Follow on Bloglovin

søndag 30. mars 2014

Smak av sommer, sol og det er søndag (klokken seks -18 - i sommertid)

Etter vinter kommer sommer (vi har alt snudd klokka). Etter regn, kommer sol, og det skinner så mye i vinduet at senoren på lyset i taket ikke vil skru seg på av mine bevegelser. Men det er en sånn bok, en sol etter regn bok, jeg smaker på i dag. Under lupen, eller paraplyen, har jeg boka Opp igjen av Petter Wallace og Peder Kjøs. Den handler om å reise seg opp igjen etter en smell. Ikke tordenvær og lyn, men andre skremmende ting som angst, frykt, depresjon. Og når Petter reiser seg og snakker om disse temaene, føler jeg at han gjør det stødig, og mange av kapitlene er av psykolog Peder Kjøs. Jeg tror ikke noen redd høyrehånd kunne gjort det bedre. Det smaker i alle fall lovende. Det er ikke patetisk, på noe som helst nivå. Det er en "sånn var det for meg bok, og kanskje kjenner du igjen noe og kan lære for å reise deg igjen-bok". En bok om at det går over. For smeller gjør det. Ikke alle psykiske lidelser går over, men det som kjennetegner en smell, kan gjøre det. Derfor skriver han, så leseren skal kunne tro på akkurat det. Om man legger bort håpet, noe man lett gjør i en sånn situasjon, det kan jeg se ved å lese hvordan Petter hadde det i nuet, skal man huske: Det går over. Men han tar ikke lett på det. Det er en lang vei å gå. Vær tålmodig, sier Petter. Uten at han helt vil være det selv, mens det regner. Jeg er på side 134 og Petter skriver:

Jeg skriver for eksempel deler av dette kapittelet i en situasjon der jeg sliter med lett angst. Jeg er på reise og sitter i et fremmed land blandt mange fremmede mennesker på en internettkafé og skriver, fremfor å ligge på et ensomt hotellrom og kjenne på angsten som vedvarer. Det kostet en del å gå inn på denne kafeen, men det ville gjort mer vondt å ikke gjøre det. Å sette seg ned og skrive koster også en del, jeg kjenner at jeg stritter imot, men det er egentlig ikke noe annet jeg vil gjøre i stedet. Angsten ønsker seg et ikke-engasjement. 

Å holde seg gående, betalte seg. Han reiste seg, han fortsetter i NRK, i boka får vi høre om Himmelblå, suksesserien han står bak, og om filteret kamerafolkene brukte for å få øye til å se så vakker og levende ut som den gjør. Han drar også en paralell om reisen sin, reisen med angst til han er oppe igjen, der han selv har på seg et filter når han ser med angst i kroppen. Det er ikke da han skal ta avgjørelser, for filteret lyver og er ikke reelt. Det legger noe mellom han og virkeligheten. Når han er den vanlige seg selv mellom angstanfallende, ser han at det han i stad så, ikke ser likt ut etterpå. Som om alt var på film og tv. Det var ikke virkelighet. Men boka er virkelighet og jeg leser den.


tirsdag 25. mars 2014

Å spise en bok

Sliter du med å få barna til å spise frokost? Er de fulle av drømmer og søvn og du tom for idéer og full av avisas tyngre nyheter tidlig om morgen? Boka på vent, er den fantastisk morsomme, kreative boka til Ida Skivenes: Leik med maten! Glem alt du har lært om at du ikke skal leke med maten. Du kan lære på nytt! Hverdagen har ikke vondt av, snarere godt av, litt lekenhet. Boka kan få både små og store til å synes det er gøy å lage små måltider (til og med klokken 07.00 om morgenen) og å spise dem. Jeg har kun sett noen av brødskivene, men har munnen full av komplimenter. Det skal ikke stå på kreativteten. Vafler blir til hunder, ost og jordbær til kjærlighetsbrev, bananer til snegler, egg til tusenben og et par stykker brød et helt hus i blobbærskogen. Hun får inn frukt og grønt, paprika er jo en sol må vite, og lager matkunst til hverdags. Og det beste av alt, du får mange ideer servert i boka som ikke skal få vente lenger tid enn postmannen bruker på leveransen. 

mandag 24. mars 2014

Jeg tror på gjøken

Noen dager er så lange, og likevel er alt de har plass til et dikt. Her flyr det:

Jeg tror på gjøken

jeg gikk en tur på livet 

og rett før, rett før jeg snudde på hode
slo den rede, helt rede på alt 
ovenfra og ned i

(frosken titter opp)

dette landet ligger nordafor
skapet står i landet innenfor
mur og paragrafryttere
alle jenter vil ha hest

hest og så luft under vingene
la fuglen bli fri mens håret flagrer
før halen vinker slående, svingene
pingvinen er et annet dikt på to ben


(den kan klappe)

På alle fire rir hesten og senga
Jeg våkner, snur meg, smiler
Her er vi i landet innenfor,
Bak et kjøkkenbord

Porselenet synger til fuglene
blir englestøv
Vi bare slang dem, tallerkene i gulvet
Fy gjøk, fly

(mens du kan)


H.L

søndag 23. mars 2014

Smakebit på en søndag: Ruffen

Jeg kjenner meg litt gufsen og ville flykte litt fra virkeligheten jeg og, i denne ukas smakebit. Mari fra flukten fra virkeligheten inviterer hver søndag til å dele der man er i en bok. Men boka om Sankta Psyko var litt for tung i dag, så jeg lastet ned en barnebok via appstore fra Gyldendal. Jeg trengte noe lett og en god følelse, midt i alt. Og jeg fikk det! Det var Ruffen av Tor Åge Bringsverd! 


Boka heter Ruffen: Sjøormen som ikke kunne svømme. Det er et lite eventyr der den lille Arthur som ikke kunne svømme som de andre, tilslutt redder en hel Amerikabåt. Bokappen har bevegelige illustrasjoner og godt språk. 

En liten smakebit:
...og i slottet for en gammel, fin sjøormfamilie. Den er så fin at den har en bestemor som sier sjøslange i stedet for sjøorm. 
Tenk om vi alle hadde slike bestemødre, som kalte oss helter helt uten at vi hadde gjort annet enn å være oss. Det er mine tanker, en søndag i mars. 

torsdag 20. mars 2014

Jeg fikk ingen venner

Det har gått en ukes tid siden jeg postet om noen ville skrive med meg, via bloggene våre. Men uken gav ingen skrivevenner. Jeg skriver heller ikke mye for tiden, ergo pennen er ensom. Eller så er det tiden som taler for seg: Borte vekk. 

Jeg har ting på trykk digitalt i dag. Det er å finne fra s. 28-33 i Kraftverk:

http://www.kkph.no/cms/wp-content/uploads/2014/03/KRAFTVERK_48.pdf

Det kommer rett fra bergen og inn i Oslo og sikkert resten av verden om de forstod norsk. 

Noen ganger, tenker jeg at språket mitt er fremmed, når det ikke virker. Men det som er publisert, virker. På sitt vis. Folk forstår hva de vil, ordene er hogget ned digitalt samme hva. 

Det er vanskeligere å snakke. I luften er det bare rom for kjærlighet. Ikke hat. Jeg klemmer hendene mellom skjerm og tastatur. Slik skriver jeg. Til en venn. 



fredag 14. mars 2014

Skrivende søker skrivevenn

Hei! Jeg skriver rett ut i tomme luften, og jeg lurer på om den kan måles i liter. Hvor mange liter melk er luft? Kan en baby vokse på det? Er du mor eller har du en bok i magen? Skal vi skrive sammen? På bloggene våre? Vi kan mailveksle og så legge det ferdige ut på bloggen. Som et litterært brev. Veksle. Er det noen mynter der ute? Eh, jeg mente, forfattere? Send meg en mail på helenelar@gmail.com om du syns dette virker drivende som en båt som holder hode over vann og topplua nedover ørene om det skule bli for kaldt og vi alle er under isen. Hodet over vannet. Det er det jeg prøver på, holde hodet hevet og ryggen rak. Men jeg blir så liten da, alene, når jeg og du ikke er like. Likevel, kan jeg godt skrive med deg

tirsdag 11. mars 2014

Tirsdag på vent

Hei Beathe og alle andres bokhyller. Jeg lurer på om noen har navn på bokhylla si. Er den fra Ikea, heter den kanskje Billy. Det er stor sannsynlighet.

