Smakebit nummer to på søndag

7. februar 1985 og der sto det “Inger Hagerup er død og verden er blitt et kaldere sted å være” i avisa. Og jeg kan ikke bli mer enig. Våre små søsken er et vakkert dikt jeg sier til meg selv titt og ofte. Jeg skal ikke gjengi hele diktet her, men tre strofer har jeg valgt ut.

Vi har en liten søster
vi har en liten bror
som er litt annerledes
enn andre barn på jord.

(...)

Og gleden er så deilig
Men sorgen er så trist.
Det har vår lille søster
og bror bestandig visst.

Så la oss gi dem gleden
til de skal gå ombord 
med sine barnehjerter,
vår søster og vår bror.

Så til smakebit på søndag som også gjør verden litt varmere, slik Inger Hagerup gjore med sine omsorgsfulle ord. Jeg leser nemlig Kjære Gabriel av Halfdan W. Freihow, et brev til en sønn som er litt annerledes. På side 28 er jeg nå:

Å tro og å vite er to veldig forskjellige ting, det har du forstått. Ofte, når du stiller meg et spørsmåll som jeg synes det er vanskelig å svare på, sier jeg:
- Jeg vet ikke.
Det liker du ikke å høre, så du følger straks opp med:
- Men hva tror du, da? Tror du det er sant at solen kommer til å eksplodere?
- Ja, men det er veldig, veldig lenge til.
Tror du at jeg er i himmelen da?
- Ja.
- Tror du at engler og gder og sånt kan ordne slik at det ikke tar fyr i kimmelen?
- ..
Du vil ha et svar. Det vil si, jeg mistenker deg for å ville ha en bekreftelse på at det alltid finnes et svar, uansett hva det måtte være. Innholdet i svaret er ofte underordnet (...)

Jeg kjenner meg så igjen. Jeg trenger å vite. Samme hva svaret er. Og kan de ikke svare, spør jeg om de tror. Om de tror jeg slipper det eller det, om de tror jeg dør, om de tror... alt de ikke vil si ja eller nei på. Jeg er redd nå. Sliten og redd.