Natta dagen

Farmor er dø. Det er snart 16 år siden. En dag må alle dø.

Farmor ventet lenge. Som om jeg trengte henne. Og jeg gjorde det. Jeg trengte å holde den skrukkede hånden på gamlehjemmet. Jeg gjorde det. Jeg trengte å være sterk, smilende, og likevel vite, at kanskje visste farmor. Noe jeg ikke visste. Og hun ikke visste.  Noe vi var helt stille om.

Farmor gikk ikke ut av tiden min før hun var over 90 år. Hun fikk barn nummer to sent, og dermed barnebarnet meg sent. Skulle hun oppleve meg, måtte hun bli. Hun ble. De lyse krøllene mine danset rundt hennes grå parykk, lenge før vi snakket om alfakrøll eller hårfarging. Parykken skulle være grå, det så mest naturlig ut på en eldre dame. Nå til dags, glemmer vi naturens gang.

Ukene gikk. Hver søndag besøkte vi farmor, omtrent hver søndag. Jeg likte rutinene, at vi kom i helgen. Det tok en time å kjøre. Noen ganger kjente hun igjen pappa, andre ganger ikke. Men hun var farmor, uansett.  Farmor og jeg, jeg og farmor, visste; alle må dø en dag, bare heldigvis ikke alle på en gang.

Jeg  rekker hånda i været. Jeg kan svaret, om du spør meg: Skal du dø? Men døden er ikke den skolebarna lærer om, det er ikke hverdagssnakk selv om noen dør hver eneste dag. Kanskje akkurat nå, et eller annet sted i et eller annet land eller kanskje til og med akkurat nå, i Norge. 

De lærer om livet, blomster og drivhuseffekten på skolen. I verste fall om hullet i ozonlaget. Kanskje er det best slik også. Men jeg tror, jeg tror at vi gjør døden mørk som natten gjennom å ikke snakke om den. Bort fra den kommer vi ikke, og vi gjør den mørk. Jeg tror, jeg tror på natten. Nattesvermerne har tatt vinteren nå. Bjørn går snart i hi med to runde ører. Teddy. Jeg klemmer han inntil meg. En skal alle dø en dag.