dikt. Ruth Lillegraven skriver om Birgit, men bruker jeg-person så vi kommer tett innpå henne, ja nettopp Birgit. Det er hun som snakker i diktene. Lillegraven har bare tastaturet. (Og en god porsjon skrivedyktighet.)

Boka er på nynorsk, men jeg tenker knapt over det. Kanskje er det faktisk en bonus. Jeg kommer enda nærere noen som er fjerne for meg. Jeg kjenner jo ikke Birgit. Ikke før nå. Hun forteller fra et annet sted i landet. Helt fra barndommen av. Hun har fått en ku, Lisa, men den slaktes. Skinnet henger på veggen. Var den ikke hennes, likevel? Jo, men voksne stjeler. De gir og tar tilbake. 

Det kjenner jeg på i dag. Mennesker som gir og tar tilbake. Eller som later som du er spesielt viktig for så å verdsette noen andre høyere. Slik er livet mitt. I et nøtteskall. Og jeg tar stor skade av det. Jeg opplever verden annerledes og blir så ødelagt av andres sannhet at jeg vil dø. Jeg må slutte å bli så ødelagt, men jeg kan ikke. For jeg ser det annerledes. Rommet er stort, ikke fortell meg at det er lite, kjære vaskemann.