torsdag 21. november 2013

Livets mange sider (mellom arkene ligger jeg)

Jeg føler meg direkte blokert. Jeg klarer ikke se forbi stabelen av bøker. Den opptrer midt på bordet. Den byr opp til stillhet. Vi, eller jeg, skal lese nå. Timeplanen er lagt. Hvor er friminuttet? Boka er friminuttet, husker du ikke?

Ok,  stabbelen er bare fire bøker. Fire bøker jeg har påtatt meg å anmelde for et blad. Helt frivillig. Og nå er de her, bøkene, og saken, saken jeg skal si noe om nå, er at jeg føler bøkene leser meg mer enn jeg leser dem.

Bøkene forteller at jeg er ukonsentrert, at ordene mine ikke når frem slik andres ord gjør, og at jeg vil si så mye mellom hver linje i boken at jeg ikke får bladd meg fremover. Eller tilbake. Fjellvett sier det er lov å snu i tide. Eller ingen skam. Men jeg er ikke moden for et rom av bøker uten å havne i posisjon skammekroken.

Jeg sitter her i en gammel, nedsunket sofa, likevel er jeg bare på toppen av den, og jeg er blokert av bokstaver. Jeg bygger skyskraperengler og lurer på hvorfor mørket har lagt setg utenfor vinduene. Finner fuglene mat, eller mer presist meisebollene vi hang ut til dem, da?

Jeg er blokert av viktige bokstaver jeg vil lese. Bokstaver som vil si meg noe. I stedet, tar dem av meg overflaten, alt jeg dekket meg til med. Jeg kjenner meg helt avkledd.

Tynnheten min går ut i fingertuppene. Jeg veier ingenting annet enn meg. Nå. Jeg veier ordene, men de er ikke mine. Så tung kan en bok være, at jeg blir lett. Med tung mener jeg omfattende og velskrevet, ikke vanskelig eller slitsom eller dårlig språklig skrevet. Tvert imot. Det er bare (som Albert Åberg skal bare) at noen ganger i livet, er det ikke så lett å ta inn de lyse sidene av hvitt papir.

Jeg vil ringe enn venn som jeg ikke kan dytte bort med blikket mitt, og som ikke kan se meg. Jeg ringer. Jeg ringer Sjybert.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar