Follow on Bloglovin

lørdag 30. november 2013

Les meg i morgen

Jeg signerer. Jeg signerer dagen elektronisk og tenker på surkålpoeten E, E for Elling, og jeg ser, jeg har ikke klart å lese eller blogge det jeg tenkte. Så, elsk meg i morgen, nei, jeg mener. Les meg i morgen. Natta. 

fredag 29. november 2013

fordi.... jeg har mistet ordene mine.

Det gjorde så vondt (vondere). Aldri har det gjort så vondt (verre). Husker du Ludvig lurte på noe sånt? Hvordan noe kunne gjøre så vondt?  Å ikke høre fra deg, det burde være helt ok. Jeg forsvinner jo bare mellom arkene mine, fordi, jeg har mistet ordene dine, de om at jeg skal være, likt, at du er glad i meg, jeg mistet dem, i lommen med papirlommetørkler og andre tørkler. Trekker det ut, som om jeg tryller kanin. Hybelkanin.

Jeg pakket jo meg selv mellom arkene, jeg må skrive takkekort, til meg, fra meg, jeg sendte meg med papirfly. Første klasse, billett mrk. Helvete. 

Mellom arkene, ser jeg luften. Dirrende. (Kan man se luft?) Jeg er der, meg. Plutselig ser du meg, helt naken, helt blank. Utvisket gammel kjærlighet, aldri elsket, kan heller aldri ruste. Jeg er sånn, en sånn du ikke liker mellom linjene. Mellom perrongene.

 Jeg må ha stått på feil side. Toget hjem går ikke i dag. Eller i morgen. Eller neste uke. Det kommer ikke heller og du står ikke derog venter på noen som ikke kommer. Folk har ikke tid til å stå slik å henge. 

Føttene mine rekker ikke toget, for føtter som kan komme og gå er ikke i papirflyforma - så tynne, så skjøre som hvitt papir. Jeg gulner i kantene. Er det rent printerpapir på kontoret? 

Det var i går jeg leste det. Leste folks utdanning og titler, og jeg ser: Gammel. Eldre. Foreldet. Jeg rekker ikke frem til det jeg skulle bli. Eller noen jeg kunne vært. Gul i kantene. En ost, jeg kan ikke brukes til mer enn en ost på en studenthybel. Og jeg er ikke engang det eller der. Norvegia, hun er vakker i reklamen.

Han ser på meg. Det må være tungt, sier han, at jeg ikke kan skrive som før. Jeg nikker. 

torsdag 28. november 2013

Tre vise menn

Det var i de dager det kom bud om at postmannen var på vei, for å hente manuset mitt. Det skulle ut til minst tre vise menn. Elelr er de i mangtall som 30? 

Det er i de dager, man kjenner det kribler litt i magen fordi kanskje akkurat nå, leser noen boka mi som enda ikke er en bok og jeg kjenner, jeg kjenner at jeg har levert. Uansett hva som blir resultatet, bok eller ikke bok, så har jeg gjort en innsats. Nesten som å gå på dugnad. Dugnad der man har samlet inn penger/klær til et godt formål, og så, om formålet tar de i bruk eller ei, styrer jeg ikke. 

Så, vaktmester Narvestad i borettslaget, jeg skal se Jul i borettslaget i år. Fordi, at noen ganger er det morsomt når han drar lasset, selv om han ike alltid får det til. Og selv om han ikke har gode motiver alltid selv om mine i dette tilfellet er gode, myke og pakket inn med barneskrift, så er det noe menneskelig ved alt sammen. Noe menneskelig og felles: 

Noe om å dele følelsene og pakke de inn til jul. På søndag er det advent. Jeg tror jeg må gjøre noe ut av desember i bloggen. En bloggdugnad? Kan vi hjelpe hverandre? Kan vi leke sammen? Jeg har lego. Eller kan vi skrive noe sammen? Jeg har tastatur. Og et kreativt sinn. 

Nøstebarnet (identitetskriteriet fortsetter)

Jeg tar opp tråden fra i går. Ja slik blir trådene nøster og nøster gensere. Og slik blir bokstaver ord og ord fortellinger. Jeg tar opp tråden, ordene, om identitet. 

Jeg skriver altså er jeg, var boken jeg leste før jeg begynte på journaliststudiet. Eller, jeg begynte å lese den. Konsentrasjonen var svekket og jeg var ganske opptatt av hvor jeg skulle bo og at jeg eksisterte visste jeg mer enn godt nok, eller vondt nok, fra før. Det trykket ikke bare på storetåa, men også på tommelen.

 I dag, slo det meg, da jeg leste om kunstneren Finn Hald som gikk bort for ikke så veldig lenge siden. Jeg har alltid likt fuglene hans, og da jeg var fem år tegnet jeg en av dem og sendte han i posten. Tilbake fikk jeg et kort. Det ble rammet inn og hengt over sengen. Med hilsen fra Finn Hald. 