Jeg er akurat ferdig med Mark Haddon: Den merkelige hendelsen med hunden den natten. Og jeg har ikke lyst til at den skal være over. Og den er over. Kan jeg lese den en gang til? Ja, det tror jeg. Men den skal få hvile litt først.


Jeg tenkte å finne en bok på bokhylla.no, nasjonalbibliotekets fantastiske base, og søkte litt hit og litt dit. Jeg Endte opp på G for Georg av Tove Nilsen. Mne så ble jeg overbemannet av hjerter. Kan man bli det? I såfall ble jeg det. Og det gikk en pil gjennom og alt ble utflytende. Jeg tror boka handler om kjærlighet, ungdomskjærlighet. Og jeg er for gammel og for ung. Jeg passer ikke riktig inn. Så jeg tror, jeg tror jeg fortsetter på den psykologiske trilleren Sankta Psyko. Den er skummel og gir meg mareritt, men den er ikke om hjerter. I alle fall ikke på samme måte, ikke sånn som man skriver et navn i dugget i ruta på trikken, slik han i De derre gjør i Jenter som kommer og jenter som går. Så jeg går. Jeg går ut av bokhylla og skriver ikke med rød blyant G med hjerterundt.


Jeg er sliten. Veldig sliten. Kreftene er tappet ut. Og jeg er: En annen. Kunsten å være en annen. Jeg går inn i bokhylla igjen. Jeg husker en vakker forside på kunsten å leve. Det er akryler og tegnestifter. Jeg søker. Jeg vet ikke om det e r den "rette" jeg finner, for forsiden er en annen. Men jeg åpner boka av Jan Vincents johannessen,  og finner:



Og jeg tror på det. Jeg vet ikke om jeg tror på Gud, men om han finnes, ville han neppe laget søppel for oss. Det klarer menneskene fint selv. Det er en søppelkasse i hver ende av korridoren og en på nesten hvert rom, bare ikke mitt, så jeg ikke skal ta knekken på meg med noe i søpla, noe skarpt eller noe kvelende. Jeg holder puten, teller til tre, fem og åtte. Og så, setter jeg meg ned og skriver: Jeg skal lese litt i den boka der.

søndag 9. mars 2014

Smakebit søndag: Den merkelige hendelsen med hunden den natten

Dette blir et smakejafs. Jeg fikk boka levert på døra i går kveld (Jeg klarte ikke vente med å lese denne da jeg først oppdaget den, så jeg sendte en for å handle). Når jeg skriver sendte, tenker jeg på papirfly og andre fly. Men jeg tror han kjørte bil, egentlig. I dag er jeg på side 94. Boka er av Mark Haddon og jeg leser den norske oversettelsen utgitt på Gyldendal. Tittel: Den merkelige hendelsen med hunden den natten. 

Boka er om Christoffer som er femten år og har Aspergers synrom. Han kan veldig mye om matematikk og veldig lite om mennesker. Han elsker systemer, mønstre og sannheten. Han blir sur når noen ommbølerer og flytter på møblene, akkurat som meg. Han liker ikke støvsugeren. Han er redd for kroppskontakt, noen ganger. Han kan mer om matte enn jeg noen gang kommer til å lære, enda han er halvparten så gammel som meg. Vi husker på samme måte. Her er to utdrag fra side 94: 
Hukommelsen min er som en film. Det er derfor jeg husker så godt, for eksempel samtaler som jeg har gjengitt i denne boken, og hva folk hadde på seg og hvordan de luktet, for hukommelsen min fingerer pmtrent som et lydspor. 
Hvis noen spør meg hvordan mor var, kan jeg hente frem mange forskjellige episoder og fortelle hvordan hun var akkurat da. 
Boken han snakker om, er hendelsen med hunden. Han finner en død hund. Den er drept. Han oppsøker plutselig fremmede og snakker med dem, fordi han vil oppklare hundedrapet, begått med høygaffel. 

