Det trenger ikke være langt avsted, for å sende et kort. Eller for å lure det ned i postkassa egenhendig til hun rett over veien som alltid nikker til deg når du går ut av døra, på vei til bussen, to minutter for sent til at du kan stoppe opp og slå av en prat.
Det blir alltid de to minuttene for sent. Du sender døra på klem og treffer ensomheten i ansiktet. Det er bare du. Du og henne som ser hverandre før du treffer bussjåføren. Han som alltid er i rute, så lenge snømåkerne har gjort jobben sin og snøen falt tidlig nok til at den er måket vekk der bussen triller klokken halv syv.
Hun skal bare ut i postkassa, og så inn til frokost med katten. Det er bare avisa i postkassen, men den har alle nyhetene fra i går, og hun skrur på nitimen med dagens. Og hun snakker til katten som knapt rører matskålen så tidig.
Egentlig ville hun vært på jobb akkurat da, i det minste gått med avisa, men hun har litt dårlige nerver, som naboene sier. Men smilet, det er ikke dårlig. Det er vakkert og hun smiler til deg mens døra slår seg igjen og du haster til bussen.
P.S Husk å kjøp med et kort, så ligger det der når hun henter avisa i morgen, "tilfeldigvis" som du løper to minutter for sent til bussen. Hver dag. Unntatt i helga, da sover du lenger og ser henne fra stuevinduet rundt 11-tiden når hun har gitt opp å vente. Vente på å se ryggen din.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar