Jeg skriver for eksempel deler av dette kapittelet i en situasjon der jeg sliter med lett angst. Jeg er på reise og sitter i et fremmed land blandt mange fremmede mennesker på en internettkafé og skriver, fremfor å ligge på et ensomt hotellrom og kjenne på angsten som vedvarer. Det kostet en del å gå inn på denne kafeen, men det ville gjort mer vondt å ikke gjøre det. Å sette seg ned og skrive koster også en del, jeg kjenner at jeg stritter imot, men det er egentlig ikke noe annet jeg vil gjøre i stedet. Angsten ønsker seg et ikke-engasjement.
Å holde seg gående, betalte seg. Han reiste seg, han fortsetter i NRK, i boka får vi høre om Himmelblå, suksesserien han står bak, og om filteret kamerafolkene brukte for å få øye til å se så vakker og levende ut som den gjør. Han drar også en paralell om reisen sin, reisen med angst til han er oppe igjen, der han selv har på seg et filter når han ser med angst i kroppen. Det er ikke da han skal ta avgjørelser, for filteret lyver og er ikke reelt. Det legger noe mellom han og virkeligheten. Når han er den vanlige seg selv mellom angstanfallende, ser han at det han i stad så, ikke ser likt ut etterpå. Som om alt var på film og tv. Det var ikke virkelighet. Men boka er virkelighet og jeg leser den.