Hald var keramiker, billedhogger, maler, grafiker og forfatter. Selv kalte han seg forteller. Utdanningen tok ikke mange dager av livet hans det var to måneder i Italia. Han har i stedet "fortalt.". Og jeg synes hvordan han forklarte sin keramiske vei, er brilliant, så jeg limer den inn her etter å ha lest den omigjen på fineart sin side. Litteratur er også kunst, og jeg liker alle former for kunst, så av og til streifer jeg litt rundt slik på internettet. Eller verdensveven. Og til slutt, lager jeg kanskje et bilde. Eller en tekst. Men her, her er Finn Hald sine ord. 
Første vift av lykkevingen var 
Da jeg fikk plastilin av far. 
Ganske uten å forstå
Hva min skjebne var fra nå, 
Hadde mine hender funnet no
Som ga meg fryd og ro
Mens de fostret frem små krek
i en alvorlig og livsalig lek.
Jeg tror, jeg tror jeg er forteller.  

onsdag 27. november 2013

Identifikasjonkriteriet

Når vi snakker om bøker, leser vi eller handler vi eller låner på biblioteket, stort sett. Vi synser og vi mener som "lesere". Har jeg lest en bok, er jeg leser. Og hva jeg synes, telles som lesernes mening. Men før bøkene leses, skrives de. Og hvem er den som skriver? Det er forfatteren av boka. Og der, der kommer dilemmaet, identitetsproblematikken. Forfatteren trenger ikke å være forfatter, som identitet eller fast arbeid, som en sykepleier eller en fulltidsansatt butikkarbeider eller leder i LO. 

Noen, ja jeg kan godt nevne navn, kaller seg forfattere så fort de har skrevet noen linjer og fått de utgitt. Vi kan jo bare tenke på Ari Behn. Ikke noe galt eller vondt om Ari Behn, men han var forfatter etter ganske få sider. Senere, har han bygget videre på skriveriene og skrevet mer. Og ja, han er en av forfatterne. 

Men jeg, hvis jeg gir ut bok, tenker jeg ikke på meg som forfatter. Så godt skrive rjeg ikke. Og å mye av meg er ikke i ordene. Ord er bare ord. Selv om jeg er skribent og kanskje forfater av én bok, en gang i fremtiden, men om boka mi engang skulle ligge der, har jeg skrevet den som meg, i mitt navn, ikke i forfatteridentiteten.  

Skulle boka få en eller seks prikker på terningen, er den uansett en bok og terningen uansett en terning. Terningen er målestokk, og hva folks synes om boka, som fortsatt ikke er der får stempelet på seg. Med et visst antall prikker. Og lersernes meninger. 

Hvem var leserne igjen? Alle. Nesten alle er lesere, i større eller mindre grad. Noen leser en bok i halvåret, andre hundre i året. Jeg beundrer de som klarer å reise inn i bøkene. 

Jeg har bøkene stort sett liggende ved min side, og leser litt nå og da. Det er lett å forstyrre meg, spore meg av og på. Når folkm forfattere, skribenter, livserfarere, skriver godt, slutter jeg å lese og begynner å skrive. Fordi, forfattere inspirerer meg. Enten de er personer med forfatteridentiteten eller ei. 

tirsdag 26. november 2013

Kom alle sammen bli med..

En eller annen barnesang begynner akkurat slik. Og jeg kjenner meg litt som et barn. Men nok om det. Jeg har gått litt rundt i mitt virituelle hus, sett bort på naboene og besøkt et par av bloggerne, før jeg litt hvileløst endte i sofaen igjen, med den tyngste boka, macbooken. Den boka, kan snakke, lese og skrive. Nå snakker og skriver den. Midt i fanget mitt. Den spør, fryser du? Ja, jeg fryser, jeg er kald, jeg lurer på om jeg begynner å bli syk eller om det bare er et bittelite varsel, litt som lyse rødt. Lyserødt i ett ord er rosa. Som babyrosa, kanskje? Jeg knyter en sløyfe av den tanken, og forteller om min lille bloggreise. Var du med? Det er nemlig ikke lenge siden jeg oppdaget norske bokbloggeres portal via facebook. Og nå, nå er jeg en bokblogger selv. I sin sarte oppstart riktignok, men noen titter på siden min, noen leser kanskje noen linjer, over ellre under kaffebordet. Her i fanget, ligger macbook pro. Den skal nå over i hvilemodus og kroppen min skal legges i sovemodus, til onsdag vekker meg. I morgen, i morgen vil jeg lese litt. Og kanskje smile til macbook. Den kan smile tilbake da, om jeg skrur på photoboot. Magi? Neida, bare en fornying av speilet og kameraet i ett. Hvem ser du der? En ailien, lost in space. God natta. (Ser etter stjernene og nynner på starwars. Jeg har faktisk plystret i dag. Jeg som aldri plystrer plystret for å spore av tankene, eller spore de på, noe konkret, jeg lette og alt jeg fant var plystretonen. Kan du plystre?)

Boka på vent: Mysteriet Mamma

Noen dager, blir alt så viktig. Det blir så viktig å lese at jeg ikke kan skrive og det blir så viktig å skrive at jeg ikke kan lese. Så da ender jeg, med å gjøre ingen av delene i flere timer mens jeg med blikket i skjermen prøver å forstå hvorfor jeg ikke kan velge.Så slår jeg det fra meg også. 

 Noen må velge for meg, enkelt å greit. De må si nå er det sengetid, nå er det mat, nå er det ny dag. God dag. 

Men verden er ikke sånn. Man skal velge. Og jeg har flere bøker på vent. Hvordan skal jeg da velge? Og hvordan velger man mellom en søt barnebok og en tykk bok om massedrapet på Utøya?  Jeg klarer ikke. Jeg klarer ikke velge blandt de to. Jeg tar en annen. 