Boka er levende, morsom, trist, spennende, drivende og drar meg gjennom side for side. Og jeg kjenner, jeg måtte dele denne boka i dag. Et smakejafs en søndag.  

lørdag 8. mars 2014

Psykiske lidelser + mennesker + blogg = bok

Bokanmeldelse av:
Med blodsmak i munnen
 - og andre bloggtekster
av Lise Hetland, Ingeborg Senneset og Svein Øverland.
Utgitt på Hertevig Forlag


Noen ganger fører tre ting til noe godt, alle gode ting er tre osv. Vi kjenner uttrykkene så godt. Likevel må vi ofte skrive dem ned for å huske dem. I denne boka, takker to bloggende pasienter det norske helsevesenet for livet.  Sammen med en bloggende psykolog, har de tre skapt en bok om åpenhet rundt psykiske lidelser og hvordan det er å blogge om dem. Hva er rett vei, hvor mye kan man skrive, hva skal man ikke skrive og – står de for det som er skrevet?

Jeg tror aldri jeg har lest 106 sider så fort før. Jeg løp gjennom boken. Den er godt skrevet. Forfatterne er de to bloggerne Lise Hetland og Ingeborg Senneset som begge er rammet av psykiske lidelser. De har likhetstrekk og ulikheter, og til felles har de at de kjemper for å overleve og tør å skrive om det. De forteller også at de må vurdere og veie for og imot. Vil dette smitte, eller gi et viktig bilde utad?

Tekstene i boka er fra bloggene deres samt fra bloggen til psykolog Svein Øverland. Alle tre gir av seg selv og står nakent foran oss,  enkle bokstaver som kler av klærne til en anorektiker og viser konturene av arrene til en selvskader. Hvorfor? Fordi de velger livet, koste hva det koste vil. De to damene minner oss om at vi ikke skal dømme ut fra bloggtekstene. Det er ikke alt som kommer frem der. Lise og Ingeborg skriver ikke om alt, det ville være for privat. Noe bor og skal få bo i terapirommet. Men det som kommer ut, det leser jeg med respekt, for noen har gått en tur på livet, som Ingeborg så fint sier det.

De tre får også frem en viktig bakside i internettbilde. Noen har én blogg som er offentlig, og én blogg med dekknavn. Der skrives det om negative opplevelser med helsevesenet, og i stedet for at de når frem til de som kan hjelpe de syke, lages det en verden som ødelegger ikke bare for bloggeren, men også tilliten til et helt system – et system vi trenger for å redde liv. Når feilene ikke kommer frem til hjelperne men får vokse i ”hemmelige” nettrom, kan det bli farlig for noen. Personer som trenger hjelp, kan velge det bort utfra pro ana blogger og lignende,  og lukke ute de som kan redde dem.

Dette er en vakker, sår og åpen bok. Den virker gjennomarbeidet uten å være pyntet på. Den er de utdragene av sannheten bloggene byr på. Takk for at jeg fikk lese en lang lunsj. 

onsdag 5. mars 2014

Onsdag, midt i uka, og jeg slår et slag for Pinterest

I dag har jeg lest litt til i boka om blogging og psykiske lidelser, åpenhet og ærlighet. Og jeg har lest ei dame takke staten for at de gir henne muligheten til å lese, enda hun er syk og må ha behandling. Og jeg sendte henne en virituell klem i hodet mitt. Tenk om jeg kunne skrive noe lignende. 

Fra det ene stedet på internett til det andre. Mens bloggene nå leses av noen få faste ofte, har facebook og twitter blitt der "alle" ser deg. 

