Det blå emblem

Jeg har hatt en turbulent dag. Det har vært spark og slag og kasting. Mellom linjene. Og der bor jeg. Mellom linjene. Av håp, struktur, ustruktur. Alt. Jeg har ikke tatt bilder i dag, for jeg har rett og slett ikke hatt forholdene til rette. Jeg har ikke lest mer enn fem sider. Konsentrasjonen var ikke til stede men i de få sidene har jeg: 

lest litt videre om Undis Brekke. Det er ikke det beste jeg har lest, for jeg kjenner meg ikke nok igjen til at det kan bli det. Jeg har ingen forhold å sammenligne med. Boka er av Gunnhild Øyehaug og hun skriver godt på sidespråket Nynorsk. 

Ny er jeg ikke i dag. Jeg går i de samme klærne. Fra mandag til i dag. Jeg har hatt en turbulent samtale på Facebook. Og jeg skjønner, sosiale medier er for mye for meg. Men jeg er der. Jeg presser meg til å være normal. 

Hvor lenge orker jeg? Noen er på jakt av nyttårsforsetter. De klarer å holde dem kanskje en måned. For å holde ut litt lenger, kan man invistere i treningstøy. Jeg kan tipse om http://www.sportamore.no/ hvis du foretrekker nettopp nettshopping. 

Jeg har denne blå følelsen av depresjon og desperasjon. Og det er sånt som får folk til å: 
A. Skrive. 
B. Få skrivesperre. 
Jeg er der igjen mellom linjene. Jeg redigerte et bilde av Irrealdolldukken og fikk et blått emblem. God fredag til deg. 

Gje meg handa di ven og boklista

I dag har jeg mange følelser. De ligger innenfor huden, men er her likevel. Fullt ut. Jeg hører på julemusikk, fordi jeg har headset. Jeg har hatt sykebesøk og fått to klemmer og blitt holdt i hånda, jeg som til vanlig ikke tåler det, men av dette besøket tåler jeg. Gje meg handa di ven. Jeg håper hun har det bra nå. 

Jeg skriver om litteratur og i dag så jeg i pressemelding topplista til barne- og ungdomslitteraturen. Den ser slik ut for 2014: 

1	Bukkene Bruse på badeland	Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund	Cappelen Damm	2009
2	Bukkene Bruse vender tilbake	Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund	Cappelen Damm	2014
3	Ut på tur, aldri sur. En pingles dagbok 9	Jeff Kinney	Gyldendal	2014
4	Gangster-bestemor	David Walliams	Aschehoug	2013
5	Gutta i trehuset med 13 etasjer	Andy Griffiths	Fontini	2014
6	Geitekillingen som kunne telle til ti	Alf Prøysen	Gyldendal	2000
7	Den utrolige historien om den kjempestore pæra	Martin Jacob Strid	Schibsted	2012
8	Kaptein Supertruse og de rampete robotene	Dav Pilkey	Schibsted	2012
9	Kaptein Supertruse og Professor Bæsjebleies farlige felle	Dav Pilkey	Schibsted	2013
10	Kaptein Supertruse og de drittleie doene	Dav Pilkey	Schibsted

Med hjartet på rette staden

I dag har jeg fått mye omtanke. Og jeg har spredd litt omtanke. Gjennom mail og innlegg. Jeg vil i dag blogge litt om en dame som selger smykker i nettbutikk. Hun heter Kristin, og er mor.  Hjertesmykke.no er en nettbutikk med smykker som formidler mening. Butikken ble startet opp i august 2014. Ideen om å starte nettbutikken ble til like før Kristin og mannnens gutt nummer to kom til verden. I uke 34 av graviditeten fant legene ut han ikke var helt frisk. Han har en sjelden kromosonfeil. Foreldrene måtte håpe det beste og forberede seg på det verste. I den perioden gikk Kristin rundt med et håndlaget armbånd som symboliserte håp.

Noe av overskuddet til Hjertesmykke.no skal gå til noe hyggelig for barn som fortjener en ekstra oppmerksomhet. 

Mitt favorittprodukt er til menn. Nettopp fordi menn ofte ikke får pryde seg med smykker, og kanskje ikke får symbolisert så ofte som oss damer ting gjennom smykkene vi bærer (bortsett fra gifteringen) og fordi jeg synes mansjettknapper er kult. Teksten er også akkurat slik jeg kunne brukt den selv. To the moon and back. 

