Follow on Bloglovin

onsdag 31. desember 2014

Må leses

Befruktninga. Livets opphav. Alt ved dette er så mystisk at ikkje eingong store bokstavar og punktum etter kvart ord ville få fram kor absurd det er: at livet finst. At Egget. Veks i eggstokkane (...)
Dette leser jeg nå. Det er begynnelsen på boka Undis Brekke av Gunnhild Øyehaug.  Vi takker for det gamle og går inn i et nytt bokår. Denne boka skal bli lest i 2015. Jeg begynner nå. Med disse linjene adressert som kapittel 1 på side 7 som egentlig er side 1. Jeg har aldri skjønt dette med sidetall i bøker. De begynner aldri på side 1. Side én er ofte blank, tom, null komma niks. 

Og sånn skriver jeg meg inn i det nye året. De siste timene teller seg ned. Hadde jeg vært en kake, skulle jeg pyntet meg som en klokke, med sifre, og latt deg spise ett kakestykke i timen. I stedet er jeg et menneske. Jeg har sjelden følte meg som et menneske. Mennesker løper mot klokka. Kjemper i tidsklemma. Jeg tar det helt med ro og jogger ikke i joggebukse. Jeg ber tiden i stede skynde seg så rakettene slutter å smelle og jeg får fred og hvile til evig tid. 

Var jeg en engel, skulle jeg fly i dag. Og lande på føttene dine. Var jeg et egg, skulle jeg legge meg i aspikk og bli cabaré på koldtbordet. Og slik skulle jeg fødes og bli en bæsj. Hundebæsj. Ok, nå har jeg skrevet meg langt ut på viddene. Fjellviddene kaller meg tilbake. Husk fjellvett. Det er ingen skam å snu. Jeg snur på flisa og velger meg en venn. Hei. 

Hei. På fjellet kjenner alle alle. Vi hilser på toppene og i dalene og i oslomarka for den saks skyld, om vi bare er langt nok unna siviliasjonen. I byen, hilser ingen, med mindre de er naboer eller i annet beslektskap. 

Jeg takker for året som har gått. Jeg har ikke lest bøkene på blogglista, bare Fugl av Lisa Aisato. Og jeg leste til gjengjeld Luna også, fisken som skulle til månen. Jeg liker den. Hjem til månen. 

Jeg kjenner ikke så mange, jeg har 250 venner på facebook, men jeg kjenner ikke de fleste av dem. Jeg fatter ikke hvordan de har blitt til 250. Jeg som ikke har venner. Bare én eller to. Kanskje er det nettopp derfor så mange "kjenner meg" på Facebook. Det er enklere der enn i virkeligheten. Kanskje er det som med høna og egget. Vi vet ikke hva som kom først, venneforespørslene eller vennen (i dette tilfelle meg). 

Jeg finner glede i det lille. Her er noen dukkesko på str. 2 cm. Et lite steg for meg, et stort steg for en dukke. Og for verden? En fotohobby med macrolinse. For kameraet? En ny verden. For øynene mine? En ny verden. For deg? Meg. I et nøtteskall. 


Takk for det gamle. 

(P.S var jeg en kake tror jeg jeg hadde smakt skosåle. Eller skjerf.)

tirsdag 30. desember 2014

Det blir aldri lyst her - en bokanmeldelse

Jeg har lest Det blir aldri lyst her av Tina Åmodt.  Det er en liten bok med cirka 185 sider utgitt på Kolon forlag, om et lesbisk par som drar til Finnmark midt på vinteren, den ene skal fiske, den andre skal bare ikke være alene. Sara og Eli er paret boka tar for seg, og mennesker i nord Eli kjenner og ikke Sara. 

Mens Eli jobber som fisker etter at et familiemedlem har dødd, tar Sara bilder av det øde landskapet. Sara strever med å få kontroll over tankene sine og seg selv. Det eneste hun er sikker på, er at hun må være der Eli er. Det blir aldri lyst her er en intens fortelling om avhengighet, makt, ambivalens og hemmeligheter - og om å prøve å se klart i mørket. Det er ikke en skikkelig slutt på boka, annet enn at i ødemarken lever man i det samme mørket uten å si noe. 


Dette er likevel en bok som snakker og forteller. Jeg ser for meg bildene Sara fotograferer. De er godt skildret. Det samme er sjalusien, den er til og ta og føle på, det samme er frykten. Sara frykter at Eli enda har kontakt med eksen og at hun drikker for mye. Som moren hennes. Det er pengemangel og bekymringer. 

Minuset med boka er at det er litt for mye sex-prat. Jeg tåler ikke det. Kall meg gjerne en fintfølende leser. Men de gode skildringene av landskapet retter opp. Det er en bok om å elske, og om å være redd for å miste, ikke lenger eie og ikke lenger være den ene den andre trenger. 

Jeg ville gitt boka terningkast 4. Den er godt skrevet, men treffer meg ikke helt fordi den går inn i intimsonen bokstavlig talt. Har du lest den? 

lørdag 27. desember 2014

Noen ganger...

har jeg bare lyst til å skrive (les: skrike). Høyt og uten forbehold. Jeg fatter ikke hvordan jeg klarer å nøye meg med å si idiot. Kanskje hjelper det at jeg har musikk på øret. Det holder meg litt i ro. Ro og mak. Eller noe sånt. Forgive me... synger Antony and the Johnsons. 

Det er lørdag, men jeg føler ikke lørdag. Jeg føler evigvarende lang helg. Dagene flyter. Jeg flyter ut. Og jeg sov lenge i dag. Fordi jeg er så sliten. Jeg måtte opp og spise, og så sovnet jeg. I mitt eget univers. Der ingen kommer til. 

Jeg er oppe nå. Jeg er oppe, har tatt bilder og her er headsetet jeg fikk til jul. Jeg elsker det. 
De har en vakker sang, Antony and the Johnsons. You are my sister. Og det er jeg det. Jeg er søster. Lillesøster. Lillesøster som ikke passer riktig inn på jord, som Åge Aleksanderesen sang. Men det er en annen låt. Hva hører (les sier) du om i dag? 

fredag 26. desember 2014

Fredagsbloggen

Jeg hører musikk. Jeg fikk headset i julegave, trådløst, bluetooth (blå tann, har du ikke pusset tennene? Det har ikke jeg heller. På fire år.), og i dag kjøpte jeg en cd på itunes med gavekort jeg fikk. Jeg fortalte om musikken til en venn, og fikk dette sitatet tilbake: One good thing about music, when it hits you, you feel no pain - Bob Marley. 

Jeg kunne ikke sagt det bedre selv. Musikk som er godt skrevet, er som en klem. Jeg hører I am a bird now, et album av Anthony and the johnsonsons og You are my sister, er favorittsangen. For jeg er det. Jeg er søster. En syk søster. Jeg går til Munk og skriver Syk pike. 

Jeg har en midt på treet dag. Der bor stammen. Og jeg savner den. Jeg er alene, jeg har ingen stamme. Ikke som jeg kan være hos. Jeg er syk pike. 

Jeg skriver, altså er jeg. Enda i live. Og jeg hører musikk og den klemmer meg på begge sider av hodet. Headsetet har myke puter. Jeg vil nesten synge. You are my sister. Nei, det er meg det! 

Jeg snakker med musikk og bilder. Jeg lager ikke musikken selv, men kjenner meg igjen i den. Og finner meg. Der er jeg. Det var ikke meningen jeg skulle være her, men her er jeg. 

Jeg så film i går, Adam, om en gutt med Asperger syndrom. Der er den setningen. De skulle ikke være der, men der var de, beverne i parken. Jeg er også feilplassert på jorden. Og derfor strikker jeg engler på motorsykkel. Henger du med? 

Jeg skriver, altså leser du. Lurer du på noe? Hva gjør du i kveld? (Ja, klokken 18.30 er kveld, nesten natt, for meg.)


torsdag 25. desember 2014

Lykke eller helvete?

Jeg pendler. Mellom liv og død, himmel og helvete, foto og virkelighet. Med kamera i hendene er jeg sjef. Jeg koser meg. Hører musikk, Bjørn Eidsvågs siste - en julepresang. Jeg får ikke headsetet til å virke og det stresser meg. For jeg vil inn i min egen verden. Der bare ord og lyd og ingen mennesker bor. Der er jeg. Men jeg er også her, i virkeligheten, og jeg sliter nå. 
Modell: Irrealdoll Dryo. 

Jeg pendler i mitt eget liv, min egen bok, min egen sang. Vis meg et bilde, la meg forstå. La meg lytte, og bare forsvinne (les: vinne) inn i hvile. Jeg trenger det. 

Det er torsdag i dag, men det kjennes ikke sånn. For: Det er helligdager. Og jeg vil aller helst hjem fra sykehuset, foran peisen, med en hund på fanget og skrive: Dette er historie. Men det er det ikke. Dette er livet. 

Jeg ser at jeg ikke kan gå så mye lenger. Jeg ser at jeg trenger noen. Jeg ser at jeg vil låne klemmer for det er det man gjør når man vet at noen vil bli lei seg når jeg går. 

