Follow on Bloglovin

søndag 29. juni 2014

Sommerstafettføljetong

Berit kastet 13 og 113 til meg. Flaks eller uflaks. I dag, tenker jeg, jeg skal bare skrive. Uten å rime. Jeg skal ikke rime, men skrive. Og så snør det. Eller haglet. Og kanskje kommer stormen, for først etter det, er det stille, som etter livet. Når alt er dødt, er det stille. Men det er liv laga i både 13 og 113. Fredag den 13. gjør at alle vil fortelle sine historier om ulykker som sølvfølgelig (les: tilfeldigvis) inntraff da. 113, redder. Det er bare et nummer. Slå det. 

når noen ringer 
tvinger seg gjennom røret 
sier det haster 
vi har ingen å miste 
jeg mistet lommeboka og mobilen 
hva ringer jeg med 
kiosken er nedlagt 
ingen å miste
jeg tar noen piller 
hun vet jeg forsvinner 
jeg er hun, hun er jeg 
lille du som sitter der,
togskinne, kom deg inn på perongen
konduktøren peker, 
en dame griper fatt, 
flakser med vingene 
er hun en engel? 
de ringer snart 
noen ringer 
noen ringer 113 
bare et nummer 
den gule fare, den gule trygghet
ambulansen kjører, puls, måler 
og i lomma har jeg ingenting 
annet enn et kompass
(alles 113 - et norgeskart)

Og tilbake i live sender jeg badeballen over til Berit med bøker og bokhyller med en gang, ja hun utfordret meg til å være så skrivende rask, at jeg lurer på, når lærte du å skrive? Siden forrige var så åpent, skal du få litt mer bal å holde i nå. Husker du den første sommeren du skrev? Hva er en brevvenn? Og kjærlighetsbrev, fikk du det? 

Som en ny dag

Det er sommer. Jeg har lesesperre. Jeg skrev dette for noen dager siden, men tenkte det lå best bare på macen min. Men i dag, poster jeg det. Kom postbud min due. 

Som en ny dag, skal jeg komme. Jeg kommer nå, du står opp med meg. Løfter av oss dyna, tar skrittene ut i rommet. Slik skal jeg komme. Noen få skritt til, så er jeg ved døråpningen. Slipper jeg inn? Slipper jeg ut? Som på en ny dag, venter bussen. Vinduene er polerte. Det er sommer, og ikke dugg. Jeg er frisk. Dette er bussen som går til arbeidsplassen. Og der, der hilser jeg på naboen, han jeg ikke vet navnet på. Naboen lyder vel fint?

Naboen skal ikke på jobb. Han skal på butikken å kjøpe dagblad og røyk. Jeg pleier å si: ”Skal du ha dagblad fra i går nå?” Han er jo bestandig er så tidlig ute. Noen ganger lurer jeg på hvor mange ganger han rekker å lese avisa før han i morgen, som enda en ny dag, går til bussen igjen. Bussen to stopp til Narvesen.

Noen ganger, og noen ganger er noen ganger omtrent hver tredje nye dag, kjøper han en pølse med bacon rundt. Da gjemmer han seg litt mens han går mot bussen hjem, som om han er litt flau over at frokost ikke ble to selvsmurte skiver med ost og melk. Så i morgen, enda en ny dag, da blir det to skiver med ost og et helt glass lettmelk, den rosa kartongen.

Og en hver ny dag har jeg lyst til å si: Jeg ser deg og jeg liker å møte deg på bussholdeplassen. Men i morgen, jeg vet ikke om jeg ser deg i morgen, derfor må jeg si det i dag. For jeg forsvinner enda mer enn du gjør når du gjemmer deg litt. Men jeg ser deg. Og jeg hilser. Og så har du gått av bussen og jeg har gått videre. Og kanskje, treffer jeg døden på toget. 

fredag 27. juni 2014

Sommerstafettføljetong - så begynte det å regne

Berit på bar bakke i slalombakken, for hun var ikke født med ski på beina, men på god norsk landjord står hun, går hun, beveger hun, skriver hun, fotograferer hun: Der var hun. Og jeg på bar bak på stolen min, eller det er ikke helt sant, den har på klær, men det passet seg å skrive det sånn. Har man slikt å gjøre så har man slikt å føre. Berit spurte meg i vår sommerstafettføljetong om vær å føre her jeg er. 