Man kan si mye om sosiale medier. På pinterest kan jeg være helt usosial og likevel dele. Andres ting. Og jeg kan gå i bokhandelen på nett, trykke på p-en og legge boka i listen min Books I have like eller i ønskelisten min, Book wish list! Så, er du julenisse, er det bare å be dine kjente å kjære joine pinterest, pinne filmer de vil se, bøker de vil lese og smykker de vil ha av drømmemannen. Ja, og så blir det jul med god oversikt lenge før noen har sagt at de ønsker seg det til jul. For de ønsker seg hele tiden, og den tiden, jul, da de skal ønske seg, da kommer de jo ikke på noe, det er i alle fall min erfaring. Og det er mye gøy på pinterest også! En hau av ideer til karneval, bakeoppskrifter, hekling, tutorials til søm eller tegning, gjør det selv ting i hjemmet, kreativ mat, sitater, bursdagsideer…alt mellom himmel og jord, er det ikke der en plass Internett lever? 
Lenge etter oss. Eller meg. Både foran meg, langt langt foran i størrelse på informasjonsmengde, og lang langt etter, for det vil ta utallig tid å slette alt det vi har lagt igjen på verdensveven. 
Jeg vil lage en duk. Over, under, over. Hello, Pinterest, hvilken farge skal jeg ha på skjorta til konfirmanten som enda ikke er født? 

tirsdag 4. mars 2014

Boken på vent: Med blodsmak i munnen


Ny uke, eller, ny tirsdag rettere sagt, eller skrevet, ja i dag har jeg oppheng. Beathes bokblogg inviterer som vanlig til boka på vent. Og her kommer jeg! Jeg fikk ny bok i dag. Hertevig Forlag har utgitt boka Med blodsmak i munnen - og andre bloggtekster av Lise Hetland, Ingeborg Senneset og Svein Øverland.

Utdrag fra omtalen:

Blogging har i løpet av de siste årene gått fra å være en underkjent tekstsjanger til å ha blitt en anerkjent og kraftig kanal for dialog.
”Med blodsmak i munnen” er et samarbeid mellom bloggerne Ingeborg Senneset, Lise Hetland og Svein Øverland – to tidligere psykiatriske pasienter og en psykolog. I mange år har de delt sine tanker om psykiske lidelser, mestring og relevante samfunnsforhold med sine lesere.
Blant tusenvis av innlegg har de tre gjort et utvalg av hverandres tekster for å fortelle noe om bokens hovedtemaer: Selvskading, helsevesen, skriveprosess og det å reise seg.
Og jeg leser. Jada, den er på vent, men jeg er litt paralell. Jeg måtte jo se hvordan den startet. Hvordan den grep an kniven når den skulle skrive om selvskading, tvang, psykiatri og det å være åpen, blogge uten å smitte, hvordan den viser menneskene bak lidelsene eller satte punktum så jeg ikke så mennesket. Men jeg kan røpe: Jeg ser alle tre menneskene. De to med hver sin psykiatriproblematikk og en av de første forfatterne i landet som skrev om selvskading på norsk. Han er guro og ekspert, men setter seg ikke på en pidestall. De to andre forfatterne er bedre på blogg enn meg, skriver han. Og jammen meg mener han ikke at de holder foredrag bedre og. Og det skal ikke rent lite til. Svein Øverland er en av de mest skrivende her i landet og holder en drøss foredrag. Og møter du han i heisen på univeristet, har han skriveblokka i hånda. Og jeg leser: Boken på vent. Dette er boken på vent, tittelen min på dette blogginnlegget, så jeg stopper der, her, nå. Men anmeldelse kommer.

Her kan du lese mer om boka:
http://www.psykopp.no/index.php/produkt/3316

mandag 3. mars 2014

Du trenger ikke skrive hver dag

Jeg sa det til meg selv i dag, det jeg satt her, med macbooken, tastaturet og de tomme ordene. Andres tomme ord. Hva vil de meg? Ingenting. Ingenting vil de meg, annet enn å prøve å roe meg ned når jeg ikke vet hva de mener. Og en sånn dag, en sånn dag, får jeg for meg at jeg må jo oppdatere bokbloggen, den er jo så håndfast, så enkel, så konkret. 