Slik valgevenen min ikke klarer ta egne valg i dag, fortsetter jeg på søndagens navn. Jeg tar en bok av samme forfatteretternavn som smakebit på søndag. ,Lorentzen, er etternavnet til Lajla som skrev Setningsskade, ja, du husket helt korrekt. Mysteriet mamma av TRUDE Lorentzen, utgitt på Oktober forlag, ligger på vent. Og litt hjelp med valget har jeg også.  Jeg skal også anmelde boken for et blad. Et blad om det psykiske. For her, er det noe, noe psykiatri og masse mellommenneskelig. 

 Det er så mye og så brå psykisk lidelse, at en mor dør. Mia ble psykisk syk midt i livet, brått og plutselig. Da Trude var 15, begykk Mia selvmod. Nå er Trude voksen og prøver å forstå hvorfor. Hvorfor døde mamma? Hvorfor tok hun livet sitt?  

Mysteriet mamma, som er nominert til brageprisen 2013 er Trudes skildring av en mor som ikke klarte å leve. Boka er historie som inneholder avmakt, håp, sorg og overlevelse. Men størst av alt er kjærligheten. Boka skal være en kjærlighetserklæring der Trude forsøker å finne svar, skildre og bevare. Jeg klemmer hånden rundt boken som nå ligger og venter på at jeg skal få mot til meg til å velge å lese, for akkurat nå skriver jeg, du leser vel hvor viktig det er ? 

mandag 25. november 2013

Noen ganger... så blir jeg så konkret

Jeg svever. Jeg svever og lever og leverer
et stykke ord. Jeg tygger på ordet og spytter det ut.
Ned i tastaturet, langt ned. Vi snakket om varmen. Eller kulden. At det er kaldt. Du ser det vel selv, det er blå grader på stokken. Jeg ser han gå med stokken, i hodet mitt. Ikke en stubbe å sitte på, men en slik lang stokk, spaserstokk ja, det er ordet, og han går, lang inn i skogen den blå. Ja, den er blå i kveld, blå og kald og enda har ikke snøen lagt seg som et lunt teppe. Imens alt dette foregikk spurte jeg vedkommende:
- Har dere peis?
Før jeg fikk noe svar, tenkte jeg, men kanskje ikke ved. Peis men ikke ved hjelper jo ikke. Men jeg har bøker, tenkte jeg. Hva om han fikk noen av bøkene mine? De ville være fine og tørre, til å starte med, hvis den riktige veden var fuktig. Jeg ble så løsningsorientert at jeg nesten ikke kunne sitte stille. Så jeg stoppet med det. Å sitte stille. Og beveget hendene hurtig rundt mens jeg begynte å tenke på
gamle aviser, blader, gamle møbler som ikke brukes lenger, alt for å få inn varmen
i huset hans.
Det er fint med bøker. De er håndfaste. Eller hva?

Vi ses i kveld (invitasjon til å stille meg spørsmål)

Hei. 

Hei! 

Er det noen der? 

Jeg leter. 

Først mellom fingrene.

Jeg ser gjennom fingrene. 

Jeg ser tastaturet er svart. Døden er også svart. 

Bokastavene på tastaturet, er hvite. Engler er også hvite. 

Og snø. Skjermen lager snø om jeg ber (Gud eller hvermann)

om gamle tv-signaler.


Fra der, går vi inn.

Inn i nåtiden, www. 

De usynlige kodene, html, og trådene 

som binder nettverket sammen 

wi-fi i stedet for FBI 


eller i tillegg. Det er alltid noe ekstra 

kjøp tre, betal for to 

og slik stokker vi oss gjennom kjøpesenteret 

i god tro 

på beste tilbud. Og så, 


setter jeg meg, på en kafé uten servering 

og inviterer deg til å spørre hvem er jeg?

En mer eller mindre normal spørrerunde i bloggen min, 

ja, macbooken sa ja, så bare spør du, spør om du lurer på noe.

Jeg svarer i kveld,  klokken 19. 

søndag 24. november 2013

E-diktet: Når dikt smiler om morgenen (mandag)

Det er mer enn Elling, surkålpoeten, som forkorter seg med e. Bare tenk på e-post. Og via e-post tikker det inn dikt fra e-diktet.no . Hver uke. Det kommer som to mail, en med dikt for barn og en med dikt for voksne.  Felles for dem, er at hver gang tenker jeg litt på ord når de ramler inn blandt beskjeder og reklame og annet mas, og ofte kommer det et smil her i sofaen. 

Det er helt gratis å abonnere, det eneste det koster er litt av tankene mine. Diktene opptar tankene! Og jeg liker det! Jeg blir kreativ av andres kreativitet. På siden til e-diktet deres kan du lese dikt de har sendt ut før. Og alt de sender ut, har de fått tillatelse til. Jeg liker det, at forfatterne kan få være med på laget. Heia poesi!

Vil du kun ha enten barnediktene eller voksendiktene på mail, kan du velge det. I dag kom et Nissedikt for barn. Nissediktet fikk meg til å tenke: Noen gaver er ganske gratis. Og noen nettsteder er veldig bra, uten at alle vet om dem enda. Så jeg drøsser i dag rundt meg: E-diktet. Her er link til siden, og der står det også hvordan du kan få dikt inn i eposten din.

Natta dagen

Farmor er dø. Det er snart 16 år siden. En dag må alle dø.

Farmor ventet lenge. Som om jeg trengte henne. Og jeg gjorde det. Jeg trengte å holde den skrukkede hånden på gamlehjemmet. Jeg gjorde det. Jeg trengte å være sterk, smilende, og likevel vite, at kanskje visste farmor. Noe jeg ikke visste. Og hun ikke visste.  Noe vi var helt stille om.

Farmor gikk ikke ut av tiden min før hun var over 90 år. Hun fikk barn nummer to sent, og dermed barnebarnet meg sent. Skulle hun oppleve meg, måtte hun bli. Hun ble. De lyse krøllene mine danset rundt hennes grå parykk, lenge før vi snakket om alfakrøll eller hårfarging. Parykken skulle være grå, det så mest naturlig ut på en eldre dame. Nå til dags, glemmer vi naturens gang.

Ukene gikk. Hver søndag besøkte vi farmor, omtrent hver søndag. Jeg likte rutinene, at vi kom i helgen. Det tok en time å kjøre. Noen ganger kjente hun igjen pappa, andre ganger ikke. Men hun var farmor, uansett.  Farmor og jeg, jeg og farmor, visste; alle må dø en dag, bare heldigvis ikke alle på en gang.

Jeg  rekker hånda i været. Jeg kan svaret, om du spør meg: Skal du dø? Men døden er ikke den skolebarna lærer om, det er ikke hverdagssnakk selv om noen dør hver eneste dag. Kanskje akkurat nå, et eller annet sted i et eller annet land eller kanskje til og med akkurat nå, i Norge. 


De lærer om livet, blomster og drivhuseffekten på skolen. I verste fall om hullet i ozonlaget. Kanskje er det best slik også. Men jeg tror, jeg tror at vi gjør døden mørk som natten gjennom å ikke snakke om den. Bort fra den kommer vi ikke, og vi gjør den mørk. Jeg tror, jeg tror på natten. Nattesvermerne har tatt vinteren nå. Bjørn går snart i hi med to runde ører. Teddy. Jeg klemmer han inntil meg. En skal alle dø en dag.

Smakebit på en søndag: Setningsskade parade

Jeg begynner søndagsturen her. Paraden. Jeg leser. Jeg leser Setningsskade av Lajla E. Lorentzen. Her er jeg nå, sammen med Bjørn, som bekymrer seg for huset. Og jeg, jeg bekymrer meg for alt og ingenting. Men jeg er ikke Børn. Jeg kan bare lese om han. Og jeg kunne ønske, at bekymringene mine var et hus. Og at jeg og Bjørn kunne bygge det helt rett igjen, slik som med legoklosser. Vi begynner med duplo. Jeg gjorde i alle fall det, som liten. Rød duploklosser. Hvorfor husker jeg de rød best? 

Det spiller ingen rolle, egentlig. Noen har spist frokost. Noen har spist lunsj. Noen har søndagsmiddagen i ovnen. Og jeg har Bjørn i boka. Tenk om det var en ekte bjørn, en levende bamse. Men neida, det er et menneske. Et fantastisk menneske, laget av forfatteren Lorentzen. Jeg liker hvordan hun skriver og driver meg fremover. Jeg liker dialekten, nærheten, ærligheten. Kors på halsen, ti kniver i hjertet.

Her er jeg nå: 


Jeg hadde så mye å gjøre, jeg hadde en rar, liksom øm følelse i foten. Jeg var så omtumla og matt, tankene kvarna rundt meg dag og natt. Det hadde gått noen dager da jeg bestemte meg for å begynne å måle for alvor, etter at krampa var over, og jeg hadde lest om Valla i Dagsavisen - det gikk jo den veien høna sparker med hu, jeg lurte på om hu visste det sjøl- henta jeg målestokken og vateret, en blyant og ei skriveblokk og satte i gang. Det lindra litt, nå er jeg i gang, tenkte jeg. 

Det er første gang jeg er med på smakebit på en søndag. Kanksje fordi jeg aldri er sulten. Jeg får alltid nok inntrykk. Alt er så sterkt, så stort, så levende, uten at jeg trenger å lese mer enn en halv side, kan jeg være veltet. Et ord kan velte meg. Alt er så lite konkret, før noen sier noe. Og da kan et ord bli tusen. Takk for praten, maten, ...

lørdag 23. november 2013

6825 småord

Barnebokmanuset ligger der og venter. Venter på mot til å legge arkene mine frem. De er så trygge, her inne. Så trygge at ingen kan tro de er mine.

Jeg har satt de sammen. Bokstav for bokstav. Bilder også. Men tekstmanuset sendes vel først. Om det sendes.

Jeg venter. På hva?

Jeg burde lese korrektur i ventetiden. Men jeg kan snart alt utenatt og kan komme til å angre hele teksten om jeg leser mer i den.

Jeg får heller lese andres verk imens.

Jeg har påtatt meg å anmelde for et blad. Frivillig. Jeg liker den formen best. Der noen har gitt meg i oppdrag å lese, og jeg gjør det av godhet og velvilje. Mens å sende inn ddet jeg selv har laget, det er mitt oppdrag. Og jeg er ikke tøff nok enda.

Lørdagen som ikke helt kommer i gang

- Det er ikke fredag, sier han og ser på meg. 
- Er det ikke? sier jeg, lett forrundret. Ja, det vil jeg si. Forrundret.
- Nei, det er bedre, sier han og legger til: 
- Det er lørdag. 

Han er ikke en person, men macen min. En macbook pro som skal sørge for at fotografier blir redigert og tekst skrevet og det er lørdag. Han tar helt fullstendig feil. Jeg liker ikke lørdager. De er uforutsigbare og alltid er det et eller annet som skjærer i bildet. Som at en annen person enn normalt står i døra eller sitter i stolen. Jeg gynger og sier takk. 

Det er lørdag og jeg har tid til å lese, skrive og redigere for jeg skal jo ikke på butikken. Eller skal jeg? Jo, jeg kan gå på nettshopping. Det er mye som må handles før jul. Likevel, jeg stresser med med innpakningen. Jeg ser for meg Albert Åberg surret inn i taip. Ikke har jeg verken den farlige sagen elelr en liten saks. Noen må hjelpe meg å pakke inn. Hallo, er noen der?

Jeg åpner boken og leser om Bjørn. Setningsskade er definitivt godt skrevet. Jeg skal fortsette snart, men noen dager, noen dager kommer bare ikke i gang. Jeg har brukt fem timer på et bilde. Jeg åpner øynene og legger bildeprogrammet ned. For hva ville jeg si med bildet? At det er 24 dager i desember til julaften og man teller helt til 25 i USA fordi, fordi det er da pakkene kommer.

 (Hvem bryr seg om pakker. Vi. Fordi de symboliserer et eller annet, gjenspeiler personlighetene og forholdet mellom oss. )

De flate og de runde og de kantede og de med klemmer. Jeg klemmer på pakkene under treet og skriver: Jeg er til deg. Hvis du ikke vil ha meg? Da kan jeg byttes. Ganske enkelt. I alle fall klærne mine. Og håret, man kan sikkert klippe av alt håret og kle på meg parykk. Stemmen? Den vet jeg ikke. Den stemmer i nå. Inni meg. Ut i fingrene. Og får meg til å taste og ikke snakke. Men lese, skulle du ikke lese? Og skrive? Du lærte det på skolen. ABC. Bokstaver blir ord. L-E-S. Mellom linjene: JEG LIKER DEG. Hva? 

Jeg skriver meg bort, til landet bortenfor. Der er det jul alt. Noen har pyntet treet og andre har børi ved. I kveld skal jeg samle sammen noen linjer fra kjente julesanger. Vi skrives. S-K-R-I-V. 

fredag 22. november 2013

Gro Dahle og jeg

Det er ny fredag. Jeg og Gro taster, peker og forteller. Jeg er spørsmålene og linjene, nummererte fra en til seks, som prikkene på en terning. Gro har det i mellom: Det jeg har trykket inn i kursiv.

1. Denne uken har forsvunnet mellom flettene mine. Jeg fikk beskjed om at jeg er blid og fornøyd. Det er ganske interessant hvordan mennesker skriver hva jeg føler. Har du opplevd det samme?
Gro: Det er lett å tro at jeg er glad når jeg plystrer og synger,
det er også lett å tro at jeg er glad når jeg smiler.
Å smile er en overlevelsesmekanisme, men å synge og plystre er noe annet, det bare kommer.


2. Den som spør, får noen ganger svar. Hva føler du i dag?
Jeg føler at det er altfor langt mellom sofaen og bordet, så i dag har jeg macen i fanget. Vi er definitivt ikke på kafé, mer i en stue som er litt for stor for to. La oss kalle dette en "Hjemme hos visitt". Hvem vi er hos, aner jeg ikke.

Gro: Vi er mellom fredag og fredag, et sted mellom flette og flette, her inne mellom ordene sitter du og jeg og spiser mandariner kanskje eller skåler i vann.

3. Hva liker du å sitte på? Gulv, stol, sofa, bord eller kjøkkenbenk? Alt er ledig, unntatt gulvet. Der liker jeg meg best og kan synke ned når som helst. Men det er nok plass til to, om du også velger gulvet.

Gro: Gulvet tar alltid imot, det er det som er så fint med gulv,
det ligger der og venter, vidåpent og klart for å ta meg i mot.
Ja, jeg sitter gjerne på gulvet, men ikke for lenge.


4. Jeg skal forresten hilse fra Solgunn. Hun liker også deg, personligheten din og bøkene dine. Hvordan er det å bli likt for merenn at du smiler?

Gro: Det er hyggelig å bli likt. Jeg liker de som liker meg.
Jeg liker derfor Solgunn også. Ping pong, spille ball, smile til hverandre over nettet. Jeg liker ikke å være uvenn.


5. Jeg tror jeg blir likt når jeg smiler fordi da trenger de ikke spørre, lure, undre. Jeg blir bekymringsløs. Og det står skrevet: Blid og fornøyd. Hvis jeg smiler til deg nå, forsvinner jeg da, eller ser du meg enda, her i sofaen rett før jeg glir ned på gulvet?

Gro: Jeg ser at du er der. Jeg ser sofaen og at du sitter i sofaen og ser at det er rett før du glir ned på gulvet, for du peker på dette med ordene dine, og ordene peker sjelden bare rett ut i lufta.


6. Jeg vil leke på dette gulvet. Kan vi leke neste uke? Jeg kan godt bygge en villa av legoklosser, og der, der inviterer jeg pippi. Og nå er det deg og meg.

Gro: Ja, jeg vil gjerne leke på dette gulvet og bygge med klosser og stille opp dyrene mine. Jeg liker best løvene og tigrene og ørnen. Men hvis du vil ha løvene du også, kan du få dem, tigrene også, bare ikke ørnen.

torsdag 21. november 2013

Hva sier reven

Jeg vet ikke hva reven sier, men jeg, jeg sier Hurra! Dette er en morsom barnebok med store bokstaver
og få bokstaver, det er fantasi og det er rim og jeg fikk være med å dikte (kjentes det ut som).
Boka er stort format, og vakker å bla i. Tegningene er av Svein Nyhus og teksten av Ylvisbrødrene. Hvem ellers kunne finne på dette? Og hvem ellers kunne illstrert det bedre? Ikke vet jeg. Dette er et stykke humor, eventyr, fantasi og realitet blandet sammen til et kunststykke av en barnebok, og layouten er nostalgisk og jeg kjente at jeg er fem år igjen. Hvilket ikke stemmer, men hva gjør vel det når alt annet jeg skrev her nå er rett? Én feil må jeg få ha.
Bok: Hva sier reven
Forfattere: Ylvis
Illustratør: Svein Nyhus
Form: Bildebok
Forlag: aschehoug
Kilde: Kjøpt på Norli (og den er i omtrent alle andre norske nettbokbutikker og)

P.S. Jeg lagde også et par egne revestreker, sånn til halen av innlegget.


Livets mange sider (mellom arkene ligger jeg)

Jeg føler meg direkte blokert. Jeg klarer ikke se forbi stabelen av bøker. Den opptrer midt på bordet. Den byr opp til stillhet. Vi, eller jeg, skal lese nå. Timeplanen er lagt. Hvor er friminuttet? Boka er friminuttet, husker du ikke?

Ok,  stabbelen er bare fire bøker. Fire bøker jeg har påtatt meg å anmelde for et blad. Helt frivillig. Og nå er de her, bøkene, og saken, saken jeg skal si noe om nå, er at jeg føler bøkene leser meg mer enn jeg leser dem.

Bøkene forteller at jeg er ukonsentrert, at ordene mine ikke når frem slik andres ord gjør, og at jeg vil si så mye mellom hver linje i boken at jeg ikke får bladd meg fremover. Eller tilbake. Fjellvett sier det er lov å snu i tide. Eller ingen skam. Men jeg er ikke moden for et rom av bøker uten å havne i posisjon skammekroken.

Jeg sitter her i en gammel, nedsunket sofa, likevel er jeg bare på toppen av den, og jeg er blokert av bokstaver. Jeg bygger skyskraperengler og lurer på hvorfor mørket har lagt setg utenfor vinduene. Finner fuglene mat, eller mer presist meisebollene vi hang ut til dem, da?

Jeg er blokert av viktige bokstaver jeg vil lese. Bokstaver som vil si meg noe. I stedet, tar dem av meg overflaten, alt jeg dekket meg til med. Jeg kjenner meg helt avkledd.

Tynnheten min går ut i fingertuppene. Jeg veier ingenting annet enn meg. Nå. Jeg veier ordene, men de er ikke mine. Så tung kan en bok være, at jeg blir lett. Med tung mener jeg omfattende og velskrevet, ikke vanskelig eller slitsom eller dårlig språklig skrevet. Tvert imot. Det er bare (som Albert Åberg skal bare) at noen ganger i livet, er det ikke så lett å ta inn de lyse sidene av hvitt papir.

Jeg vil ringe enn venn som jeg ikke kan dytte bort med blikket mitt, og som ikke kan se meg. Jeg ringer. Jeg ringer Sjybert.

onsdag 20. november 2013

Når nettene blir lange og kulda setter inn..

....er det andre enn mus som forbereder seg til jul, kulde og alt som ellers hører vinteren til. Utenfor vinduet mitt, flyr det fugler. Jeg fikk noen til å henge opp meiseboller. Egentlig var det en avsporing fra tankekaoset og jeg visste ikke lenger hva vi snakket om, der jeg ganske enkelt sa: Fuglene trenger mat. 

Jeg ble hørt. Jeg og fuglene. Og fuglene, de spiser. De flyr og spiser, flyr og spiser. Det er smfuglene som får tak i mat gjennom de små hullene i nettingen. Jeg liker å se på at dem spiser. Jeg tror jeg kan sitte slik, hele dagen. Den dagen jeg er gammel, kan jeg godt mate fuglene i parken, en setning de i en tv-reklame for pensjon bruker om at det ikke er stort, å bare kunne mate fuglene i parken. Men jeg, jeg vil gjerne mate fuglene i parken. I mellomtiden, mater jeg dem i treet. 

Jeg kan ikke gå ut til dem, så det eneste bildet jeg tok, var gjennom vindu, på lang lang avstand, med et kamera som selvsagt fokuserte ganske mye på glasset. Glasset som ikke er pusset i år. Eller i fjor. Kanskje neste vår? Ja, kanskje neste vår når fuglene bygger rede. 

