Bok: Undis Brekke
Forfatter: Gunnhild Øyehaug
Forlag: Kolon
Sjanger: Roman
År: 2014
Sider: 126
Jeg har akkurat vært bortreist i boka Undis Brekke. Jeg var i Kolve med henne. Jeg var på en forferdelig lærerfest med sauehode til middag og utroskap og sladder og et faktisk selvmord tilbakelagt for kort tid tilbake. Undis har kommet tilbake til hjembygda 38 år gammel, etter mange år i en større by. Hun, som ikke engang liker studenter, skal undervise igjen som lektor på høyskolen i Eitre. Hun har gitt opp sin egen doktorgrad om Rembrandt og bestemt seg for å reise "hjem". På festen får hun vite at hun har både leiligheten og stillingen til hun som tok livet av seg. Hun har også tidligere vært i forhold til kjæresten til avdøde. Det er en reise i relasjoner på et lite sted. Men nå har jeg lest ut boka og er hjemme i Oslo igjen. Takk for turen. Jeg kommer ikke tilbake.
Boka er godt skrevet, men kunne innimellom trekke litt for langt inn i både sex- og litteraturbegreper. Jeg er ikke mester på noen av begrepene. PMS som det stod mye om, får meg også til å rødme, for jeg er en kvinne uten det. Det der er et fremmed univers for meg. Men nå er jeg hjemme igjen og kan puste.
Jeg er glad jeg leste boka. Den utvidet horisonten
P.S. Jeg fikk også vite litt mer om min favoritt Sylvia Plath. Men det er en annen historie. Jeg har lest Tre kvinner. Det er min favoritt av henne. Men igjen, det er en annen historie.
Meg eier Ingen av Åsa Lindeborg (se bildet over), en av favorittbøkene mine, ble film i 2013. Den skildrer et varmt forhold til en alkoholisert pappa uten å bli sentimental eller patetisk. Det har gått meg hus forbi at filmen ble ferdig. Nå er den på platekompniet til 79 kroner. Jeg har lyst til å smelle til. Her kan du lese om filmen.
I dag har jeg bestemt meg for å bli ferdig med boka om Undis Brekke. Jeg skal også gjøre ting jeg ikke pleier å gjøre. Som å se på klær. Bare for å tvinge meg til å gjøre det noen andre på min alder ville gjort. Kanskje særlig om de gikk opp eller ned i størrelse. Elle melle mellom alle butikkene, så starter jeg med trauste Ellos som har noe for alle og enhver.
Videre skal jeg si hva jeg mener om bloggere som kopierer andre bloggere. Og bloggere som utnytter en annen. Men jeg tror disse setningene holder om det. Noen ting får man holde for seg selv.
Jeg sitter som et barn med en myk pony fra Build a bear i armene. Den gir meg tryggheten jeg mangler. Den klarer det ikke helt, men hjelper litt. Litt er bedre enn ingenting. Og ingenting er noen ganger alt. Har du tenkt på det? Jeg går meg vill nå. I min egen skriving. Skrive seg vil. Og i ville vesten, der sitter du med skjorte under.
Hvordan er din mandag?
Min er litt tom, for legen min er syk og samtale utgår. Men jeg skal prøve å lese ferdig Undis og kanskje skrive bokanmeldelse.
Jeg leste i en blogg om ei som hadde flyttet fra Bergen til Oslo, og ikke savnet Bergen. Eneste minuset med Oslo var at det var lengre å gå til ting. Det har jeg aldri tenkt på før! Med store byer er det jo en kiosk på annenhvert hjørne og en tigger rett ved. Det er mange butikker. Det er mange utdanningsbygninger, tusenvis av hybler og kollektiver, det er gatekjøkken og det er søndagsåpne butikker. Hvor som helst. Overalt.
Jeg er litt knust i dag. Mye på grunn av hendelser i går jeg ikke kan si noe om, men også for, på selveste bursdagen min i dag sletter en facebookvenn meg. Jeg trodde ikke man gjorde sånt, på en sånn dag. Men hva vet vel jeg om det nevrotypiske livet?
Fint lite, tydeligvis. I morgen er det mandag. Jeg vet at på mandager kommer folk på jobb. Og går på jobb. Jeg vet alt dette. Og nå skal jeg lese litt, for å vite enda litt mer. Men jeg skjønner ikke helt boka med alle forholdene. Hvorfor rømmer de ikke bare? Fra menneskene som danser med dem, snakker med dem, baksnakker dem, ler av dem?
Det er lang frokost, eller egentlig ikke, men jeg later som for jeg har bursdag i dag. Og da sitter man lenge ved bordet. Jeg har funnet fram ei bok til smakebit på søndag. Den ligger også på vent, så den ville også passet til tirsdagens boka på vent, men jeg velger den i dag. Tul, en rolig bok om Sverige, med forord av Benny Borg, skrevet av Ivar Kvistum og Askild Hagen, utgitt på Gyldendal.
Side 7 (forord)
Da jeg kom til Norge første gang i 1968, var jeg veeldig svensk og så arrogant som en svenske kunne være overfor Norge. Men, må jeg innrømme, Norge fortonet seg meget eksotisk for meg. Særig da jeg så et skilt på en husvegg der det sto: Det Norske Samlaget.
Side 9 (begynnelsen)
Dette er en bok om Sverige, slik landet fortoner seg sett gjennom sveologiske briller. Sveologi er en forskningsdisiplin som handler om å studere og fortolke Sverige sett fra Norge. En slik dybdestudie av Sverige har aldri tidligere vært utført, av flere grunner.
Jeg ler med ord i munnen og smiler fra øre til øre. Dette skal bli morsom lesing. Jeg må bare bli ferdig med det jeg holder på med først. Som å blogge og svare på bursdagshilsninger.
Inspirert av Ingvar Ambjørnsen sier jeg: Elsk meg i morgen, som Elling sier. Og det Elling sier har jo Ambjørnsen bestemt. Tenk å være skaper av en slik skikkelse. Det må være stort og smått på en gang, i og med at det er en stor personlighet som bare skal bo mellom noen permer, på ark. Heldigvis ble Elling film ganger tre også.
Bildet er redigert og er av dukken min Luna, en Magic Mirror dukke. Se på øye hennes. Jeg har skrevet inn akkurat det. Og sånn sett er jeg i Ambjørnsens fotspor i dag. Antakelig er han hjemme i Tyskland. Jeg lurer på om jeg også er der da?
Definitivt er jeg ikke der i virkeligheten. Men jeg er. Noen. Hei hopp. Her er jeg. Eller Hej hoppsann, Emil og Pippi langstrømpe. Jeg lever i litteraturen. I barnelitteraturen finner jeg karakterene som er meg som voksen. Jeg er Emil i snekkerboden og jeg er Pippi i klasserommet som ikke får plass til hesten på tegnearket i A4.
Jeg liker også Tove Janssons mummifamilie og co. Lille My har en styrke jeg gjerne låner litt av når jeg tramper i bena. Da gjør det litt mindre vondt å trampe.
At jeg kjenner barnelitteraturen så godt, kan jeg nok dra nytte av i fremtiden. Til små vokser til. Og sånn går nå dagene. Til bilder, ord og redigering. I dag har jeg også hatt bursdagsbesøk og der var det en liten som spiser på Albert Åberg servise. Til det kommer også barneklær godt med, og jeg har tatt meg en titt på Boozt for å finne stilige barneklær.
Jeg er kanskje ikke helt med om dagen. Jeg beklager. Derfor sier jeg Elsk meg i morgen. For i dag går det ikke. Jeg er usmakelig. Og jeg beklager. Tilbake til litteraturen. Jeg kunne godt blitt drept i en krim. Jeg lurer på hvilken krimforfatter jeg egentlig liker. Jo, Gunnar Staalelsen som sitter i redaksjonen for bladet jeg bidrar i og som leser inn lydbøkene sine selv. Han er folkelig og ekte. Ja, jeg liker han.
Det er lørdag. Morgenstund har gull i munn. Hva er egentlig gull? Et gullkorn?
Jeg våknet altfor tidlig i dag (er du våken?) og mange ganger gjennom natta mi. Halv sju spratt jeg opp i pysjen. Jeg kjenner bena i kroppen og kroppen i bena. Jeg har blodsmak i munnen og snart er det måltid. Om 50 minutter kanskje.
I dag får jeg besøk, klokken 12. Jeg blogger etter besøket. Det er nemlig bursdagsbesøk for i morgen har jeg bursdag. Jeg blir enda et år eldre som man jo blir på bursdager.
Jeg er spent på pakkene under treet. Men det er ikke noe tre, for julen er pakket bort. Jeg kjenner meg som en katta i nissesekken. Jeg ble aldri det jeg skulle. Men jeg gjør så godt jeg kan. Det skal gudene vite. Eller Buddah.
