Follow on Bloglovin

søndag 31. august 2014

Smakebit på søndag: Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til

Mari inviterer til Smakebit på søndag, men på grunn av tekniske problemer holdes smakebiten på bordet hos http://www.astridterese.no . Her kommer min! 


Jeg er langt uti boka "Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til" av Liv Marit Weberg. Jeg liker boka i og for seg, den er sarkasisk og morsom. Men jeg er personlig mer glad i et rikere språk og litt mindre ironi. Jeg vet ikke når forfatteren er seriøs eller ironisk, og det vipper meg litt på sofakanten. 

Smakebiten er midt på side 126: 
Men hva hjelper det? Hva hjelper det med en liten opptur? 
Det hjelper ikke i det hele tatt. For etter hver korte opptur, kommer en lang nedtur, og nedturene blir bare lengre og lengre og jævligere og jævligere.
Sånne ting tenker jeg, men jeg vurderer ikke å hoppe. Selv om jeg tenker: Jeg orker ikke mer, det høres jo ut som det kanskje er akkurat det jeg vurderer.
Selv kunne jeg godt tenkt meg å hoppe rett til kvelden og sengetid. Eller døden, for den saks skyld.  God søndag til bloggleserne mine! 

lørdag 30. august 2014

Abort

Jeg sitter og tenker i dag. Jeg tenker så mye at jeg ikke får skrevet. Så sjekker jeg inn på Norsk Språkråd sine nettsider og leter etter avløserord. På A finner jeg Abort. Det norske ordet lyder: programbrot/programbrudd. 

Jeg tror denne lørdagen er et programbrudd. Jeg er vant til at omgivelsene rundt meg endres hver hele time. I dag var det halv i stedet. Og det veltet meg. Og jeg spontanaborterte roen rundt en lørdag. 

Jeg begynte å løpe i tankene mine. Jeg mistet fotfestet. Jeg prøvde å lese litt, men også det ble avbrutt. Jeg leser Heldigvis blir jeg ikke lagt merke til. Og jeg blir litt sint mens jeg leser, fordi hun bruker ironi og jeg ikke vet når det er i bruk og hva som er "sant". Jeg avbrøt lesingen og skriver med dette: 

sannheten. Svart på hvitt: Jeg kommer ikke til å få barn. 

P.S. Jeg har forresten fått en blogg/facebook-venn. Det er fint. Vi kan dele ting. Liv og erfaringer, og møtes et sted på halvveien. 

fredag 29. august 2014

Always look at the bright side of life

Fordelen med å være bokblogger (satt på blyantspissen): 

1. Ingen forventer at jeg skal mene noe annet enn ord om en bok. 

2. Jeg får lest mer. 

3. Innleggene mine blir sterkere fordi de er om godt skrevne bøker, stort sett. 

4. Jeg får løftet opp de forfatterne jeg selv vil, øverst på hylla. 

5. Jeg trenger ikke blogge om dagens outfit. 

6. Jeg trenger ikke si hva jeg har spist (eller ikke spist). 

7. Jeg kan påvirke en og annen leser og bokhylle. 

8. Jeg deler en felles interesse med andre bloggere: Bok. Og er på portalen vår: Bokbloggere.no

9. Jeg kan være med på morsomme utfordringer. 

10. Les: Det spiller null rolle hvilket outfit jeg velger. 

God fredag! 

torsdag 28. august 2014

Klar som et egg

En natt skjønte jeg det. Jeg lå i sengen min og skjønte uttrykket ”Klar som et egg”. Jeg ville stå opp og skrive det ned med en gang, men jeg hadde ikke lov. Jeg fikk vente til dagtid. Nå skal jeg fortelle. Jeg skal bare skrive og beskrive. Virkelighet. For jeg har aldri skjønt at egg er så klart. Men såklart, egg som skal bli kylling! De er klare til å klekkes. Klare til å leve, nesten fly. Så så klar som et egg sitter jeg og skriver. Og venter. På livet og døden og alt sammen. Endelig fikk uttrykk en logisk mening. Og jeg fikk harmoni. 

tirsdag 26. august 2014

Boka på vent: Kraftverk litteratur

Boka på vent hos Beate: Jeg har ikke fått lest utgave 49 av kraftverk enda, lansert fredag. Jeg har selv to tekster med. Dette er et verk med mange dimensjoner. Og jeg gleder meg til å lese hver gang. Jeg bare har ikke hatt overskudd. Det har vært nok med meg nå. Men jeg faller, og mens jeg faller, griper jeg etter bøker som kan gi noen noe. Så dagens lesetips er å laste ned helt gratis kraftverk nr. 49 her, som pdf

Utdrag: 
De sitter slik, 
lett bøyd, 
holder hverandres kvinneblader 
noveller, skilsmisser, 
tips om opp og ned 
styrke og vekt 
og tyngst av alt 
er virkeligheten 

Kraftverk er et prosjekt mellom litteratur og psykisk helse. Det er sterke tekster om svake sider og sterke sider om svake øyeblikk. Les, lær, beundre. De som har skrevet, vil noe med ordene. Og nå er de dine. 


Utdrag: 

Jeg sitter øverst i trappen og titter ned
Jeg får ikke sove. Hvorfor får jeg ikke sove?
Jeg får bare sitte der og se på mamma i den grå sofaen
Mamma som snakker nå, eller er det bare TV’en
TV’en er enda våken og ikke engang NRK har sagt god natta og jeg får ikke sove
Jeg sitter der, øverst i trappa, og ser ned, mellom sprinklene,
at mamma sitter der. Har hun strikketøy?
Strikketøy som kanskje blir en genser
Kanskje til meg, hvis ikke pappa koker den i vaskemaskina


Bok og bolle

Kaptein Sabeltann, er en farlig mann
Apropos barnesanger som ruller i hodet mitt, kom jeg over reklame på Facebook i dag, og det så riktig trivelig og gøy ut! Lørdag 30. august kl. 13.00 inviterer Cappelen Damm alle store og små til høstens første Bok og Bolle! Det blir sjørøverfest og lesing fra Kaptein Sabeltann. Gratis inngang og boller til alle barn. 

Apropos boller, er "Ta en bolle" et uttrykk jeg ikke liker. Jeg misliker det sterkt. Folk sier det når de vil folk skal holde munnen sin. Men for meg, skal hjemmelagde boller, eller til og med kjøpte på Rema 1000 være noe hyggelig. Og jeg vil aldri tvinge noen til å være stille. 

På dansk betyr bolle også noe helt annet, men det får være en annen historie. 

mandag 25. august 2014

Tidlig en tirsdag morgen

Hjulene på bussen de går rundt og rundt... 
Slike barnesanger får jeg på hjernen når jeg er redd, stresset, sliten, lei meg. Og de synger i vei. Jeg vet ikke hva de prøver å fortelle meg. Kanskje at voksenlivet, her og nå, er for mye. Jeg trenger det lille trygge. Og sånn fungerer hodet mittt. Beredskapshodet. Og det spiller for full musikk. Hjulene på bussen de går rundt og rundt.

I dag er en spesiell dag. Og hodet mitt har fått mer enn nok, allerede 8.30 om morgenen. Jeg setter på sangen. Dagen kommer til å gå, på en eller annen måte. Dager gjør det. De kommer og går. Men akkurat i dag, kan plassere endestasjonen.

søndag 24. august 2014

Smakebit på søndag - Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til

Mitt bidrag til ukas smakebit på søndag hos Mari i flukten fra virkeligheten: Jeg åpnet akkurat en debutroman. Forlag: Aschehoug. Forfatter Liv Marit Weberg, født i 1988, har levert boka "Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til". Boka skal handle om en jeg-person livet butter i mot for. Det er svart humor og nådeløs selvutlevering, røper coveret. Men mest av alt ser jeg skjørheten. Allerede på framsiden, der hender og armer dekker ansiktet som om de var armer fra en blekksprut. De slynger seg som en slange. Eller armene på en blekksprut. TIlbake til båka. Lånekassa har satt ned foten. Kjæresten Tore har fått mer enn nok. Foreldrene er de eneste som fortsatt tror normalistet er en standard hun kan oppfylle. 

Jeg er litt skeptisk når forfatterne er yngre enn meg, jeg innrømmer det, selv om jeg har passert tretti. Jeg synes språket virker litt tynt. Men hva kan jeg forvente, jeg som liker prosa? Språk er noen ganger tynt. Det kan være sterkt likevel. Jeg må bare vende meg til det. Utdraget er fra side 6-7. 


Jeg har nemlig flyttet inn i en slags skoeske. 
Leiligheten likner på en prikk på en skoeske, sånn den ser ut inni, altså. Hvit. Rektangulær. Liten. Forskjellen er bare at min leilighet har innlagt vann og vannklosset, det kan man vel ikke si om skoesker.
"Enkelt å rengjøre her," sier mamma entusiastisk og peker på gulvet som for øvrig er et sånt ekkelt grått plastgulv, som man også finner på de fleste skoler. Bortsett fra senga og Ikea-stolen er det helt tomt.
(...)
Foreldrene mine smiler overentusiastisk til hverandre, de smiler i det hele tatt mye til hverandre. De synes atakeligvis at det er så pinlig å være skilt at de er nødt til å smile ekstra mye for å dekke over det.
"Nei," sier pappa og ser på klokka, "skal vi sæla på a?

Moren i boka ser på klokka og det gjør jeg og nå. 14.13 sier macen. Søndagen går sakte avsted. Gleder meg til å se flere smakebiter.  

lørdag 23. august 2014

Saklitteratur på lørdag - skal jeg stoppe her?

Jeg hadde en spalte om sakprosa på lørdager der du kunne delta med din blogg. I startfasen var det gratis hos inlinkz, og så oppgraderer man kontoen etter 60 dager. Jeg har ikke klart å engasjere noen i spalten, og lurer på om jeg skal avslutte den nå, eller om flere vil være med? Jeg kan helt klart oppgradere om det er interesse, men uten interesse er det jo poengløst. 

Intensjonen var å kunne dele saklitteratur som man fant interessant eller si sin mening om et tema man leste om. Dele, mene, erfare, tenke, sammen. Det kan være lest i dag, eller tidligere i uka. Tilbake til poenget: Skal saklitteratur ha en plass i bloggen min? Jeg tenker: Ja. Vil du være med? Det vet jeg ikke. Derfor vurderer jeg opp og ned om jeg skal kjøre den som en inlinkz-spalte eller ei. 


I dag kjenner jeg meg poengløs. 3-2-1 og så smelller det. Inni meg. Håpet, motet, motløsheten, alt er en kjempestor grøt. 


Av sakprosa leser jeg en bok på engelsk. Og jeg liker den. Aspiengirl av Tania Marshall. Det er bilder og illustrasjoner. Boka er for jenter med asperger syndrom, foreldre, pårørende, helsepersonell osv. Boka fanger vidt og bredt. Boka byr på mennesker. Boka byr på jenter som er litt annerledes. Det er store foto og små sitater. Jeg koser meg. Sammen er vi mindre alene, en skjønnlitterær bok, fikk jeg plutselig på tunga. 


Det er lørdag og noen har fordypet seg i avisenes magasiner. Hva har du på øye i dag? Jeg hviler øynene i boka og på facebook. Der kommer det mest reklame, men også hyggelige samtaler og oppdateringer. Jeg er på nett. Der. (Jeg kan i alle fall late som). 




fredag 22. august 2014

Vanlige spørsmål om Kindle

Jeg har hatt Kindle paperwhite 6 tommer i omlag to uker, og på den tiden har jeg fått mange spørsmål fra de rundt meg. Nå skal jeg svare. 

1. Hva er det? 
Det er et lesebrett. Det er ikke til å surfe på nett, men til å lese bøker. 

2. Har den tilleggsfunkjsoner? 
Ja, den kan kobles rett på wifi nett og man kan bruke ordbok og oppslagsverktøy rett fra boka mens vi leser. 

3. Er det lang batterilevetid? 
Ja. 

4. Hvordan er sidene sammenlignet med i en bok? 
Sidene er belyst og man kan vise større tekst enn det vanligvis er i bøker. Man kan lese i mørket fordi skjermen lyser. Størrelsen er som en pocketbok, bare tynnere. 

5. Kan man lese norske bøker? 
Kindle er koblet opp til amazon, der det er mest engelske bøker. Men du kan også legge til norske ebokhandlere i din kindle inne på Amazon, for eksempel har ebok.no og digitalbok.no funksjonen send til kindle. Da kan du trådløst sende bøker fra bokhandelen til din enhet. Du kan også laste ned programmet calibre på din datamaskin og koble til usb-kabelen (det er også slik du lader batteriet) som gjør at du kan formattere om bøker i annet format. Kindle leser også pdf. 


6. Hvor får jeg tak i Kindle? Må jeg kjøpe fra en utenlandsk butikk?
Endelig er Kindle i Norge. Mitt kindle er fra Multicom, en norsk nettbutikk. Per dags dato finner jeg den ikke i butikker som Elkjøp, Lefdal, Expert osv. 