Som seg hør og bør nå i vinterkulden, tenkte jeg altså på fuglene. I dag var det minus 7 grader. Nå, er det minus 4. Skulle jeg vært i parken, ville jeg hatt på votter. 

Jeg googlet meg frem til mer fuglemat. Ja, et juletre, for den som vil lage maten fra bunn av. Det ligger i motebildet. Jeg liker ideen litt nede på siden her om å støpe maten i pepperkakeformer. Mer jul, blir det ikke. Kan vi gå i parken nå?


tirsdag 19. november 2013

Grip boka

Karpe diem betyr som mange vet, grip dagen. Jeg hater mange ganger akkurat det uttrykket. Det gjør meg så redd, for jeg klarer ikke å gripe, bare å rive. Og å rive i bøker, hvisker meningen ut. 

Men musikerne i Karpe Diem, de har derimot klart å gjøre begrepet trygt. Også for meg. De har humor og tør å snakke om triste ting også. Ja, de til og med synger det ut. Fremst i hukommelsen min er Fire vegger. Alt som skjer infor veggene i en blokk. Noe er vakkert, noe er vondt. Grip dagen, uansett. 

Nå har Chirag og Magdi laget en bok for all tiden de griper mellom konsertene. Dødtid er boka som samler notatene de skrev under arbeidet med albumet. Det er tekstene som aldri ble sanger, det er samtalene man kunne vært glemt og det er råtekstene før de var ferdige. Illustrasjonene er av fotograf akam1k3 som fulgte dem hele veien: fra de første rundene i studio i Stockholm, til turnéavslutningen på Rockefeller i oktober 2013. Dødtid er også om
... eksen til Chirag, om tanta til Magdi, om frykt, risiko og Arne Bendiksen, om nysing på arabisk og om forskjellene mellom to unge menn som har brukt store deler av livet sitt sammen - for å forfølge en drøm. Men først og fremst handler det om vennskapet som gjorde det hele mulig.
Dødtid er kort sagt tiden vi ikke kan se dem på scene, 22,5 timer i døgnet. Kanskje jeg gir bort både et slik stykke bok og en klokke til jul. Den er antakelig i salg fra 21. november. 

Å handle bøker på nett

Noen ganger, blir jeg spurt om hvor det "lønner seg" å handle bøkene på nett. Jeg leser bøker helst på norsk siden konsentrasjonen min er relativt lav og engelskferdigheten heller ikke ravende høy. Men hvor på det norske utvalget jeg velger, varierer. 

En ting jeg ser på, er frakt. Har nettbutikken fri frakt uansett, eller på ordre over summen boka jeg skal ha koster, er det en utløsende faktor for å velge dem fremfor en butikk med frakttillegg. 

Utvalget har mye å si hvis jeg skal handle alt på ett sted for å unngå  ekstra fraktgebyrer, men er frakten fri eller rimelig uansett, kan jeg gjøre mer spontane kjøp og trenger ikke å planlegge. 

Om jeg leter etter en bok som ikke er inne, er det god service om jeg kan spørre på epost om denne kan bestilles opp eller om det er et felt der jeg kan krysse av at jeg ønsker informasjon når boka igjen er på lager. 

Annonsering og tillit er også viktig. Når jeg får mine ukentlige epost, ofte er det på mandager, fra diverse butikker jeg abonnerer på nyhetsbrev fra, undersøker jeg alltid om det er et spesielt tibud på en bok jeg skal ha selv eller gi i gave. Har de denne til en god pris, er sjansen også stor for at jeg handler det andre jeg skal ha i "samme slengen". 

Skal jeg ha fagbøker eller bildebøker, liker jeg å få bla litt i den elektronisk for å danne meg et førsteinntrykk. Jeg liker også å bli opplyst om når boka kom ut og hvor mange sider den har for å vite litt om omfanget jeg kaster meg over. 

Kassen. I kassen er det viktig at det ikke kommer uventede gebyrer. Jeg vil vite om alt før jeg står der. Det handler igjen om tillitt og informasjon. Betalingsalternativne er også avgjørende. Jeg foretrekker å bruke paypall eller få faktura, da jeg da slipper å finne frem kort og kodebrikke akkurat da jeg oppdaget boka. 



Når eposter vekker meg

Helt overbevisst om at det var mandag, kom det tikkende inn en epost. Det stod: Det er tirsdag. Tirsdag? Jeg så meg rundt i rommet. Er det ikke mandag morgen? Hvor ble mandag av? Bladde jeg bare over? 

Det er tirsdag og klokken er 14.30 snart og jeg har vært våken i mange timer. Og vært på nett. Hvorfor, hvorfor har jeg mandag morgen? 

Jeg setter meg tilbake og tenker: Det spiller ingen rolle. Om det er mandag eller tirsdag. Eller gjør det det? Jo, kanskje litt. Det kom en bok i posten i går. Hadde det vært søndag i går og ikke mandag, hadde den ikke gjort det. 

Det var Åsne Seierstads bok om 22. juli. Jeg begynte å lese. Jeg ble dratt inn i boka. Den begynner svært godt, skildrende og realistisk - om noe vi aldri så for oss. 

Jeg lurer på hvorfor jeg føler at jeg ikke har stått opp når jeg har sittet her hele tiden. Og jeg lurer på når jeg skal føle at jeg og tiden henger sammen. Med løse tråder, fortsetter dagen. 

Jeg slår opp i noen nettsider jeg har besøkt i dag. Da er jeg i det minste i en tid som var en gang. Og jeg sjekker datoen og noterer. Jeg noterer at det er litt over en måned til jul. Og at da, da skal alt være pakket inn. 

lørdag 16. november 2013

Lørdagsgodt og barne-tv

Jeg satt med reklame fra bokkilden og tanker i hodet. Om at det var på tide å lese litt. Og å anmelde et par bøker, skrive et intervju og sy sammen boka mi. Ja, noen dager innser man: Man kommer til kort. Man blir som et postkort som aldri nådde frem til jul, med ønsker om riktig god jul. 

Nå har du kanskje sett barne-tv med poden eller dagsrevyen med deg selv. Jeg fant et sitat fra den gamle Flåklypafilmen der meieribestyrer Ollvar O. Kleppvold sier:  
Vi er så heldige å ha fjernsynet her i dag, i svart/hvitt og fine farger!
Og litt sånn er det med meg i dag. Jeg finner ikke de riktige ordene, så jeg fyller på med fler. Jeg bruker flere ord på å forklare uten og få sagt noe som helst. 

Og slik gikk det til at jeg gjorde flere og ingenting på en gang. Jeg tok 185 bilder, jeg redigerte et annet,  jeg leste gjennom forumer, jeg svarte på mail jeg ikke husker og jeg laget en julepresang. Nesten helt  ferdig. ALt blir nesten i dag. 

Jeg leste også nesten en side i boka Kaptein Nero. Jeg tror den boka får seile lenge med meg. Den er så god at for hver setning jeg leser, vil jeg gjøre meg et notat. Jeg tar fingrene på macen, og plutselig er det noe som forstyrrer. Og jeg våkner. Slik gikk det til. At lørdagen snart er over. 

Det har blåst nordavind fra alle kanter i følge Ludvig, og jeg er i grunnen enig, her jeg sitter helt stille og leser reklamen for boka bak årets julefamiliefilm, Jul i Flåklypa.

Når det er sagt, eller skrevet, vil jeg få si, jeg vil nok anbefale å lese boka eller fortelle litt om disse karakterene før jeg tar med noen små på kino. Da vil de ha et forhold til figurene og få dobbel seeropplevelse. Vil jeg tro. Det å glede seg til noe og forberede seg, er veldig viktig og en sor del av opplevelsen. Det er vel ikke for ingenting at vi har adventstid i nesten fire uker før julaften? 

torsdag 14. november 2013

Gro Dahle og jeg: Rundt grøten


Jeg og Gro Dahle skriver med hverandre. Jeg intervjuer, hun svarer. Foreløpig, men jeg svarer litt, jeg også. 

1. På en kafé, hva er det første du ser på?
Jeg:
Jeg ser på bordet. Jeg prøver å se på skoene til den jeg er med, men
bordet er i veien. Jeg vil velte bordet, men blir sittende. Dette er
jo bare et epostintervju. Og vi er på nettkafe, sant? Mellom sannheten
ligger fantasien og lurer.
Gro:
Jeg er aldri på kafé. Jeg liker ikke kafeer.Kafeer minner meg bare om småprat, og småprat er det verste jeg vet, så jeg unngår kafeer.
Nettkafeen som vi er på nå derimot, den trives jeg veldig godt på,
det er en perfekt kafé etter mine behov, ikke et eneste menneske,
bortsett fra meg og de jeg ikke kan se, de som sitter på den andre siden av nettet med sine virituelle sko, og ja, jeg velter veldig veldig gjerne det virituelle bordet da, og det virituelle bordet på nettkafeen har grønnmalte bein og rødmalt bordflate, knudrete etter flere overmalinger, med fordypninger der noen har skrevet brev, litt for hardt, og jeg kan lese bokstavene som er prentet ned i malingen og treverket,
"Kjære Helene" står det, for mellom sannheten, ligger fantasien og lurer, akkurat som du sier!

2. Har du noe på gang i litterturen?
Gro:
Ja, jeg skriver på en roman om en robot. Jeg er den roboten.

3. Hvor mange ganger om dagen rører du en penn, og hvor mange ganger rører du et tastatur?
Gro:
I dag har jeg rørt tastaturet veldig veldig mye, for hver eneste bokstav,
kanskje ti tusen ganger, jeg vet ikke, holder ikke tellinga.

4. Kan du lage vaffelrøre?
Gro:
Ja! Glutenfri og melkefri vaffelrøre med malte linser og kikerter og boghvete og rismel til og med! Og den blir god. Faktisk. Hvem skulle tro. Så den kan datteren min spise. Hun tåler nesten ingen ting.

5. Hva lager du til søndagsmiddag?
Gro:
 Til søndag skal vi ha "I seng med fienden"! Det er potetseng med skivede poteter i geitemelk med  kylling på den ene siden og røkt svinekam på den andre!

6. Har middagene navn etter dagen?
Gro:
Ikke her i huset, for vi (mannen min og jeg) hadde søndagsmiddag i går, onsdag, kl halv ett: ribbe og surkål, ha ha!

Jeg:
Jeg bestiller en tallerken! En tom tallerken som vi kan fylle neste
gang vi snakes/skrives/snakkes. Kanskje blir det et bilde.
Gro:
I så fall velkommen til virituell middag på nettkafeen!