Gunnilla Gerland, side 17 i En rikig människa:
- Maten bits inte, sade de och skrattade.
Men vad visste de om det?
Boka er om Asperger syndrom og jeg leser i den mens jeg jobber med http://aspergerinformator.com Jeg deler denne smakebiten til Flukten fra virkelighetens ukentlige spalte, smakebit på søndag. Jeg syns de to linjene passet perfekt.
Siden jeg jobber med bloggen http://aspergerinformator.com nesten hele tiden, er smakebiten på søndag en bok skrevet av en autistisk kvinne; Donna Williams. Boka heter på norsk Ingen, Ingensteds. Midt på side 84:
Jeg begynte å holde opp med å se på prikkene og fortape meg i fargene. Jeg begynte å miste grepet om min kjærlighet til tingene rundt meg, og dermed satt jeg igjen med "deres" hule trygghet og "deres" totale mangel på garantier. Hatet ble min eneste virkelige tilstand, og når jeg ikke var sint sa jeg unnskyld at jeg puster, unnskyld at jeg opptar plass, jeg kunne til og med si unnskyld at jeg sier unnskyld. Den totale fornektelsen av retten til å leve var en konsekvens av å lære å oppføre meg normalt. Alt utenfor meg sa meg at min overlevelse kom til å avhenge av at jeg ble flinkere til å spille at jeg oppførte meg normalt. Inni meg visste jeg at dette per definisjon betydde at det eller den jeg naturlig var, ikke kunne godtas, ikke var verdt tilhørighet, ikke engang var verdt et liv.
Jeg har ikke lest så mye i det siste, for jeg er opptatt med Aspergeropplysningsbloggen min, http://aspergerinformator.com. Jeg mener ikke å unnskylde meg. Jeg står inne for det valget. Det gir meg mindre tid til å lese, men jeg klarer uansett ikke alltid å lese. Og jeg har masse tid! Det er bare det at jeg blir så fokusert når jeg gjør en ting, at jeg ikke kan bytte fokus så lett. Når jeg jobber med Aspergerbloggen, er leserne mine fryktelig viktige. Og de kan telles! Jeg liker det kjempegodt.
Men jeg åpner Hundre tusen timer for å delta i smakebit på søndag. Det er en diktsamling av Gro Dahle. Jeg har lest den før, og liker den. Den begynner slik:
Mamma, mamma! Rygg skal jeg kalle deg. Store brede rygg skal jeg kalle deg.
Jeg leser videre om rommet, listene og dørene i rommet som står og venter når man våkner. Jeg flytter meg inn i boka og leser litt videre og gir en ny smakebit:
Sier moren min den grønne jakka. Tar jeg på den grønne jakka. Vil hun se meg danse?
Jeg tenker på Idas dans og tenker at jeg er litt som Ida i boka om den kreftsyke jenta av Gunnhild Corwin. Jeg danser. Jeg danser med bokstavene og skriver om å oppleve verden. Jeg blir til blogg nå, mens Ida ble til bok. Kanskje blir jeg også bok en dag, i hylla de. Da skal jeg stå skolerett og bøye sidene mine av takknemlighet når du blar.
Det er noe med meg og svensk. Jeg har alltid likt det. Det er litt annerledes enn norsk som er språket her jeg kommer fra. Og jeg føler meg ikke helt som andre nordmenn.
Jeg har lest en bok på svensk. Om det var vanskelig? Slett ikke. Paula Tilli skriver godt. Boka er om Asperger syndrom og var med på å inspirere meg til å starte bloggen min: http://aspergerinformator.com
Boka tar for seg en oppvekst der man er annerledes uten å vite hvorfor. Den tar for seg en diagnose som voksen. Den tar for seg samspillet med andre mennesker. Dette er en bok for alle, som vil lære mer, om andre.
Paula Tilli skriver om egne erfaringer, akkurat som jeg gjør i min blogg. Ingen med Asperger syndrom er like.
Dette er en spennende bok, som åpnet øynene mine. Den er på 223 sider, men er likevel svært lettlest.
Det er ikke alle de norske butikkene som har den, men de har den veldig rimelig på adlibris her.
I dagens smakebit på søndag, går jeg på svensk. Fordi: En svensk blogg har gjort at jeg har tatt steget og laget en blogg om Asperger syndrom på norsk. Besøk den gjerne og følg enda mer enn gjerne på epost.
Side 167 i Inte en främling, 41 betettelser om identitet on mångfald.
Aspergers syndrom og add. Så stod det på det papper som läkeren räkte mig. Året var 2003 och jag hade hunnit bli 24 år gammal. Ett 24-årigt liv fullt av misslyckanden och utanförskap.
Paula Tilli er bare en av de som beretter i boka. Det er mange måter å være annerledes på. Noen er farget, noen homofile, noen mangler et ben, noen har Aspergers, som Paula, det usynlige handicapet. Men Asperger har også en del styrker. Les mer i min blogg på http://aspergerinformator.com Jeg elsker historier om annerledes mennesker og hvordan vi alle har en plass i menneskespillet, som små eller store brikker. Jeg skal kose meg med resten av boka. God søndag!
Dette er fantastiske ordspill! Jeg leser Kampen Park, den nye tegneserien fra Emont, anbefalt av selveste Pondus. Shop & sprett & tjo & hei! Det er ikke så lett å gjengi ute ntegningene men jeg gjør et forsøk.
Postbudfugl kommer og roper:
- Avis! - Kommer! svares det fra inni tre(nd)et. - Det er jo bare regninger! Hvorfor sa du "avis"? - Vi er forplitet til å si det. Sponset av bilutleiefirmaet. haha. Jeg tuller med deg. Her er avisen din. - Hehe. Din spøkefugl. I tankeboble: - Gretne gnager! I tenkeboble: - Dumpapp!
Løp og kjøp sier jeg bare. Og så går de på shopping, gnagerne Henning og Fleming, for å kjøpe ny sommerpels. Hva leser du en søndag? Om du leser avisa for å holde deg samfunnsorientert, gå for reklamen. Det er tross alt et forburkersamfunn.
Når to homser endelig fikk utdelt hovedroller i en norsk tegneserie, ble det i form av to ekorn. Som bor i et tre. I et tre(nd)strøk i Oslo.
Kan det bli bedre? Jeg elsker ordspill. Og når de i tillegg er tegnet, får de sin egen dimmensjon. Jeg kan bygge en høyblokk i tankene, med plass til alle slags par.
Henning og Fleming minner om andre fiktive gnagere, nemlig Snipp og Snapp. Den ene med rød snute, den andre med litt hissig temperament.
Serieskaperen Stein Arne Hove fører pennen som tryller fram disse to fargerike ekornenes turbulente samliv. Også han boende på Kampen. Men i et ekte hus, med en ekte felle (en kone) og to barn.
Serien presenterer virkeligheten til de fleste par, samme hvilket kjønn man deler hi, tre eller hule eller hus med.
Bladet 100 shades of grey fra Kampen Park dumpet ned i postkassa mi i dag. Jeg gleder meg til å lese.