Jeg skal innrømme at jeg ikke er ute, så været betraktes fra innsiden. Og i går, var det eventyrlig! Man kunne bade i Oslos gater. I alle fall dusje. Det var nedbørsrekord i byen, det var regn, det var torden, det var lyn, det var haggel, det la seg hvitt på taket, hvitt som snøen og englene, så fortsatte det å regne, det trommet, det tordnet, det var discolys, det var 3600 lynnedslag. 

Har du husket å lage dessert i dag Berit? Jeg fåreslår 3600 rips med vanilje, vanilje til den snille. Kan serveres med rabrabrasaft. I alle fall om du har gått opp hele slalombakken. Det handler om å beholde veskeballansen. 

Liker du sko eller vesker eller klær best, om du skal handle deg noe nytt og nyttig eller unyttig og jeg vet egentlig ikke hva jeg skriver for jeg er så trøtt, som om jeg har kjørt hele slalombakken opp og ned. Og ute, er det overskyet oppholdsvær. Enn så lenge. Jeg elsker regnet, og er bittelitt skuffet, så jeg ser på bilder av været på Internett. Verdensveven bevarte det. 

Mitt yndlingsplagg, er en gul regnjakke. Jeg eier den ikke, men har sett den i en nettbutikk. For en dag, kanskje kommer det ny rekord og jeg kan stå ute og telle en to tre tusen og seksti lysglimt. Noen av dem er farlige, de laget brann i et vakkert kulturbygg, men regndråpene er litt mer uskyldige. De lager bare svømmebasseng. Og svømmebasseng er i syden, der verken jeg eller min skrivevenn har vært. Store svømmebasseng med enda mer klor. Noen driter i vannet uten å bli tatt med buksene nede. Det er rart, at syden er idyllen, er det ikke? 

Jeg har vært i Moskva. Der ser takk slik ut: спасибо og fuglene er helt stille. Byen snakker der. Byen og metroen og alle menneskene på rusbrus i kiosken. Alt er så fremmed der, alle flyr så fort. Den røde plass er ikke engang rød, jeg tror ikke de rakk å male den. 

Apropost fremmede fugler, nei jeg mener alfabeter, så er det mange måter å snakke og skrive på. Noen kan røverspråk, noen kråkespråk. Jeg vet bare at fuglene synger, for nå har de fått unger som flyr. Og som vinden de flyr i, flyr tiden, og jeg kaster badeballen over til språket og Berit. Og fra språket, henter jeg ordet. Og ordet er Ditt. Skriv om hva du vil! (P.S. Jeg liker dikt, de leker med ordene, noen ganger, og noen ganger, er det helt allright)

Følg med i føljetongen hos Berit!

En helt vanlig fredag

Jeg forsover meg. Jeg forsover meg til en lang fredag. Den er så lang, at det ikke gjør noe. Jeg trengte å sove. Jeg våknet ti på halv ti. Nå er klokken fem over ti. Fem over ti og jeg venter på at Berit skal slenge over badeballen i sommerstafettføljetongen vår. Og jeg venter på samtale med legen min. Og jeg kjenner at jeg ikke er klar for helg. For helg er så ustabilt. 

I går la IKS ut pdf-utgaven av Kvinnekraft. Jeg har bidratt med en tekst, et intervju og to bokanmeldelser. Jeg tenkte, jeg kunne linke til bladet:  Det er sikkert noen som finner noe å lese i det. Jeg skrev intervjuet Under sola regner følelsene. Og i går regnet det haggel ute. Det la seg hvitt på taket. Og jeg smilte, for jeg liker når det tordner og regner og hagler litt. Det er moder jord i full aktivitet. Og på jorda, danser menneskene, de som kan, mens vi andre sitter eller går eller står. I dag står nok noen i kø. De drar på ferie. 