7. Er jeg fornøyd? 
Personlig trodde jeg aldri jeg skulle like et lesebrett, da jeg ikke lyktes i å lese så mye på ipaden. Men jeg tok feil. Kindle gir den gode bokfølelsen med sitt utseende og hvordan den er i hånden. Det er også enklere å bla enn i en vanlig bok med den gode touchskjermen. Det gjør det enklere å kombinere lesing med for eksempel strikking da man bare trenger å berøre for å komme til neste side og ikke trenger å hjelpe til med å holde boka oppe. Kindle er min syvende sans: Lesing på brett. 

Jeg er på "trykk"

To tekster er publisert i Kraftverk nr. 49.  Munnvask på side 30 - 33 og Drømmeland og andre jorder s. 34-37. God fornøyelse! 


Jeg skal lese hele bladet og kanskje skrive litt i dag. Og redigere bilder. Hva gjør du i helgen? 

torsdag 21. august 2014

Når de siste kommer først - lesererfaring

Noen ganger, kommer de siste først. Bare tenk på de nyfødte. Babyene får plass nummer 1, enda de kom sist. Noen ganger, er det slik det må være. Dette blir en bokanmeldelse utenom det vanlige. Fordi jeg er berørt. Nå skal jeg levere, men har enda litt gåsehud. Gjentakelse stuer tiden bort, sier boka til meg. Samtidig gir den meg alt jeg ikke har tenkt på tilbake. Om liv, forhold, de andre og oss. Vi i samme verden.  

Jeg har lest en diktsamling med fotoillustrasjoner. Forfatter er Anders G. Ek og fotograf er Knut Rune Johansson. 
Tittel: Når de siste kommer først. 
Forlag: Publica. 

De to har oppsøkt mørket, sult og elendighet - i våre øyne. Men hvem definerer et godt liv, hva lykke er? 

Boka fikk meg til å tenke på det. Mitt eget liv er ikke et glansbilde. Og jeg tror ikke mange her til lands vil bytte med meg. Men det er likevel mitt. Og jeg vet hva som gjør meg trist og hva som gjør meg glad. 

Slike verdier kan også finnes i sultrammede strøk, i slummen, i krigsherjede land. Noen ganger, setter vi de menneskene som lever i slummen, foran. Vi gjør en innsamlingsaksjon, en redningsmanøver, så flest mulig lever videre. 

Kroppen kommer først. Og er den første og eneste vi går med. Vi kommer i den, og går med den. Slike tanker fikk boka meg inn på. Jeg liker den. Den er spesiell. Den reiser. Den reiser hår på armene mine og tar meg med til ukjente land. Jeg låner klemmer jeg vil gi og stjeler gode replikker jeg kunne ønske jeg kom på først. 

Jeg gir meg hånda mi. Grip den og jeg vil ta deg med i et annet mørke så du slipper ditt eget. Men samtidig, vil jeg egentlig bare løfte deg der du er, der du hører til. For det er der du vil være. 

Boka anbefales. Den fikk meg til å føle. Den berørte. Og det er det dikt skal. Lev les vel! 

P.S. Jeg ble spurt om boka var like makaber inni som på forsiden. Nei, bildene er varierte. Det er folk som klemmer hverandre og liv som lever. 

Hva er lykke for deg? Hva smiler du av?

onsdag 20. august 2014

Kunsten å skrive + resultat av give away

Å skrive blogg, krever tastatur. Å skrive en blogg med mening, krever tankevirksomhet eller observasjonsevne. Å skrive en blogg som interesserer, krever personlighet. Personlighet krever mot. Og i dag er ikke motet der. 

Jeg har fått en bok om Fortellerkunst. Jeg skal lese litt i den. Men jeg har mest lært meg skrivingen min selv. Det er mitt preg på dikt, prosatekster og alt annet jeg lager. Men noen ganger, liker jeg å få tips og innspill. Derfor har jeg gått skrivekurs på internett. Men jeg fikk så mye positivt tilbake, at jeg igjen ble stående med MEG. Det er JEG som må fortsette å skrive, dele, levere. Og i dag er ikke en sånn dag. 

Utfra Giveawayen, er det BERIT som får boka av Ambjørnsen. Den kommer i posten om ikke så lenge. Bare husk å sende meg adressen. Neste give away jeg holder, håper jeg får flere med. Jo flere vi er sammen også videre. 

Nå nærmer det seg kveld og jeg skal snart sove. Først skal jeg lese litt i Kjære Gabriel. 

I morgen vil jeg anmelde diktsamlingen jeg leste i går. Det er fint å lese. Men i dag vil jeg skrive og skriver ikke. Er det ikke rart? Og nå skrev jeg visst en halv side blogg. Det er rart å være menneske. 

tirsdag 19. august 2014

Boka på vent 2! Når de siste kommer først

Jeg fikk bok i posten i dag! Eller faktisk mange bøker. Den ene er: Når de siste kommer først og jeg kaster meg over den og tar den med i Beates boka på vent spalte. Den er fra Publica Bok  og er en diktsamling. Og jeg skrev jo om en diktsamling i stad som var bestilt! Denne ser ut til å ha litt lengre dikt, kanskje med et lite snev av roman. Det er både bilder og tekst. Jeg som er svak for fotografier er kjempefornøyd med å skulle pakke meg inn i ullpledd og bla i boka. Jeg må bare poste dette innlegget først. Forfatter: Anders G. Ek og Knut Rune Johansson (ill.) Det handler om livet og om lykke og.... Forlaget skriver: 
Hvem skal definere hvor lykkelige vi er? Skal vi gjøre som de andre og kaste oss ut i jakten på evig suksess og udødelighet? Skal vi kjøpe oss fri fra sorgens ubehag og nederlagets time? Det meningsskapende øyeblikk skapes i spenningsfeltet mellom skår og glede. Vi er vår egen målestokk, også i forhold til det vi ikke mestrer. Når vi våger å skritte ut av mengden, trer verden frem på en annen måte, i en annen rekkefølge. Viljen til å velge er begynnelsen på hvert liv, hver dag.
Om forfatter/illustratør: 
Anders G. Ek (f. 1970) har utdannelse i sosialfag, og har arbeidet med barn siden 1992. «Når de siste kommer først» er hans debutugivelse.
Knut Rune Johansson (f. 1954) er fotograf, og har hatt separatutstillinger siden 1994. Han har tidligere gitt ut to bøker.

Så i dag fikk de siste komme først! Nyankommet bok blir herved åpnet. 



Å åpne blikket vårt


Boka på vent (spalten til Beate) kom ut i går, og jeg bestilte den. Vi snakker dikt. Vi skriver dikt. Vi ser dikt. Strykere, blåsere og blå tønner av Håvard Foynes ser på detaljer, og finner sammenhengen i en større helhet. Et utdrag:
«Disen fra kroppen når den svetter/ i snøen: skyer av destillert vann som stiger opp i lufta/ og omdannes til kommende snøbyger.» 
Jeg liker dikt som åpner øynene mine, løfter blikket mitt og ser utover havet. Det er slik jeg ser verden også. I minste detalj. Med største dybde. Jeg gleder meg til boka kommer. 

Minner samtidig om giveawayen min, boka gis bort i morgen.  Klikk her for å delta. 

mandag 18. august 2014

En lang dag

Det har vært og er en lang dag. Jeg nærmer meg sengen nå. Jeg har ikke gått til skola som Lisa. Jeg har ikke lest. Jeg har skrevet litt. Mer konstruktiv bokblogg i morgen håper jeg. Med Boka på vent hos Beate.

Et helt halvt år

Jeg snakker ikke om boka, den som alle snakker om. Jeg snakker om noe personlig som slutter i dag, etter et helt halvt år. Det slutter ikke helt, men blir litt mer normalisert. Kanskje. 

Samtidig er det skolestart for landets 6-åringer. Noen er bare 5. Jeg ønsker de lykke til. 

Så var det studentene og fadderuker og alkohold og bøker. Tykke bøker. Tynne pizza grandiosa. Studietilværelsen. Din? 

Jeg skrev akkurat til Gyldendal etter å ha fått epost. Jeg er bokanmelder. Er det tittel god nok? Jeg vet jeg ikke kan være i arbeid eller tilstedeværende student. Jeg er langt utenfor det normale. Langt inni en fanget kropp. Og det er skolestart der ute og det river i håret mitt. 

Jeg er sliten og vet at denne dagen blir lang. Jeg skal bytte rom. Det er bare ti meter. Men de er lange. Visste du det? At ti meter er lengre enn et halvt år? I det minste like langt? 

Jeg pakker meg inn i teppene og ser på deg. Hva gjør du i dag, første skoledag? 

søndag 17. august 2014

Følelser rundt skolestart

Nytt pensum. Mange bøker. Aldri lest.

I morgen er det skolestart. For store og små. Studentene på høyskole og universitet stiller med nye markeringstusjer. Gule, rosa, blå. De tegner i bøkene. Det får ikke skolebarna. De må binde bøkene pent inn. 

Mitt forhold til skolestart, er anbivalent. Og jeg kan gjerne rekke opp hånden om du spør om jeg gruer meg. For ja, jeg gruer meg selv om jeg ikke skal selv. Fordi, det bekrefter, at enda en gang er jeg ufør. Ikke verdt utdanning, ikke verdifull i jobb. Til tross for at jeg har ekstremferdigheter. 

Jeg handler bøker. Store og små. Konsentrasjonen min er ikke der til at alle kan leses. Men at de er der, betyr at de finnes, og at jeg kan si jeg har samme bok som de andre. Bøkene gir tilhørighet. Skjønner du setningen

...som bare består av bokstaver. Og er: Historien. Her og nå. I morgen kommer jeg til å ha en klump i magen. Jeg tar kanskje et lite nettstudie, men det begynner ikke i morgen. I morgen er de andres dag. Jeg vet om en 6-åring som har sin første dag. Jeg lurer på om han blir møtt slik 6-åringer skal møtes. Jeg lurer på om sekken allerede er pakket og jeg tenker: Jeg kunne vært mor til en 6-åring selv. Til og med til et enda eldre barn. Men jeg er ikke det. Og skolestart ripper opp sånne følelser. 

Og det verste av alt, er at jeg ikke klarer å ønske at jeg hadde et vanlig liv. Så langt unna livet mitt er jeg. Jeg ser på stabbelen med bøker. Jeg skal bare skrive. Skrive og beskrive. Virkelighet og uvirkelighet. Capture the moment: Det er angst nå. 



Smakebit på søndag

Mari i flukten fra virkeligheten inviterer til å dele en smakebit hver søndag fra en bok vi leser. 

- Olli?  
- Jess?  
- Hva var det som skjedde? Hvor er de andre?  
- Det var to spørsmål. Skal jeg svare på det første først, eller vil du heller at jeg svarer på det siste før det første? Hva er viktigst?  
- Er det... Er det bare deg og meg som... Som.. - Nei nå må du gi deg! Nå stiller du spørsmål nummer tre. som om intet var!  
- Olli! Hold opp med dette tullet.  
- Sover som steiner. Vannet sank. Kom inn en gass. Olli var den som dukket!  
- Aha dette blir jo mer og mer snedig! 
 - Snedigere finnees ikke. En stund lyste det grønt av veggene. Det var ganske show. 

I dag deler jeg fra en bok jeg IKKE leser, men som jeg gir til en av bloggleserne mine. S. 57 i Kaptein Nero av Ingvar Ambjørnsen i serien Samson og Roberto. 249 i bokhandel. Gis bort i min giveaway her: http://bokloftet.blogspot.no/2014/07/stor-forfatter-lang-sommer-korte-bker.html  Kårer vinner om tre dager! 


lørdag 16. august 2014

Akkurat nå... er jeg litt sint


Jeg føler meg som Lille My, rød i toppen og veldig, veldig sint. Men det går nok over. Jeg må bare holde ut noen timer til. Og imens, kan jeg invitere til min første: 

.....SPØRRERUNDE! Spør meg om hva du vil i kommentarfeltet under her! 

Samtidig minner jeg om give away, jeg finner en vinner 20. august og det er ikke lenge til nå! Sjekk ut dette innlegget for å delta!
http://bokloftet.blogspot.no/2014/07/stor-forfatter-lang-sommer-korte-bker.html , så var det kanskje et gladinnlegg likevel? 

Fire annonser. Fem klikk. Ett smil.

Jeg leker med seksordsnoveller. Og dette er resultatet av at mine kjære lesere klikket på noen av annonsene i går: Fire annonser. Fem klikk. Ett smil. 

Da blir det satt pris på bloggen min, og jeg smiler. Ikke at 18 kroner på 28 dager imponerer, men det viser at noen satte nok pris på det til å trykke på det de fant interessant i går. Det er mye fra Tanum og Ark, og mye for en bokelsker. Og mange av mine lesere leser bøker. Logisk. 

Det er to annonsefelt fra adsense og to fra bloggerfy. Jeg håper noen fortsetter å se på de mens de leser bloggen min. Ikke for at jeg skriver for pengenes skyld, men for at jeg skal forstå at den betyr noe for noen. At det er verdt i det minste et klikk. 

I dag leser jeg i Kjære Gabriel og jeg skriver litt. Jeg har avsluttet sommerstafettføljetongen jeg og Berit har hatt, se på innlegget fra tidligere i dag. I kveld skal jeg bare ta litt bilder og skrive litt til. Sånn går dagene. Sånn går jeg. Mellom linjene. 

Det er ikke lett å ha et handicap. Spesielt ikke et som spiser av sjelen min og tar til seg alle inntrykk. Jeg skal ikke skrive mer om det nå. Jeg er istedet åpen for en spørsmålsrunde. Jeg kan invitere til det fra i kveld. Du skal få lese andre blogger, viktigere blogger nå. Om bøker det er verdt å lese eller liv som er verdt å leve. 

Takk for oppmerksomheten. 

Siste etappe: Sommerstafettføljetongen avsluttes

Ny Blyant Nettopp Spisset Skrevet Flat
Jeg vil male dagen rød,
se den siste rose blø.
Jeg vil plukke kantareller,
løvetann og revebjeller,
leve i det nu som gjelder.
Jeg vil male dagen rød.
Og med det sitatet fra en gammel sang, stikker jeg hull på badeballen og sommeren tar slutt. I alle fall skrivestafettføljetongen til meg og Berit i bøker og bokhyller. Mandag er det skolestart for de aller fleste små. Og oss voksne, vi skal til arbeid gå. Mange av oss i alle fall. Og kanskje blir det slått strek over både gressklipping, bringebærplukking, fjellturer, stranddager og somling. Tursekken er byttet ut med skolesekk. Ipaden er byttet ut med nye fargeblyanter. Tegneblokka er byttet ut med kladdebok. Og til å rette, bruker læreren rødblyanten eller en rød penn. Og i dag er jeg lærer. Visste du det? Jeg skal lære meg å stoppe i tide. Stoppe opp, vente og la haren få passere. Den er jo meg den også. Hopp og takk for oss.

HL.

fredag 15. august 2014

Bloggparty!

Bli med på fredagsfest! Skriv et innlegg og post et bilde i bloggen din. Link tilbake til dette innlegget og knytt innlegget ditt i linkefunksjonen her, så kan alle som ser bloggen min se linken nicket ditt og trykke seg inn på det og havne rett i innelegget ditt, som også har et lite ikon på min side. Jo flere vi er sammen jo bedre blir det!

Denne spalten føres vanligvis på den andre bloggen min, kamera i lomma, men, blogsoft samarbeidet ikke i dag.







Et klagebrev: Kan du klikke litt?

Jeg vil bare skrive, skrive og fortelle at
mellom linjene
ligger arbeid, frivillig og jeg fryder meg, over å levere, en blogg, en bokblogg
og med ganske mange sidetreff, kunne jeg ønske, jeg kunne ønske noen klikket og kikket,
på annonsene, annonsene fra adsense og bloggerfy, de er ofte til boktilbud som fra Ark og Tanum,
fordi, da ville jeg få et par kroner for jobben min, jobben med å skrive og beskrive.
På tre uker har jeg tjent 5 kroner. Ja du leste rett. 5 kroner for tusenvis av ord. Klikk og jeg sier takk.
Motet mitt faller som blader fra trærne, fordi, jeg ser at prisen på arbeidet mitt erlik null. Er jeg et null nå? La tvilen komme tiltalte til gode. Her er restene. Restene av håp. Risset inn i skjermen din. Klikk.


Illustrasjon: Dukke og macen min. Som "jobber" med å levere ord og bilder og ordbilder. Mellom linjene. Klikk. Tusen takk.

torsdag 14. august 2014

Vivaldi på full guffe (sommerstafettføljetong)

Berit utfordret meg til å skrive om Årstidene. Tallet 4 spretter opp i hodet mitt. Og så blir det musikk. Rett fra mattematikk. Klassisk musikk. Vivaldi. De fire årstider. 

Jeg kom om vinteren, bare 18 dager etter at pappa hadde spilt det samme klassiske verket han spiller hvert år etter klokken tolv nyttårssaften. Så kom våren og sommeren og høsten. Jeg sov, spiste, smilte, lo, vokste, strakk meg som et tre mot luften eller himmelen eller Gud vet hva. Vi koste oss på stranda og kjørte båt. En fisk hoppet. Jeg husket i treet. 

Jeg er voksen. Det blir høst og bladene faller. Så kommer vintern. Endelig får vi litt fred. På akebrett. 

Snøen pakker lydene inn. Kulda pakker inn bikinikroppen. Det finnes ikke bikinikropper om vinteren. De har ullklær eller altfor tynne nylonstrømpebukser i selskaper. Det er selskaper om vinteren. Først jul, så nyttår. Jeg liker likevel vinteren, for mesteparten av tiden bor jeg i ull. Og der kommer sauen inn. Berit liker sau. Jeg lurer på om hun strikker. Og så lurer jeg på om hun forbereder jula, eller om den kommer som julekvelden på kjærringa. Og så var det Alf Prøysen og Te-skje-kjærringa. Ja, jeg kan visst somle litt jeg også, før jeg kommer til poenget. Jeg har jo nesten ikke skrevet om vår, sommer og høst. 

Våren. Alt våkner til liv, det er er bare snøen som dør og blir til vann. Vannet lever i bekkene, fosser nesten over. Sola er skarp. Jeg lukker igjen øynene mens små spirer strekker seg mot dem. Den ene er gul og heter Hestehov. Deretter kommer blåveisen og hvitveisen og så har vi nasjonaldag i mai. 

Sommer kommer, sol og regn og latter og sang. Bading, den evinnelige praten om bikinikroppen som egentlig bare er en kropp og en bikini. Jeg liker badedrakt. Den holder kroppen sammen. Så var det sagt. Badedraktkroppen flyter i sjøen. Enda jeg er tynn som en strek og mangler puppene som utgjør en nydelig bikinikropp. Takke meg til badedrakta. Og is til de jeg er glad i. Sjokolade, vanilje, jordbær, det er bare å velge. 

Så kommer høsten og bladene, de frodige som kom om våren og strakte seg mot sola, de faller. De har ikke mer liv igjen. De skifter farge først, som et vakkert siste farvel. De siste kreftene går til å gi oss fargespekter. Egentlig handler det om en prosess, men det blir for langt for en sommeretappe. Vi har tross alt ferie. Fotosyntese og andre ting får hvile. 




Tilbake står en naken stamme og grener. Grenene får snø. Det er november. Bilene sklir. Det er krystaller overalt. Det er ski og staver og skøytebane. Jeg danser. Året har gått rundt. 

Jeg finner frem badeballen igjen. Og med Berits nydelige somling og bærplukking og bringebær, is, hundelufting, tenker jeg at dette blir siste etappe. Hun får badeballen en gang til, kaster den tilbake til meg og jeg avslutter takk for oss på søndag. Da er skoleferien over og sommerstafettføljetongen offisielt over. Men vi vil fortsette å skrive og kanskje finne på noe gøy rundt høsten. 

Jeg utfordrer Berit til å skrive tre fem-ords-noveller som var så populært for en tid tilbake. Jeg har aldri lest noen. Lykke til Berit, jeg vet jeg gav deg en litt hard nøtt. Men den som liker ekorn kan knekke nøtter. Kanskje dikter du på tur i fjellet. Kjære lesere, følg med hos Berit for hennes siste etappe. Dette er innspurten. Bena mine jogger under bordet. Jeg er spent og skrur på musikken i hjernebarken. Vivaldi spiller de fire årstider. Musikere dør ikke, tenker jeg. 


Bokanmeldelse av Uten dekning

Tittel: Uten dekning. Forfatter: Lise Knudsen. Forlag Tussilago.79 sider. Forlag 2013. 





Dette er boka for deg som vil lese en roman, uten helt å finne tid til det. Femten minutter etter at boka kom i posten, var romanen lest. Jeg levde meg helt inn og ordene lever i meg nå. Det er korttekster, som dikt, som tilsammen utgjør en historie. 

Utdrag:
Pappa sukker.
Går ned på kne.
"Dette blir trangt unger"
"Legg deg ned pappa, Sånn" sier jeg.  
"Se hva mamma har skrevet under bordet."
Pappa leser høyt.
"Jeg elsker Lars, Kari og Olav i evighet."
Boka skildrer livet etter at en mor er død. Pappa finner en annen, som det ikke blir noe med med av. Det er en storesøster som spiser revebjeller fordi de er giftige mens pappa er hos den nye kjæresten. Revebjellene, er pene men giftige. Lillebror vil ringe legen. Kari mener det er hjerter opp ned, revebjellene. Hun blir grå i fjeset. Det er ingen dekning på mobilen og storesøster er ikke storesøster, en liten stund når lillebror prøver å nå frem. Når pappa kommer hjem er det slutt med Hilde. Pappa er liten og barna hjelper hverandre med å pynte kake. De er store og jobber sammen. Kari er igjen storesøster og deler kakebunnen. Lillebror leger på gelé. Det er kake til mormors bursdag. 

Boka beskriver roller, kjærlighet, søsken, familie, død og liv. Det er tydelig at hovedpersonen er en ungdom og broren litt yngre, uten at dette beskrives bokstavlig eller tallfestes. Boka snakker på mange nivåer. Den gir rom for å tenke videre og danne seg bilder av situasjonene. 

Terningkast 6 for ringvirkninger.

Jeg er på "trykk": Gaustadløpet legges ned

Jeg har leserinnlegg på trykk hos Mental Helse i dag, nettversjonen. Innlegget blir også med i neste blad såvidt jeg har forstått. 

http://www.mentalhelse.no/nyheter/gaustadloepet-legges-ned

Jeg tror jeg rørte noen løpende hjerter. Og jeg håper budskapet mitt når frem. Til dit det kommer fra. 

Samtidig som jeg skriver, vil jeg dele tidenes morsomste annonse som kom på gmailen-min: 
"Røykeslutt med hypnose Bli røykfri på en time. 189 kr Hypnose på lydbok. Kjøp her. justmind.nu/roykeslutt-hypnose"

Det morsomme er at jeg bare at jeg ikke tror på hypnose, i alle fall ikke uten oppfølging, men tidsrammen og alt. Vil man slutte å røyke, tror jeg man tar det steget uavhengig av en 60 minutters lydbok. Det er nå hva jeg tror. Men tro kan flytte fjell, så kanskje. Jeg vet ikke. Heldigvis røyker jeg ikke så jeg trenger ikke forsøke noen lydbok. 

Jeg leste en nydelig bok i dag, Uten dekning, og den preger meg enda. Håper noen leser leserinnlegget mitt og kommenterer. Hvis tro kan flytte fjell er i alle fall håp en god ting. Og jeg skriver fordi det er håp. Håp om at et leserinnlegg leses og drøftes, tas innover seg og sprer seg. Det er også deleknapp på innlegget til mental helse. Del gjerne! 

Uten dekning av Lise Knudsen



Jeg åpnet brevet. Det var bok fra Lise Knudsen: Uten dekning. Forlag Tussilago. Femten minutter senere var romanen lest. Jeg levde meg helt inn og ordene lever i meg nå. Det er korttekster, som dikt som utgjør en historie, tilsammen 79 sider.

Utdrag:
Pappa sukker.
Går ned på kne.
"Dette blir trangt unger"
"Legg deg ned pappa, Sånn" sier jeg.  
"Se hva mamma har skrevet under bordet."
Pappa leser høyt.
"Jeg elsker Lars, Kari og Olav i evighet."
Boka skildrer livet etter at en mor er død. Pappa finner en annen, som det ikke blir noe av. Det er en storesøster som spiser revebjeller fordi de er giftige mens pappa er hos den nye kjæresten. De, revebjellene, er pene men giftige. Lillebror vil ringe legen. Kari mener det er hjerter opp ned, revebjellene. Det er ingen dekning på mobilen og storesøster er ikke storesøster, en liten stund. Når pappa kommer hjem er det slutt med Hilde. Pappa er liten og barna hjelper hverandre med å pynte kake. De er store og jobber sammen. Kake til mormors bursdag.

Boka beskriver roller, kjærlighet, søsken, familie, død og liv.

Terningkast 6 for ringvirkninger.


 
 
 
 

Ikke akkurat bøker

... men en strikkeoppskrift. Jeg tegnet vottemønster med teksten (ja, jeg liker tekst) ikke mobb. Holder man hendene sammen, står det "ikke mobb" både over og under. Det er høst i lufta og ute blåser en mann bort løvet som alt har falt. Det fikk meg til å tenke vinter. 
Sommeren står for fall og skolestart er snart på gang. Da er mot mobbing viktig. Samtidig, skal jeg innrømme, at jeg tror jeg trengte mobbing for å vite hvor jeg befant meg. Med min problematikk. Likevel, håper jeg andre slipper å bli mobbet. 

Vil du lage votter? Jeg har hele oppskriften som pdf-fil. Jeg har ikke prøvestrikket da jeg ikke har anledning til det nå, så jeg tar bare 25 per oppskrift tilfelle du må tilpasse litt underveis. 

Høstens bøker er også like rundt hjørnet. Jeg forventer mange boklanseringer. Det kommer nok også noen bøker innen hobbyer som matlaging, strikking, hekling og foto. Jeg følger med. 

onsdag 13. august 2014

Bokanmeldelse av Kors på halsen


"Til alle dem som skader seg med vilje. Til alle dem som er glad i dem. Og til alle dem som må hjelpe dem". Slik begynner boka som fikk meg til å se selvskadingen også utenfra. Jeg fikk et nytt perspektiv. Det endret ikke mitt ståsted, men jeg fikk lov å se hvorfor de man er glad i også blir lei seg - når man ikke mener å såre dem. Og aldri har ment det. Kors på halsen. 

Denne boka leste jeg for lenge siden og anmeldelsen har vært på trykk. Men dette var lenge før jeg hadde bokblogg. Bokbloggen er jo ny, og boka fortjener å skrives og ropes om.
Boka heter Kors på Halsen og kom ut i 2010 på Dinamo forlag. Den er tre søstres personlige historie om selskading. Det er storesøster Camilla Heiberg Nilssen og mellomste søster Helene Storm som er forfattere av boka. De har en syk lillesøster, som de er veldig glad i. Det kommer godt frem i Kors på halsen, der også lillesøster Ida skriver selv. Faren har også me noen ord i boken. Bidratt med forord har professor, psykiater og forfatter Finn Skårderudm gjort og etterordene er av Svein Øverland, spesialist i barne- og ungdomspsykologi. Lise Studsgård, dansk psykoterapaut og foredragsholder innenfor selvskadings- og spiseforstyrrelsesproblematikk skriver i boka om sitt møte med Ida og familien på fem. Dette er opdatert littertur innen et fagfelt som er sentralt i helsevesenet, men som også handler om å være medmennesker til folk som har det vanskelig. Og om å være den som har det vanskelig rundt de som er glad i en.

Jeg har valgt ut ett utdrag fra boka. Jeg synes det beskriver hvordan Ida opplever å ikke bli forstått. Hvordan Ida opplever å få beskjed om å ta seg sammen, når det er alt hun egentlig prøver på. Det er Helene som gjengir en telefonsamtale:
"Nå må du jobbe for oss, Ida. Ta i et skikkelig tak."
Det blir stille.
"Jeg synes det er så urettferdig å si det".
"Hvorfor det?"
"Jeg gjør det jo allerede, det er jo det jeg gjør."
"Ja, men vi klarer ikke mer."
"Men tenk hvis du hadde sagt til mormor at Gud ikke finnes. Du må skjønne at hun ikke hadde trodd på det".
"Du kan ikke sammenligne slik. Mormor kutter seg ikke fordi hun tror på Gud".
"Nei".
"Hvordan kan du si at det er urettferdig?"
"Det er vanskelig å forklare".

Hver av søstrene skriver hver for seg i boka. En del av tekstene er gjengivelse av dialoger, slik som over. Andre er søstrenes egne drømmer, mareritt og tanker. Dette er en ærlig bok med faglige holdepunkter. Det er en bok for få har lest, og for mange burde ha lest. Dette er en bok som gjør det usagte sagt og det sagte tryggere. Selv om ikke alle svarene finnes og selv om ikke alt passer for alle. Vi er jo ulike. Inni også. Ingen selvskader er helt lik. Og ingen sebra har like striper. Løp og les.

En lykkelig bokblogger deler

Jeg fikk akkurt epost om at jeg er godkjent til å motta info om nye bøker. Det liker jeg! Jeg deler i dag en tekst jeg skrev for et år siden, med mine blogglesere. Enjoy! (håper jeg) Her er filen! Den er i pdf-format.


tirsdag 12. august 2014

Visste du at (en tillitserklæring)

rasist kan gå begge veier 
jeg er en bleikfis og du står der 
brun og vakker og smiler og ler 
og jeg vet, om du vil 
kan du tråkke på meg
nå og da, i morgen og etterpå 

jeg ser meg i øynene
føler meg ikke bedre 
eller verre av å være ekte norsk 
kjøtt og blod, føler
bare meg, jeg er meg
samme hva du sier 

skriv det eller ei 
tagg meg eller ei 
på en mur 
på en vegg 
i en tunnel 

i lyset der er du 

Boka på vent: Uten dekning av Lise Knudesn


Denne ukas boka på vent som jeg deltar i hos Beate er i postsystemet. For meg, var det en ukjent bok og Lise Knudsen en ukjent forfatter helt til søndag da jeg besøkte Mari i Flukten fra virkeligheten sin blogg. Derfor liker jeg blogger! Jeg fikk lyst til å lese Uten dekning og anmelde den. Boka er bestilt. Det er korte tekster i diktformat som utgjør romanen. 

Hovedpersonen i boka har mistet moren sin, og er flue på veggen i eget hjem, der hun ser lillebror og pappa, fra sitt ståsted som storesøster uten mamma. Det spilles i perspektiver. Og jeg aner: inspirasjon på mange strenger, enda jeg ikke spiller gitar, bare skriver. Skriver og skriver. 

Her er et utdrag: 
Jeg brekker av en stilk. 
Blomstene er kalde. 
"Hva skal du med dem, Kari?" 
"De er pene." 
"Revebjeller er giftige, altså!" 
Bredden på den andre sida. 
Blyanttegna. 
Som om noen har gjort konturen utydelig. 
Med vilje.

Lise Knudsen har skrevet mange bøker, og jeg kjenner igjen titler som Svarte vinger og Maskespill. Jeg gleder meg til boka kommer i postkassa. 

Forlagets omtale: 


Lise Knudsen demonstrerer i sin nyeste roman Uten dekning en imponerende kontroll over form og innhold. Forfatteren har gitt seg sjøl svært stramme rammer, og har innafor disse skapt en fortelling som beveger seg i landskapet mellom poesi og prosa, fantasi og virkelighet, fortid og nåtid. Med knappe, presise setninger maner hun fram stemning og grålysning, en sårbar familie og mennesker som på hvert sitt vis forsøker å leve igjen. Kompleksiteten i komposisjonen gjenspeiler hovedpersonens kvaler, og gjennom henne blir romanen en inngang til noe langt større. 


Send til Kindle - en kort forklaring for bøker på norsk

Jeg er frelst. Kindle-frelst. Og nå begynner de norske bokhandlerne å bli det og. Med fuksjonen Send til kindle kan du elektronisk overføre bøker fra bokhylla/handlekontoen din i bokhandelen til din kindle. Jeg har så langt testet ut hos digitalbok.no og ebok.no

A.
Først går du inn på amazon på Kindle Personal Document Settings siden. På amazon ser det slik ut når du legger til epostadressen til butikken i dette feltet:




B. Deretter legger du inn epostadressen til din kindle i butikken. Den finner du under Send to kindrle E-mail settings. Skriv den inn i bokhandleren og trykk lagre/save. Sånn ser feltene ut på de to sidene jeg har testet.




mandag 11. august 2014

Studieforberedelser

Jeg begynte dagen med en tur på Ark.no . Jeg begynner å tenke studiestart. Skal/skal ikke. Jeg er jo syk så det er snakk om et lite nettstudie bare, på Høyskolen i Oslo og Akershus. Likevel er jeg spent. For jeg vet ikke, kan jeg klare det? Klart jeg kan klare det teorietiske, men i andre året er det ut i praksis, og kanskje er jeg på sykehus. Hvis jeg enda lever så er jeg nok det. Og vil jeg da klare? Og vil jeg få lov? Praksisen kan utsettes noe. 

Men tilbake til ark, med blanke ark så jeg på mulighetene for studenter. De har kategorisert pensumbøker under fanen Student. Jeg ser at det vil gå med noen kroner. Om jeg lykkes, vil det være helt ok. 

Men hva om jeg feiler igjen? Jeg har fått studieplass, jeg har takket ja, jeg har semesterregistrert meg. Det gjenstår å betale semesteravgiften og å få oversikt over hva studiet egentlig inneholder. Jeg holder meg fast til tastaturet med begge hendene. For jeg er redd for livet. Ikke for skolen, men for at dette er noe jeg igjen gjør bare for andre. For at det skal se fint ut, også er det ikke fint og så vil de oppdage det når jeg faller mellom stolene. 

På en annen side, det er bare på nett, og jeg trenger ikke involvere mange. Foreløpig er det ille nok å se studentweb og fanen student. Det skal jo være positivt, men jeg er negativ. Henger dette på greip? 


Sommerstafettføljetong med elleville bokstaver


Berit i Bøker og bokhyller og alt som gjemmer seg i dem, viste frem bikinikroppen. Den var helt riktig, det eneste som manglet er at vi i vår tid har sluttet å legge opp buksene våre og de derfor er for lange i bena. I "gamledager" var bukseopplegging en selvfølge. Nå har symaskinen fått ferie. 

Vi mennesker, har ikke stort igjen av sommerferien, hvis vi i det hele tatt har hatt noen, og for å forlenge sommeren litt, ønsket Berit seg noen boktips. 

En selvfølge på lista, er Sommerboken av Tove Jansson. Det er ingen sommer uten å tenke på den boka. Det er om et lite menneskebarn og en gammel farmor og alt som er i mellom. 

Jeg vil også ha med nye Fugl av Lisa Aisato. Det er en barnebok, og barndommen forlenger sommeren. Sommeren var som et helt halvt år som barn. Et helt halvt år har ikke jeg lest. Og jeg tror ikke det er en bok for meg, nettopp fordi alle andre leser den. Jeg liker det mer spesielle. Det som er selvopplevd. 

Hvorfor hopper jeg av 14 år gamle Naoki beholder også noe av barnet i meg selv om det er en bok for voksne, av et barn, uten språk, med autisme. 

Siden selvbildet til Berit og bikinikroppen skranter litt, vil jeg anbefale Blomsterhandlersken av Gro Dahle. Hovedpersonen tviler litt  mye på seg selv, enda hun er veldig rik i personligheten sin. 

Siden livet er mer enn sommer og sol, er jeg glad i Prosac Nation av Elisabeth Wurtzel. Jeg kan den nesten utenat. 

Så vil jeg dele en historie. Den er litt morsom. Jeg hadde en gang en lege som sa det hun mente. Hun så at et av personalet leste en av Paulo Coehlos bøker og sa rett ut at det er et kriterie for å ikke ville ha personen som venn, om han/hun liker Paulo Coehlo. Til Coehlos forsvar kan jeg si at komplottet i Veronika vil dø er godt og spennende, men klisjeene og seksualiteten kunne jeg vært spart for. Alkymisten orket jeg bare ti sider av. Så jeg er nok en venn av denne legen. Og jeg liker henne. 

For egen skriving, er jeg inspirert av Emily Dicinson. Diktene er på engelsk og kan leses gratis her. 

Jeg spør Berit hva hun drømmer om å skrive. Og siden livet er mer enn skriving, lar jeg henne få en iskrem. Hvilken velger du? Det var is som lærte meg å skrive. Jeg skrev lapper til mamma med: "Kan jeg få en is" og "tak for isen". Følg med hos Berit. 

søndag 10. august 2014

Smakebit nummer to på søndag


7. februar 1985 og der sto det “Inger Hagerup er død og verden er blitt et kaldere sted å være” i avisa. Og jeg kan ikke bli mer enig. Våre små søsken er et vakkert dikt jeg sier til meg selv titt og ofte. Jeg skal ikke gjengi hele diktet her, men tre strofer har jeg valgt ut.
Vi har en liten søster
vi har en liten bror
som er litt annerledes
enn andre barn på jord.
(...)
Og gleden er så deilig
Men sorgen er så trist.
Det har vår lille søster
og bror bestandig visst.
Så la oss gi dem gleden
til de skal gå ombord 
med sine barnehjerter,
vår søster og vår bror.

Så til smakebit på søndag som også gjør verden litt varmere, slik Inger Hagerup gjore med sine omsorgsfulle ord. Jeg leser nemlig Kjære Gabriel av Halfdan W. Freihow, et brev til en sønn som er litt annerledes. På side 28 er jeg nå:

Å tro og å vite er to veldig forskjellige ting, det har du forstått. Ofte, når du stiller meg et spørsmåll som jeg synes det er vanskelig å svare på, sier jeg:
- Jeg vet ikke.
Det liker du ikke å høre, så du følger straks opp med:
- Men hva tror du, da? Tror du det er sant at solen kommer til å eksplodere?
- Ja, men det er veldig, veldig lenge til.
Tror du at jeg er i himmelen da?
- Ja.
- Tror du at engler og gder og sånt kan ordne slik at det ikke tar fyr i kimmelen?
- ..
Du vil ha et svar. Det vil si, jeg mistenker deg for å ville ha en bekreftelse på at det alltid finnes et svar, uansett hva det måtte være. Innholdet i svaret er ofte underordnet (...)

Jeg kjenner meg så igjen. Jeg trenger å vite. Samme hva svaret er. Og kan de ikke svare, spør jeg om de tror. Om de tror jeg slipper det eller det, om de tror jeg dør, om de tror... alt de ikke vil si ja eller nei på. Jeg er redd nå. Sliten og redd.