Jeg skal lese, men det får bli i morgen. Nå bare hører jeg vakker musikk, redigerer bilder og bare er. Til jeg skal legge meg. 

onsdag 24. desember 2014

24. Desember Rudolf

I dag tror jeg på julenissen. Han har allerede vært her med noen pakker (les familie) og snart kommer han med flere (les familie). Så skal han haste videre med Rudolf til alle barna. Høyt og lavt. Jeg ser for meg sleden. I dag er siste dag i julekalenderen, men det blir nok noen seksordsnoveller utover i det nye året også. Her er luke 24: 

Brunt dyr. Kalde dager. Rød nese.
God jul til alle mine lesere, venner og familie. Kos dere med nye bøker eller en gammel slager når julefreden senker seg i morgen, lytt til favorittmusikken eller se en julefilm. 

Hva skal du i dag? Askepott? Kirken? Disney? Hva er julemiddagen, desserten og hvem er nissen? 

modell: irrealdoll Dryo

tirsdag 23. desember 2014

Lille julaften

Dagens seksordsnovelle: 
liten kveld stiger opp et tre
 Ja, da var det lille julaften og det lukter juletre (lest plast) på avdelingen. Snart. For treet er ikke i stua enda og det er ikke jul i stua før treet er der, er det vel? Og Grevinnen og hovmesteren ruller over skjermen. 

Jeg har ikke lest noe i dag, kanskje jeg skal prøve å komme litt videre i Det blir aldri lyst her etterpå. Men først må jeg vite at treet kommer på plass. Alle gode ting er tre. 


mandag 22. desember 2014

22. desember

Bitteliten dag i et helt år. Bittelille julaften. Roen begynner å senke seg. Det er to dager til julaften. Selveste julaften. Presangene ligger klare. Nesten i alle fall. 

Her er dagens luke: 
Ny jul. Gammelt nyttår. Lange memoarer.

Bittelillejulaften hadde ikke plass til bøker. Jeg har sett en film. Temple Grandin. Jeg er så glad i den filmen. Og vi så den sammen. Jeg og legen min. Det var et viktig stykke førjul. Og jeg hadde gledet meg lenge. Kvelden er så bitteliten at etter dusj var det ikke så mye tid igjen. Til annet enn litt julemusikk. Can´t wait to see those faces synger Chris i Driving home for Christmas. 

Jeg gleder meg til de jeg er glad i åpner pakkene for meg. Jeg har på meg nye tøfler og sitter i gode ullpledd. Driving home for Christmas. I alle fall i ørene og mellom ørene sitter tankene og det er tanken som teller. 
 

søndag 21. desember 2014

Siste søndag før jul

I dag er jeg sint. En fra New Zeland fant en tekst hun mente passet på meg, om at jeg leser for å være et annet sted. Men at jeg leser gjør jo at jeg kan snakke om noe folk forstår. Jeg kan høre til her og nå. De gangene jeg orker å lese. Hun misforstod, og jeg ble sint. Jeg kappet av chatten med skarpe ord.

I dag er det smakebit på søndag hos Mari.  Jeg er på side 94 i Det blir aldri lyst her av Tina Åmodt: 

Fordi døren er ulåst, føles det nødvendig og gå inn. Kirkerommet er svakt oppvarmet, dyprøde tepper dekker gulvet. Nesten hele Rufjord kan ses gjenom de buede, høye vinduene. Fra den bakerste benken ser jeg bare himmel. Jeg er så trøtt. 

Det er Sara som snakker i denne boka. Jeg kjenner at jeg er like trøtt. Jeg ser ikke himmel. Men jeg ser for meg den ulåste døra. Jeg har også en slik tildragningskraft mot ulåste rom. Er kirken åpen, skal man gjerne gå inn. Og fotografere. Jeg har fotografert i sykehuskirken og i Withuskatedralen i Praha. 

Jeg er enda sint. Jeg flykter ikke i litteraturen, jeg prøver å binde meg selv til virkeligheten ved å lese som et annet oppegående menneske. Jeg har bare litt for mange sterke følelser inni meg som vipper meg av benken. 

Det er søndag, den siste før jul. Dagens seksordsnovelle blir slik: 
Ny jul. Gammelt nyttår. Lange memoarer. 

lørdag 20. desember 2014

20. desember og fire dager til jul

Det er lørdag og butikkaos. Det er lørdag og ekstravakter, vikarer og studenter på jakt etter litt ekstra penger i januar. Og det er ivrige shoppere på julegavejakt. Jeg ærklærer fare for liv og helse i parkeringshusene. Det kan gå en kule varmt. Så, kjør forsiktig. Dagens seksordsnovelle lyder: 
Åpent kjøpesenter. Fulle bæreposer. Tom lommebok. 
Jeg teller ned til jul. Det er fire dager. Fire dager til besøk. Og jeg venter mange pakker. Jeg er litt redd, for jeg liker ikke for mye på en gang. Så jeg håper folk som er glad i meg har vært moderate. 

Jeg er generelt redd. Og reddharen har prøvd å lese bok og å lytte til musikk. Uten stor suksess. Nå blir det litt foto. Når jeg fotograferer, ser jeg, lever jeg, leverer jeg. 