God fredag, enn så lenge. Kanskje er jeg tilbake litt senere i dag, om Berit og jeg skal svømme, skrive, svømme stafett. 

(Og om noen lurte: Jeg har lesesperre for tiden. Jeg klarer ikke sette meg ned med en bok.)

onsdag 25. juni 2014

Sommerfugler i sommerstafettføljetong (Her flyr vi).

Om jeg har sett sommerfugler? Javisst, jeg bor i Oslo. Her er sommerfugler rundt omkring. De kremhvite er de skjøreste, som sukker og perler og perlene fisket du i muslinger og de har ligger under vann og nesten druknet. Hei, her har du en livbøye! Jeg er din. Og så krabber vi rundt. Vi sier blåskjell, med de kan vi fiske krabbe. De rødlige sommerfuglene, de er de forelskede, som svirrer rundt og rundt syrinene og alle andre, for eksempel i Botanisk hage. Og de grå i håret, drikker øl om natten fra glemte ølglass på uteservering. Men jeg, jeg skriver dikt, så jeg har ikke tid til å fly etter sommerfugler. Her: 

Om jeg fanget en sommerfugl

i Norgesglass med bringebær,
små røde bringebær
fra hagen til fru Rips
hun er sur og sær,
så om om jeg der stjal bringebær
så skulle nok en sommerfugl
få smake alt jeg ville bake,
steke, smake pannekaker ala bær-dessert
og der, der kommer kongen inn
fra fjerne land, og han, han gikk over sjø og land,
og vips vi er et eventyr på kultura frokost:
Jeg, en kinamann, sommerfugl fra India og forglemmegei 
bestemor på Kreta hadde medbrakte boller fra den store Ø,
og om dette diktet ingen ende tar, 
skylder jeg på oppvasken og vasker i et Norgesglass. 

Da sender jeg sommerbæret til Berit igjen. Har du smakt syltetøy i Syden?

tirsdag 24. juni 2014

Sommerstafettføljetong del 5

Berit på http://beritbok.blogspot.no skrev om sommerjobbing. Jeg lurer på om jeg skal sende henne lønn for skrivingen. Og den skal ikke måles i oppvask, men i store, sorte bjørnebær. Hele øya var full, husker du? 

Apropos kongen, jeg er oppvokst med Knudsen og Ludvigsen. Kanskje kommer kongen. Og jeg likte russisk kaviar, i allefall den rød lodderognen de hadde på rema 1000, med loff, rømme og løk til. Finhakket. Fint skulle det være. Og godt. 

Etterpå, kom oppvasken. Og den tok jeg ofte. Og jeg bar av og til kvister og hjalp til i hagen, men ikke så ofte, det viktigste var å være sammen. Om sommeren. I båt eller på land. 

I mine sommre, var det ikke tid til å ha sommerjobb. Vi var på ferie, så jeg kunne ikke ta jobb der vi bodde. Vi var i stedet på hytta. 8 uker sol og sommer. Da jeg vokste opp, var det sol og sommer og det var shortsvær på 18 grader. Nå vil folk ha 25. Hva er det med folk? Jeg liker ikke det sterke sollyset. Da klarte jeg ikke spise middag på terrassen, spesielt ikke om en veps surret rundt ørene mine. 

Jeg fikk alt jeg trengte på ferie. Båtturer, badetøy, shorts, myggestigg som klødde akkurat passe mye, saltvann i håret og en hund på fanget. Jeg har alltid hatt hund. Det er jo arbeid med å ha kjæledyr og. I alle fall hunder. De skal man gå tur med. Og jeg elsket det. Så jeg gjorde jobben min godt. Godt jobba. Ja, det kan man si. Og jeg svømte som en fisk, så kanskje kan jeg passe på Berits tallerken i en annen episode. 

Hundene våre har vært veldig mine. De visste alt om meg. Så om du vil vite mer, får du besøke dachsen min. Hun bor hos foreldrene mine. Hun har korte ben og store øyne. Hun leser deg. Sånn var sommerene. Jeg, familien, hytta, båten, hunden (den skulle ikke være på kennel, derfor var det norgesferier) den andre hytta, et par familieselskap. 

I familieselskap måtte jeg kaste piler på blink. Det likte jeg ikke. Ikke var det betalt heller. Og det kunne det i grunnen vært, for pilkast var definitivt ikke morsomt med andre en broren min eller pappa. Alle stod og så på pilen som falt. Den var ikke Amor sin og jeg var helt alene i flokken. Helt til vi skulle hjem igjen, da var jeg i ett med mamma, pappa, bror og hund. Det likte jeg. 

Apropos amor, noen sommerforelsker seg. I episode 6 vil jeg at Berit skal fortelle om prinsen. Eller den hun trodde var prins, som kanskje var en helt vanlig gutt som var borte da sommeren dro. Eller er de gift? Takk skal du ha, gift skal du bli. 

Pikekyss fra Oslo, klar for søte sommerminner hos http://beritbok.blogspot.no 

søndag 22. juni 2014

Sommerstafettføljetong del 3

Det er søndag, det er sommer, men det er er ikke sol. 
- Vær hilset! 
- Hva for noe? 
- Jo, det er det de militære sier, og jeg tenker at Berit som skal på høstjakta med de kongelige (eller var det bare et eventyr?) vil se noen i garden passe på. De er militære. Vær hilset! 

Det nærmeste jeg har vært kongen, er kong Olav konfekt. I sola, vil den smelte og bli saus. Da kan den pynte isen din. 
- Liker du sjokolade-is? 

Det andre møte med kongen, var at jeg som 6-åring så begravelsen på tv. Den gikk inn på meg. Vi gikk tidligere hjem fra skolen den dagen, for å få se begravelse. Skolen stengte da. Samfunnet stoppet. 
- Ville det skjedd i dag? undrer jeg. Sommerferie er tid for undring og beundring. 

Det var en stor kirke han ble gravlagt i. Apropo grav, så vil jeg bytte til et lystigere tema enn døden. Jeg ser det graves ut nye tomter i fjellet. Flere skal få bo i friheten, nyte livet. Gå eller ride. Ja, for sommer er liv. Liv og frihet. 

Berit sitter på hesteryggen. Jeg sitter på en stol. Og jeg tenker, at når sola kommer, selv om det er vind, kan man bli solbrent. Særlig til fjells Så tips nummer 1: Smør deg med solkrem. 

Der sitter du, med solkrem på. Tips nummer 2: Gå ned til et vann, og mål temperaturen med bare tærne. Tipper du rett? Hvis ikke, kan du la magen bade, legge på svøm før du rir den av. 

Nummer 3. Ja, det er også et sommeritps. Ri hverdagen og tunge gjøremål av. Sommer er bjørnebær, bringebær, lite klær, ingen lekser... Sitt stolt på hesteryggen. 

Er det sand på fjellet? Det er visst mye jeg har glemt om fjellet. Hvis det er sand, ha med spade. Det er tips nummer 4. Og nå kommer gravingen. Grav deg ned i tide, i live, så det blir en trygg ferd. Men det er ikke behov på sommeren, med mindre det er en farlig tåke, så bygg et sandslott og la Kong Olav flytte inn. 

Og som konge nummer fem, kommer det siste tipset for i dag. Kast mynt og krone om hvem som skal ta oppvasken. Gjør gjøremålene til en lek. De er på ferie de også. Jeg slo krone. Du tar oppvasken og jeg blåser såpebobler. Hva har vært på tallerknene dine?  

Følg med på del 4 hos Berit: http://beritbok.blogspot.no

fredag 20. juni 2014

Sommer er her (skriveprosjekt med Berit)


Det er 20. Juni. Det er fredag. Det er endelig helg. Det er endelig sommer. Det er endelig skoleferie! 

Jeg kjenner på ryggen og føler meg frem etter sekken. Men det er noen år siden jeg var skoleelev. Likevel kan jeg kjenne følelsen når jeg hører ringeklokker og se bilder av barn som sykler. Sykler og nesten flyr hjem -
plinger med ringeklokka så folk flytter seg, førstemann hjem, fort, fort - for å ta bussen eller bena ned til stranda. Her starter sommeren. Hører du? Fuglene synger, syklene ringer, gresset hvisker, sjøen bruser. 

