Follow on Bloglovin

lørdag 28. februar 2015

Et sted skinner det

Det er lørdag. Jeg kjenner meg matt. Sjakk matt. Jeg orker ikke lese. Eller å skrive om å lese. Men jeg titter innom bloggen min. Bare for å vite at jeg er her. Og jeg har en bok av Vibeke Riiser-Larsen, den ligger på vent, og heter Et sted skinner det. Kanskje gjør det nettopp det i kveld? Der du er? 

Boka kan du lese om her. Jeg gleder meg til å ta fatt på den, men jeg må først lese mobbeboka. Fordi den er viktig den og. Kongen talte om mobbing i nyttårstalen. Men det er en bok som gjør vondt å lese, fordi den er basert på virkeligheten. Jeg liker sannheten, så jeg skal lese hele, men det koster energi å bry seg. Men misforstå meg rett, jeg vil ikke bytte det ut. 

fredag 27. februar 2015

Who let the dog out?


Det er fredag og du går tur med hunden. Du var tidlig oppe, og gikk tur med hunden. Så gikk du på jobb som en annen arbeider. Da du kom hjem igjen, gikk du ny tur. Jeg beundrer deg, for å få hverdagskabalen til å gå opp. For meg, er det en gåte. 

Jeg har begynt å lese en bok fra Ascehoug: Hopp da, så blir vi kvitt deg. Den er et viktig stykke mobbehistorie fra en helt vanlig dame i Norges land. Det kunne vært deg. Du kan lese om boka her.

Det har vært middag. Hunden må ut igjen. Voff. 

torsdag 26. februar 2015

Kakao med chili og nye bøker

Nye bøker i postkassa = lykke. Jeg i speilet = liten. Til sammen: Lykkeliten. Og her begynner dagens blogginnlegg. Det handler om å være. Prøve å være. Litt til. Jeg kan ikke drikke kakao, men jeg fant en oppskrift jeg vil dele med dere hos Tine, Mr. Melk sin hotte kakao med chili! 

Chili er kanskje nymotens her til lands, men vi må ti år tilbake til da jeg smakte kake med chili i. Sjokoladekake. Verdens beste sjokoladekake ever. Bakt av storebror mens jeg enda spiste. 

Det er mye man kan si om gamledager og mye man kan si om fremtiden. Felles er at begge har rom for eventyr. Så jeg dikter meg gjennom dagen. Og der, er du. Du sitter og leser ordene mine. Jeg gleder meg til den dagen jeg ikke sitter og dikter, bare slutter å puste. Ja, det gjør jeg. Men det er et annet eventyr. Og et man ikke kjenner slutten på. Lykkelig alle sine dager duger ikke. 

Jeg går over til fantasien. Kyss en frosk, lag en prins, klem en venn. Det siste går kanskje i oppfyllelse? 

mandag 23. februar 2015

Du skal lese mye

Jeg hørte noe fint i dag: Et fint nyttårsforsett. Det var en som ville ha som mål å lese flere bøker. Det var et nyttårsforsett jeg kunne like: Det å gjøre noe mer. Ikke som å trene mer uten å ha lyst eller å slutte med det eneste man liker, men å unna seg mer av noe man liker å gjøre. For personen likte å lese. 

Videre tok jeg stafettpinnen og leste noen sider selv, i Truls over Grønland. Jeg er på side 110 som begynner slik: "Enkelte dager er bare ikke bra. Denne er en av dem, den måtte jo komme." 

Og denne dagen føyer seg inn i rekken, også for meg. Jeg kjenner meg utkjørt. Som om jeg har prøvd hele dagen, kjempet i mot, det som egentlig er inni meg. Det er mer enn en bok inni meg. Det er minst hundre. Og jeg skriver ikke, for ingen vil utgi verkene mine. Kanskje har jeg ikke prøvd nok. Jeg kommer ikke til å prøve. 
(Jeg har skrevet 72 sider om et jenteliv med asperger syndrom. Er det nå du kommer til å oppdage meg?)

Jeg ønsker meg fortsatt brevvenner eller medbloggere som vi kan skrive via bloggene våre med. Aller mest ønsker jeg meg forsvinnende lite. Som å forsvinne. Og det gjør jeg, i mengden. 


søndag 22. februar 2015

Lenger ut på isen (smakebit på søndag)

Det går sakte meg lesingen for tiden. Så har jeg sagt det, advart deg. Det går i det hele tatt sakte. Jeg går ikke over Grønland, men leser om Truls. Og jeg leser sakte. Dagens smakebit er fra side 92. 
For første gang får jeg gå først i flokken. Med kompasset på brystet er det jeg som staker ut kursen og styrer tida. 
Neste smakebit er om en seier (Gullrutens publikumspris), og hvordan den nyheten arter seg på isen på Grønland. 
Vi spiser knekkebrød og snakker ikke noe særlig mer om publikumsprisen. Selvsagt ikke, men hadde jeg vært hjemme, hadde jeg vært ute og feiret.  
Alt dette er et tegn på at hjemme, er det andre behov som blir tilfredsstilt. Det er plass til andre gleder og å sole seg i glansen. På isen, er det primære det viktige. Våre primærbehov og rutiner. Hjemme er det rom for Gullruten og bli hyllet. Truls lærer å lytte til kroppen på isen, og liker det. Han vet ikke om han liker at han blir dratt tilbake til sitt vanlige liv når han hører den glade nyheten. 