Det er ingenting farlig med en bok. Før du åpner den, og ser, du skjønte ikke. Eller du skjønte litt for godt. Skjønte du meg nå? 

Jeg er sliten i dag. Jeg pleier ikke skrive det i bloggen. Jeg pleier å la det være tomt rom. Fylt av tekst. Og slik taster jeg meg gjennom dagen. Surfer litt på små emner, eller er de store, jeg vet ikke, og så, krabber jeg inni meg og ser noen øyne som snakker til meg. Spør: Går det bra? Jada, sier jeg, og så, så begyner jeg igjen å jage. Og det er ikke engang mammutjakt. Det er jakt inni meg. På meg. 

Og så, så slukker jeg lyset. Det er kveld. Det er mørkt. Jeg trenger ikke leselys. Skjermen lyser helt av seg selv. Så vakkert, som en fe, prøver jeg å tenke. Og i taket sitter månen, eller er det et lysstoffrør. 

Dagen, den har vært som andre dager. Men med noe mindre søvn. Og nattens drømmer, blandet seg inn i virkeligheten og jeg var virkelig redd da jeg snakket med noen i natt. Jeg har lest litt videre i Sankta Psyko. Den skremmer meg. Jeg tror jeg må ha en annen bok å lese paralelt. 

Jeg skrev.

søndag 2. mars 2014

Smakebit på en søndag: Sankta (Psyko)



Jeg har lest femti spennende sider. Det er ikek så lett å legge ipaden fra seg. Jeg bruker Ark Lese-app for første gang for å lese boka Sankta Psyko av Johan Theorin. På ark, eller side, nummer femti, avsluttes kapittelet slik:
Jan tar frem nøkkelkortet, men skotter ned på Leo en siste gang og tar sjansen på å stille et spørsmål:
- Var det moro å treffe pappa i dag?
- M-m.
- Så hva gjorde dere?
- Preatet, sier Lei. Det blir stille før han fortsetter: Pappa prater kjempemye. Hele tiden.
- Jaså.
Leo nikker og begynner å gå opp trappa.
- Han sier at alle hater han. 
Det er søndagens smakebit, som jeg sprer gjennom flukten fra virkeligheten og Maris fine blogg. Så har jeg ikke tid til mer. Eller så har jeg kanskje det. Men det er det, at jeg også skulle sagt så mye, så jeg må sette meg ned å skrive et par epost før jeg kan lese. Og egentlig, skulle jeg vel også skrevet noen andre ting. Og lest noen andres blogger. Og kanskje, kanskje er det mandag snart.

Bokanmeldelse: Pelsjegerliv

Jeg har lest Pelsjegerliv av Gro Dahle, lånt på nasjonalbiblioteket (bokhylla.no) og lest på ipad. Jeg har også lest noen av historiene for noen år tilbake. Hvorfor jeg dro fram boka igjen? Fordi jeg var sikker på at jeg hadde gått glipp av noe og noen: Liv og menneskene i det. Og den tanken, tok kvelertak på meg. 

Boka inneholder skjebneforteller om mer eller mindre vanlige menneskers liv. Boka viser at man ikke trenger å oppsøke jaktmark eller eventyr - de er i livet, helt av seg selv. 


Boka på drøyt 130 sider fra 1990 består av folkeskildringer i et grenseområde mellom triviallitteratur, drømmer, myter og eventyr.  De spenner over så mange livsområder at jeg egnelit burde lest bare en histoire om gangen for å få levd meg fullt inn i alle. Noen tåler også og leses flere ganger. De er liv, død, kjærlighet, vind i håret og pupper i parken. Det er både alvorlig tilnærming til livene, og humorsitiske glimt. Dette er en flott gavebok, kanskje til en konfirmant, rett forut for det lange livet som voksen. Best egner den seg for voksne, men har historier også yngre kan kjenne seg igjen i, fordi også de er i hele dette livet. Noen som skolebarn, andre som skogsmaur. Gro Dahle drar det bokstavelige helt og og skriver om å være maur og krabbe oppi en støvel. Jeg liker det. 