Innlegget er sponset via sponsetblog.no.

Gravid?

Jeg er gravid: Med en bok i magen. Ingen baby som sparker, bare en liten bok. Om å være meg. Om den vil bli publisert? Det vet jeg ikke enda. Den har blitt på over 60 sider utkast sålangt. 

Apropos gravid, omtrent på denne tiden av året, kom jeg til verden. Jeg vet ikke om jeg gråt. Men babyer gråter jo. Og skriker om alt de trenger. De er flinke sånn. Babyer. 

Jeg er heldig å kjenne en baby. Siden jeg må handle alt på nett, blir jeg alltid glad når jeg kommer over flere nettsteder som selger ting jeg vil gi i gave. I dag var det boozt.com, de har jo klær til store også, men også babyklær og det var jeg ikke klar over. 

I dag har jeg tatt bilder av kids i dukkeform. Jeg vet ikke helt hvor gamle de ville vært som mennesker. De bruker i alle fall små klær. Og alt til dem er i miniatyr. Jeg liker å gi dukkene liv. Disse dukkene er laget av Irrealdoll. Her er fjeset til den ene og serien kalte jeg Let´s face it: 

Jeg vil lære mer om Japan og buddhisme. Og om Pokémon. Han som laget pokémone har asperger. Visste du det? Jeg vil gjerne ha Pokémonkort om noen har å avse. 

Hva gjør du en mandag? 

Bølger, daler, topper, topptekst, tittel?

Her oppe på loftet, trekker det fra vinduene. Det er kveld og jeg sitter med Mac-booken. Jeg ser over Facebook og innser rett i fleisen at det er tid for januarsalg, design og slanking. Ingen av delene for meg, men jeg kan jo kaste meg på bloggbølgen. For jeg leser jo Facebook jeg også. 

Jeg begynner med butikkene. De er mange. De har gått utvalg nå, for både gamle varer er på vei ut til redusert pris og nye byr opp til vårdans. Jeg går en runde. Klikk på de du vil besøke. Jeg begynner klesdesign med http://royaldesign.no/, deretter fortsetter jeg innom http://www.stylepit.no/ for klær og sko og avslutter med det meste hos http://www.ellos.no/. Ellos har noe for de aller fleste størrelser og fasonger og er kanskje en av de eldste nettbutikkene vi har i form av at de tidligere var store på postordre. 

Jeg fortsetter med bøkene. Bøker om tungtvann og krigen. Det er så oppe i media nå og jeg leste om det på my news desk i dag. Cappelen Damm kom med Knut Hauglands egen historie fra kampen om tungtvannet. 

Så var det tv. Med syltynt grunnlag våger jeg å uttale meg om TV-Norges nye serie som glorifiserer anoreksi. Det er mildt sagt kritikkverdig. Jeg vil ikke ofre serien flere ord. 

Så var det møbelsalget. Ikea og møbelhusene byr opp til å skaffe flere bokhyller. Hvem vil ha, den som roper først hurra. Eller steller seg i køen, tar jobben med å skru sammen og gleden med å putte bøkene inn. 

Til slutt var det maten. Jeg tenker, det er ingen grunn til å leve annerledes i januar enn i desember, men selvsagt uten de EKSTRA kakene og pinnekjøttet/ribba folk flest spiser i Norge. Januar er bare en ny måned, som februar, ikke ødelegg for deg selv med å skulle forandre hverdagen. Hverdagen er hard nok som den er. Den er virkeligheten. Vi kan ikke leve i en illusjon. Eller kan vi? 

Jeg vet ikke, her jeg sitter med bøker og bilder og skriver og lager nye virkeligheter enn de rundt meg oppfatter. Jeg ser verden på en annen måte. Kanskje er jeg i en illusjon. Denne smerten er kanskje en illusjon. Denne ensomheten. Denne avstanden. Herfra til månen.

Jeg går med på at dette ble et langt innlegg. Og jeg avslutter med føttene i miniatyr. Det er nyttårsdansen. 

Boka på vent: Oslo Noir - tilbake til nittitallet

Jeg har noe så spennende som en spenningsroman på vent. Vent litt. Jeg må først fortelle at det er til spalten boka på vent hos Beate. Og så til boka. Den heter Oslo Noir av Aslak Nore utgitt på Aschehoug i 2014, året vi nettopp har forlatt.