H. 

fredag 19. desember 2014

19. desember og juleferie i mang et hjem

Det er 19. desember og mange stolte barn kommer hjem med egenprodusert julepynt. Noe pakkes inn, noe gis i dag og får hedersplass på hylla eller juletreet. I toppen ei stjerne. Jeg skrev denne seksordsnovellen til dagens kalenderluke: 
Tre unger. To foreldre. Fine dorullnisser.  
Jeg har lest litt i dag i boka Det blir aldri lyst her av Tina Åmodt. Jeg liker skrivestilen, men de seksuelle tilnærmingene skremmer meg. Jeg vil ikke vite. Og denne boka er skrevet sånn at man kommer så nær. Jeg liker og komme nært, men ikke nært det nedentil. Det trenger ikke boka handle om. Et forhold er så mye mer, samme om det er et heterofilt eller lesbisk forhold som i denne boka. Jeg kunne ønske forfatteren trakk seg litt tilbake. Trakk meg litt tilbake. Jeg vil ikke vite det fysiske. Jeg vil vite hva de tenker, føler, men jeg vil ikke under beltestedet. Det er privat. Og skal fortsette å være det. 

Jeg har også tatt bilder i dag. Jeg har tatt dette, og kaller det do not step on my feelings. 



og her er et fra i går: 


og sånn går nå dagene. Desember. Året. Livet. 

torsdag 18. desember 2014

Bokanmeldelse av Manilahallen

Bok: Manilahallen
Forfatter: Ruth Lillegraven
Forlag: Tiden. Eit dikt. Eit liv. 
sider: 230 
År: 2014

En bok av Ruth Lillegraven. Tittel: Manilahallen. Eit dikt. Eit liv. Dette er en helt uvanlig roman som jeg leste lett fra perm til perm. Noen mente den var vanskelig å lese siden hele var i diktform. Men til meg, snakket diktene. De er skjøre, velformulerte og innholdsrike. De har elementer av gjentakelse og rytmen glir av sted med meg. Jeg leser. Fra perm til perm, bare med noen små pauser, som gjerne har skyldtes helt andre årsaker enn at jeg selv trengte en pause. For livet setter jeg ikke på pause. Dette er livet. Livet til hovedpersonen Birgit, født i 1946. 

Birgit er gledesbarnet etter krigen. Hun elsker dyr, skog, bøker og musikk. Men så skjedde det noe. En voldtekt og senere en anoreksi som gav knokkelkontakt. Jeg liker de nye ordene. Hvordan de får mening. Jeg har selv knokkelkontankt. 

Alle mennesker bærer på en historie. For å få tak i den, må man spørre. Ruth Lillegraven spør tre ganger om å få skrive boka. Den skrives i førsteperson entall, og gjør at det er som om det er Birgit sin stemme som dikter oss livet sitt. Slik det var. 

Bak på boka står det at det er et helt vanlig liv, og derfor helt uvanlig. Men ikke alle opplever verken voldtekt, veie 38 kg som voksen eller å være innlagt som pasient mens man er mor til tre. Det er ikke gjennomsnittsmennesket. Birgit er ikke det. Hun er unik. Og boka om henne er enestående i hylla mi. 

Jeg vil lese mer av Ruth Lillegraven. Hun skriver godt og får meg gjenom en hel roman i diktformat. Takk til Birgit som deler livet sitt med oss.  

Så kom snøen


Det er luke nummer 18. Jeg åpner opp skriveblokka og noterer: 
Lav sol. Mørkere himmel. Gul gatelykt. 
Det blir så tidlig mørkt. Gatelyset tenner seg i god tid før klokken tre på ettermiddagen. Snart er det solsnu. Gleder du deg? Jeg liker mørketiden og heldigvis er den en stund til. Men jeg liker den best med et hvitt dekke under, og det fikk vi i natt. Det går mot en hvit jul. 

Jeg er ferdig med Manilahallen av Ruth Lillegraven. Eit dikt. Eit liv. Jeg ble ferdig i går. Jeg skal skrive en anmeldelse i kveld eller i morgen. Den blir ikke så vakker som boka. Og det er vanskelig å skrive en anmeldelse av et så rikt dikt. Det er så rikt at ord blir fattige. De må leses. Side for side. Slik jeg gjorde. 

Jeg skriver, altså er jeg her, i dag og. Jeg veier mindre, snakker mindre, hører mer julemusikk. Noen blir triste av julemusikk. Jeg finner ballanse med dem. I høyre og venstre øret. Og tro det eller ei, de sitter fortsatt fast på hodet, enda så mye rart jeg har hørt meg si. 

Jeg venter julebesøk i dag. Det blir koselig. Jeg har allerede hatt et besøk. Et helt spesielt et. Jeg pakker det inn blandt gavene. Det var en gave.