Berit kastet 13 og 113 til meg. Flaks eller uflaks. I dag, tenker jeg, jeg skal bare skrive. Uten å rime. Jeg skal ikke rime, men skrive. Og så snør det. Eller haglet. Og kanskje kommer stormen, for først etter det, er det stille, som etter livet. Når alt er dødt, er det stille. Men det er liv laga i både 13 og 113. Fredag den 13. gjør at alle vil fortelle sine historier om ulykker som sølvfølgelig (les: tilfeldigvis) inntraff da. 113, redder. Det er bare et nummer. Slå det.
når noen ringer
tvinger seg gjennom røret
sier det haster
vi har ingen å miste
jeg mistet lommeboka og mobilen
hva ringer jeg med
kiosken er nedlagt
ingen å miste
jeg tar noen piller
hun vet jeg forsvinner
jeg er hun, hun er jeg
lille du som sitter der,
togskinne, kom deg inn på perongen
konduktøren peker,
en dame griper fatt,
flakser med vingene
er hun en engel?
de ringer snart
noen ringer
noen ringer 113
bare et nummer
den gule fare, den gule trygghet
ambulansen kjører, puls, måler
og i lomma har jeg ingenting
annet enn et kompass
(alles 113 - et norgeskart)
Og tilbake i live sender jeg badeballen over til Berit med bøker og bokhyller med en gang, ja hun utfordret meg til å være så skrivende rask, at jeg lurer på, når lærte du å skrive? Siden forrige var så åpent, skal du få litt mer bal å holde i nå. Husker du den første sommeren du skrev? Hva er en brevvenn? Og kjærlighetsbrev, fikk du det?
Denne var bra- og fin å ta fatt på!
SvarSlettJeg er ikke så kjapp som deg, men jeg husker det første ordet jeg skrev, bortsett fra navn. Galbruker. Tenk det! Galbruker, ikke bonde som bestefar nok hadde satt mer pris på enn å karakteriseres som brukbart gal. Jaja. Det hjalp ikke å ringe 113.
Bobalolenon eror kokasostotetot!
SvarSletthihi, spennende!
Slett