Det nærmer seg det første badet. Er det 15 grader eller 15 og en halv? 

Jeg tar prøvende på meg barnas føtter. Det kribler under dem. De løper. De løper en meter ut på grunna, tre skritt, og stopper, stivner til, og så bare står de der og venter på bestevennen eller storebror eller lillesøster. Så setter de meg på huk. En, to, tre. Hoppe sa gåsa, danse sa reven. Man må få vann helt opp til halsen. Og med min langstrakte kropp, som jo egentlig er voksen, den bare låner disse barneopplevelsene i dag, er det langt ned for å komme helt opp til halsen. 

Vannet stiger, jeg synker, og reiser meg igjen. Jeg higer etter pusten, ler i kulde, legger meg på magen og tar det første svømmetaket, årets aller første, mens jeg kaster badeballen over til Berit: Hva tar du deg til?
Følg svaret i bloggen hennes her: http://beritbok.blogspot.no

torsdag 19. juni 2014

Sommer kommer: Velkommen til tekst på bloggene våre

Jeg og Berit  i http://beritbok.blogspot.no
inviterer til lett sommerlektyre. Har du husket å sjekke badetemperaturene? Den første dukkerten er den aller kalleste. Vi vil fra i morgen, kaste badeballen over til hverandre i bloggene våre. Det er fredagen mange skolebarn har sin siste skoledag. Vi voksne har kanskje ferie, eller kanskje ikke. Uansett, det er sommer, det er sol og det er regn. Jeg begynner. Jeg skriver et innlegg om noe jeg opplever eller har opplevd, lest eller observert, og avslutter med et spørsmål mens jeg kaster badeballen over til Berit som svarer på spørsmålet og avlsutter sin tekst med et nytt spørsmål. I alle disse skriveinnleggende linkes du over til den andre til slutt for å kunne følge svaret. Slik svømmer og skriver vi oss gjennom sommeren. God lesning! Jeg håper på god skriving. 

tirsdag 17. juni 2014

Jeg står på tærne

- Ser du, ser du hvor høy jeg er? sier jeg. - Jeg rekker nesten opp til verdensrommet. Og der bor Gud. 
- Kjenner du han? 
- Hvem? 
Sant Peter banker på. Jeg åpner døra. 

- Kjære, lille, vene, nå drømmer du igjen. Du drømmer om liv og død.  Kan du ikke forskjellen? 
- Forskjellen på hva? 
- Forskjellen på liv og død og drøm og virkelighet. 
- Jo, jeg kan forskjellen, for bare når jeg drømmer, lever jeg. 

Jeg har trukket for gardina, og sola prøver å lure seg inn. Men den slipper ikke til. Ikke i dag. Ikke i morgen. Det er ikke dag når man ikke orker noe. Da kan sola være ute for seg selv. Sammen med fuglene og badene barn. De synger i barnehagen. 
- Jeg vil ha en huske. Kan jeg få det? 
- Hvem spør du nå? 
- Gud eller Snekker Andersen. 
- Ok, kanskje en snekker kan sveise sammen et tømmerstativ. 
Jeg smiler. Det er sommer og jeg er inne og du er ute og spiser is og jeg vet - du er trygg. Kanskje har du sand mellom tærne der du sitter, i dagens fotspor. 

Fotnote: Jeg er glad i deg. 

torsdag 12. juni 2014

Skribent søker medblogger

Hei! 
Vil du blogge med meg? Slik at jeg skriver et innlegg, og du svarer, og visa versa, som en brevveksling, som vi begge deler på bloggene våre? Temaene kan være alt fra bok til skriving generelt, biblioteker, venner, familie, bokliv, annet liv...  Jeg er her. Og jeg vil skrive med deg. 