Peter Wessel fra En norsk spion er tilbake. Denne romanen er både hardkokt narkokrim og en fortelling om å vokse opp på 90-tallet. Det er sommeren 1997, det er hetebølge, lyse tropenetter og et nytt Oslo de voksne ikke forstår, og Peter Wessel må bli voksen i en by som er langt mer brutal enn mange kanskje husker det. Jeg vet ikke selv om jeg husker det. Men jeg husker noe.

Om boka: To barneranere finner en pose ecstasy på en hjemme alene-fest på Oslo Vest. Like etter blir den ene av dem funnet død av en overdose. På Grünerløkka banker en latinamerikansk gangster opp lillesøsteren sin. 16 år gamle Ida knipser E for første gang. Og storebroren, Peter Wessel, kommer over en pose med narkotika han ikke vet hvor han skal gjøre av. Når posens eiere forstår at dopet er på avveie, må Peter ta vanskelige valg.

Nore tar leseren med tilbake til en tid som er gjenkjennelig, men samtidig fjern. Jeg kan selv huske dette med E som lignet på Flux. Dette politiet advarte oss mot. Som ikke var Flux for tennenes skyld. Det var i stedet å leke med døden. Jeg var litt for liten/ung til å leke, heldigvis kan man si. Oslo Noir handler om nye penger, gamle penger og svarte penger - jakten på ecstasyen tar leseren fra narkodealere på gateplan og oppover i samfunnshierarkiet. 

Hva har du på vent? Jeg venter på kveldsvaktene. 

Visste du at...

...de blå øynene mine er omtrent de samme som da jeg var tre år? Ved treårsalderen har menneskeøynene nådd sin størrelse på 24 mm. Så det så. Jeg leser, altså lærer jeg. Og jeg skriver, altså deler jeg. Men noen ganger, er det best å ikke dele. Man skal holde på hemmeligheter. Eller la være å si sannheten. De to siste tingene er jeg dårlig på. Har en person vokst, sier jeg det. Og så blir noen sinte og jeg blir liten. Bitteliten. Tre år. 

Og som treåringer flest, liker jeg barnebøker. I går leste jeg Den grønne votten. Jeg kjente at spenningspunktene trakk i meg og jeg klarte nesten ikke å vente med å se hvordan det gikk seg til. Med votten og gutten som eide den, Ragnar. 

I dag leser jeg i samme bok som forrige søndag, Undis Brekke av Gunnhild Øyehaug. Og jeg er på side 54. Her er smakebiten (til spalten smakebit på søndag hos Flukten fra virkeligheten): 

Vi sat i russeavisredaksjonen begge to, og av og til, når vi lo av noko i lag, og han såg på meg med dei auga, som han alltid hadde sett på meg med, lurte eg på om det kanskje var han som var meint for meg likevel. 

Jeg leser litt videre før jeg plukker ut neste smakebit. På neste side finner jeg: 

Jeg kjende meg kvalm. Eg kjenner meg ikke heilt bra, sa eg, til Cornelis, eg beklagar, eg må heim, sa eg. Cornelis sa det gjekk fint. Og det var vel omtrent det siste vi hadde sagt til kvarandre, før vi no stod her, under det vesle taket over trappene, under Norma sin lysande stjernelekke, og Cornelis hadde reversert metamorfosen, til stor og tjukk igjen, berre vaksen, men med det same mørke håret, og med dei same mørkebrune auga på 24 mm (....) 

Så ser man over på neste side, hvem som klarte seg av de to unge, hvem som stiftet familie. Disse ordene griper meg. 

Vel, sa han, du får gå inn og få varmen i deg. Cornelis strauk meg over kinnet. Fint å sjå deg igjen, sa han. Eg kjende noe glatt mot kinnet, då han tok handa ned att, såg eg gifteringen. Eit stikk av vonbrot, som eit nydeleg lite lyn tvers gjenom den svarte natta i kva eg trudde om meg sjøv. Fint å sjå deg igjen óg, sa eg. 

Jeg har som jeg sa blå øyne. Jeg har ikke falkeblikk, men macroblikk. Er er litt blått fra havets bunn. Til skattejakt en søndag. Som andre treåringer liker jeg skattejakt. Tror jeg.