Boka kom igjen ut i 2012 som ebok og i 2013 som paperback. 

lørdag 1. mars 2014

Jeg og dukken på betonggulvet

- Jeg er bare en tanke jeg, sa jeg til dukken og spratt opp i hodet hennes.
- Men kan du bo her? spør dukken. Jeg har verken hus eller tak eller grønt gress, som dukken i gresset av en annen forfatter eller dikter eller skaperen selv.

Å, hvorfor skulle jeg ikke kunne bo her, undrer tanken vidunderlig.
- Det er jo så god plass i det runde hodet, og vi kan hoppe paradis på betong. Jeg kan skrive meg helt inn i historien din.

- Er denne historien et eventyr? spør dukken, og før tanken rekker å svare sier hun:
- Da vil jeg være en prinsesse. Og kongeriket, det kan du dele med alle du treffer.

Så gikk prinsessen og tanken tur med hunden for å dele gode tanker. Med hund i bånd, treffer du mange mennesker. Alle har en hundehistorie i ermet. De er ganske store, menneskearmene. I dukkeverden er de bare kulisser, de står helt bak, men de må til for å lage. Både den ene og den andre. Sik lever dukkene. Og forteller historier. Du må bare våge å være barnlig nok til å se dem i øynene.
Dukken og hunden satte seg ned. Vi kunne dele sete, også, sitteplass er vel også en gode?
Jeg og tanken så langt inn i enden av kongeriket. Så satte vi oss bedre til rette, og så nøye etter hvor vi plasserte føttene, sokkene og skoene. Om jeg hadde tråkket dukken på tærne? Jo, da ville hunden spist dem. Men det er bare i tankene. Og der bor jeg.

(Medvirkende: Oops av Connie Lowe og Faramita av Doll Chateau.)

Endelig lørdag

Endelig sier du, trekker øynene til deg og putter de inn i en bok. Jeg vil også lese, sier øynene mine men de vrire seg vekk. Og så ser de hele verdensveven www. De prøver å holde seg her og ike bli lost in space. Jeg går i bokhandelen på nett, den første siden jeg kommer på, ark.no, og så begynner jeg å le. Jeg ler og duskjøner ingenting. Jeg ler fordi jeg har funner en bok jeg IKKE skal lese. Det er en håndbok i smalltalk. Har jeg ikke noe bedre å si enn formularer fra en bok, selv om de sikkert er veldig flotte, har jeg ikke noe i samtalen å gjøre. Da vil jeg heller drømme meg bort eller la de andre få komme til ordet. Boka er på mammutsalget, som jo slutter i dag, og jeg kan få den for bare 49 kroner. Kanskje skulle jeg hengt den på veggen og sagt: Her kan dere prate med meg mens jeg sover. Boka er av Erling Arvola og Thomas Leikvoll, utgitt på Cappelen Damm som jeg har stor respekt for. Det eneste jeg ikke forstår er hvorfor jeg skal lære meg setninger som gjør at jeg lykkes sosialt. Hvis jeg ikke kan lykkes som meg, er det jo ike jeg som er der? Enten det er i et selskap eller i en butikk eller jobb. Jeg kunne nok trengehjelp til dette, for jeg forstår ikke menneskene, men jeg klarer ikke å lese og bli slik. Jeg er den som ikke klemmer deg når jeg møter deg på gaten, som ikke håndhilser, som heller blir stille enn å si en masse fraser. Men jeg er vannvittig god på å smile. Da tror du at jeg har det bra. Og kanskje at jeg liker deg. Og jeg liker deg nok, jeg er bare ikke så god på klemmer og andre sosiale sammenkomster. (Ok, kanskje hadde jeg trengt en sånn håndbok, men jeg ser, at for meg, blir de ord (og handlinger) jeg ikke hadde klart å si. )
I kveld, skal jeg se om det er noen bøker jeg skal bestille før tiden for mammutjakt renner ut. Jeg liker jo bøkene. (Og deg).