Om deg: Du har en bokblogg, du liker å skrive, og kanskje du liker å leke med ord og skape ordbilder. Sammen blir vi dobbelt så mange. 

onsdag 11. juni 2014

Brent kjærlighet


Jeg har mistet hele verden. Jeg sitter med den i fanget og aner ikke hvordan jeg skal få den til å gå, eller samle seg.  Jeg vet rett og slett ikke. Og jeg klarer F*** ikke å skrive denne teksten.  Det er sommer, det er varmt, jeg sitter inne, det er kaldt rundt hjertet mitt. Og det har alltid vært, jeg har bare innbilt meg at de likte meg. Les: Elsk meg i går. Jeg er ikke engang modig nok som Elling til å si Elsk meg i morgen. Selv om jeg ikke kan i dag, kan jeg ikke i morgen heller. Og ikke i går, men fortiden kan vi ikke ta tilbake, så, Elsk meg i går. Jeg har hele verden i fanget, rast sammen, som et tastatur og kroppen min er et kart som har skadealarm i alle retninger. Det er ikke opp eller ned, nord eller sør. Men jeg sitter her, i øst, og kan bare... skrive: Jeg kan ikke skrive denne teksten om kjærlighet. 

søndag 8. juni 2014

Søndagsskribling


Jeg møtte deg, i går, i hagen. Hei, sa jeg. Jeg spurte ikke hva du het, for jeg visste. Du er Eli. Eli Hagen, så høyt er gresset at det ligner håret hennes. Hei, sa jeg og klippet plenen pent mens Per i hagen fikk mindre vondt i magen. Eller, var det jeg som fikk mindre vondt?

Jeg holdt stenene tett inntil brystet. Det hjalp å klippe gresset, lugge henne i håret. De duvet, rundstykkene mine. De var ikke store, kanskje de kunne vært med i et slankeprogram: ”Kvinne tidlig i trettiårene, på havregryn og selvskreven diett”. Jeg ser bort på havrebukken, tilbake på meg i speilet og knekker tankene mine med gjekslene. Liker du nøtter?

Han har dem mellom bena, og så senker jeg stemmen. Jeg hvisker som vinden, for dette snakker man ikke høyt om. Man har aldri gjort det. Bare på tv. Og hos helsesøster jeg ikke gikk til. Du vet, jeg har jo ingen søstre, og man kan ikke gå til søstre man ikke har. Noen ganger får man stesøstre. Da kan man vurdere det.

Tilbake til gullruta og TV og såpeoperaene og nyhetsbildet. De innhenter meg alltid. På TV var de syv. Syv søstre. Og en tilbakestående gutt, Kjell-Magne. En annen Kjell-Magne er politiker. Og her avslutter jeg debatten, for starter vi med høyre- eller venstre- eller arbeiderpolitikk, blir vi aldri enige eller ferdige, verken i hagen med alt gresset eller i tv-stua. Hva vil de egentlig se på? Nrk, tv2-nyhetene eller hele Norge baker kanskje?

TV2 hjelper deg. Forbrukerinspektørene undersøker. Alt blir plutselig krim. Til og med pizzaen i frysedisken. Hvor mye grovt mel. Hvor mye korn. Hvor mange prosent fett. Hørte vi palmeolje? 100 prosent ull er 100 prosent ull, men jeg trenger visst milo for å ikke drepe ulla fra en sau som kanskje fortsatt er sau eller har endt opp som fårikål med et kålhode i gryta til en bestemor som enda husker hvordan man lager fra bunnen av. Jeg pakker teppene om meg, hvisker hundre prosent ull, da er det i alle fall ekte, selv om det ikke er gull, glitter og glamour.

Jeg savner meg. Jeg ser meg i speilet igjen og finner meg ikke. Jeg har vært borte lenge nå. Er det på tide å ringe politiet? Onkel politi? Hvis han heter onkel, hvem er fetteren min? Og kusinen, har jeg en kusine Trine? Jeg ser etter meg i speilet. Først må jeg finne meg. Der, to blå øyne. Vi har ei tulle synger de. Og øyne blå. Jeg ser den trille ut av meg, en latter. Jeg ser det på munnen. Det var en dårlig spøk. Hva da? At Eli vokser i hagen og penger på trærne og at nøtteknekkeren er et juleeventyr. Er noe av dette sant? Jeg skriver, altså er jeg (hender på en kropp).