Smak av sommer, sol og det er søndag (klokken seks -18 - i sommertid)

Etter vinter kommer sommer (vi har alt snudd klokka). Etter regn, kommer sol, og det skinner så mye i vinduet at senoren på lyset i taket ikke vil skru seg på av mine bevegelser. Men det er en sånn bok, en sol etter regn bok, jeg smaker på i dag. Under lupen, eller paraplyen, har jeg boka Opp igjen av Petter Wallace og Peder Kjøs. Den handler om å reise seg opp igjen etter en smell. Ikke tordenvær og lyn, men andre skremmende ting som angst, frykt, depresjon. Og når Petter reiser seg og snakker om disse temaene, føler jeg at han gjør det stødig, og mange av kapitlene er av psykolog Peder Kjøs. Jeg tror ikke noen redd høyrehånd kunne gjort det bedre. Det smaker i alle fall lovende. Det er ikke patetisk, på noe som helst nivå. Det er en "sånn var det for meg bok, og kanskje kjenner du igjen noe og kan lære for å reise deg igjen-bok". En bok om at det går over. For smeller gjør det. Ikke alle psykiske lidelser går over, men det som kjennetegner en smell, kan gjøre det. Derfor skriver han, så leseren skal kunne tro på akkurat det. Om man legger bort håpet, noe man lett gjør i en sånn situasjon, det kan jeg se ved å lese hvordan Petter hadde det i nuet, skal man huske: Det går over. Men han tar ikke lett på det. Det er en lang vei å gå. Vær tålmodig, sier Petter. Uten at han helt vil være det selv, mens det regner. Jeg er på side 134 og Petter skriver:

Jeg skriver for eksempel deler av dette kapittelet i en situasjon der jeg sliter med lett angst. Jeg er på reise og sitter i et fremmed land blandt mange fremmede mennesker på en internettkafé og skriver, fremfor å ligge på et ensomt hotellrom og kjenne på angsten som vedvarer. Det kostet en del å gå inn på denne kafeen, men det ville gjort mer vondt å ikke gjøre det. Å sette seg ned og skrive koster også en del, jeg kjenner at jeg stritter imot, men det er egentlig ikke noe annet jeg vil gjøre i stedet. Angsten ønsker seg et ikke-engasjement. 

Å holde seg gående, betalte seg. Han reiste seg, han fortsetter i NRK, i boka får vi høre om Himmelblå, suksesserien han står bak, og om filteret kamerafolkene brukte for å få øye til å se så vakker og levende ut som den gjør. Han drar også en paralell om reisen sin, reisen med angst til han er oppe igjen, der han selv har på seg et filter når han ser med angst i kroppen. Det er ikke da han skal ta avgjørelser, for filteret lyver og er ikke reelt. Det legger noe mellom han og virkeligheten. Når han er den vanlige seg selv mellom angstanfallende, ser han at det han i stad så, ikke ser likt ut etterpå. Som om alt var på film og tv. Det var ikke virkelighet. Men boka er virkelighet og jeg leser den.