Det er søndag, og jeg følger rutiner. Jeg lever et rutineliv. Jeg hadde ikke fikset noe annet. Ikke nå. Ikke nå som jeg er så syk. Jeg kjenner jeg synes litt synd på Truls som ikke kan bli beskyttet mot virkeligheten. Men så husker jeg, han har jo valgt TV. Og det er TV han går over isen for. 
Leser du i dag? Jeg hadde nok med å skrive dette innlegget. Det er mye som er nok om dagen. Klokken er snart tolv. Tvangsmat og søvn venter. 


fredag 20. februar 2015

Psykisk kan du vera sjøl

Torleif Bjella har noen gode tekster (som den tittelen er fra). Jeg hører på han i dag. Det gjør Truls over Grønland også. Kanskje krysser jeg selv Grønland. Jeg er i alle fall på glattisen. Gud vet hvor den er innendørs. 

Det er fredag. Det er helg. Alle er sultne og vil ha vin og ost og taco eller en annen tradisjon. Jeg vil bare at klokka skal bli 21.30. Da er det natt. 

Det er helg, siste helgen i vinterferieuka. Har du gått på ski? Altså, bortover eller nedover? Ikke Ski storsenter. Det teller ikke. Eller ok, du kan få et halvt poeng for god shopping. 

Kommer du deg ikke til Ski, kan du kose deg på nettshopping. Vi har Nelly med mange merkeklær og Ellos for alle størrelser. 

HL. 

torsdag 19. februar 2015

Gi det med ord

innlegget er sponset via sponsetblogg.no. 
I dag har jeg bestilt et smykke i bursdagsgave. Det er mansjettknapper med teksten Legendary. Jeg fant de hos Hjertesmykke.no. De er svarte med hvit skrift, akkurat som på tastaturet mitt. Hjertesmykker er smykker med mening. Noe av overskuddet går til barn som fortjener en ekstra oppmerksomhet. Jeg liker ideen, og jeg liker butikken, for i butikken er det smykker fulle av ord som I love you to the moon and back. Sånne små oppmerksomheter, skaper smil i hverdagen. Og vi har flest hverdager. Det er en fin oppmerksomhet til farsdag, bursdag, morsdag, en viktig dag for en god venn eller kjæresten osv., som man kan ta med seg inn i hverdagen etterpå. Neste invistering blir til svigersøster, tror jeg. Her er de jeg bestilte i dag: 
Fine? 

Påskeutfordring?

Påske er krim. Jeg er ikke så glad i å lese krim. Skal vi i stedet utfordre hverandre til å brevveksle via blogg, du fra din, jeg fra min, gjennom påsken? Leser du krim i tillegg, er det slevsagt helt i orden! Jeg skrev med Berit i sommer, og vi hadde mye gøy. Påsken er litt mer avgrenset, så jeg tenker vi begge kan skrive ett innlegg hver dag og sende påskeegget, stafettpinnen, mellom oss. Ikke vær kylling! Kykkeliky! 

onsdag 18. februar 2015

Den som intet våger

intet vinner. Jeg våger. Jeg sier det med hele meg at jeg gleder meg aller mest til en barnebok i vår. Den heter Fly Thea, Fly! og er en kunstroman for barn 10-12 år. 

tirsdag 17. februar 2015

Boka på vent - Hopp da, så blir vi kvitt deg!

Jeg deltar med Boka på vent hos Beathe, og i dag skal jeg fortelle om en bok jeg skal lese snart. Det er en bok om mobbing. Den heter Hopp da, så blir vi kvitt deg! Du kan lese om boka her. 
Boka er historien om et mobbeoffer «De ødela barndommen min. Det er noe jeg alltid må leve med. Sårene fra mobbing er ikke en sykdom man kan bli kvitt,» sier Tine-Mari i denne boka.

Mobbing er like aktuelt i dagens samfunn som for femti år siden. Mobbingen tar bare nye former. Og slutter ikke å leve. Desverre. Sålangt. 

torsdag 12. februar 2015

jó napot

jó napot betyr God dag og er omtrent alt jeg vet om Ungarn. Jeg vet mer om gresk salat enn om Ungarn. Så når noe er gresk for meg, burde jeg egentlig si at det er ungarsk. Hvordan jeg kom inn på dette? Jeg satt og chatten med en god venn på facebook. Hun skrev om noe innviklet som heter Kalmanfilter. Jeg sa det hørtes gresk ut. Hun forklarte at han som fant det på, er fra Ungarn. Derfor, ungarsk.

Jeg liker slike konkretiseringer. Og å leke med ordene. Nå skal jeg lese litt videre om Truls over Grønland. Han må jo komme seg videre over isen. I virkeligheten er han alt fremme. TV-serien har allerede vist det til tv-seerne. Men jeg leser dagboka. Og jeg tror det gir meg noe tv-titterne ikke ser.

onsdag 11. februar 2015

En film i ny og ned

Noen prøver å få barna til å lese. Men en film i ny og ned, er også fint. Særlig filmer med budskap om kjærlighet, vennskap og samhold. Jeg har i det siste sett noen slike barnefilmer. Og jeg er helt forelska i Frozen (Frost på norsk). 

mandag 9. februar 2015

Fra alt det hvite

Jeg abonnerer på e-diktet. I dag kom et dikt om haren: 

Haren

Vet du hva haren
sier om vinteren?
«Hutte-tutte-tu.
Lever jeg til sommeren
skal jeg bygge meg et hus.»

Men når sommeren kommer,
og det blir varmt,
glemmer han det.
«Hæ-hæ-hæ.
Hus i hver busk,
hus i hver busk,»
sier han, og da tror han aldri
vinteren kommer igjen.
Forfatter: Ukjent
Utgitt: Gammel regle
Sånne dikt snakker til meg. Med meg og til meg. Jeg vil ut til haren, hvit som snø, jeg vil hoppe, lage spor, leke snøengel. Jeg vil, jeg vil og får det ikke til. 

Det er enda en dag på sykehuset. Veggene er de samme gulhvite som i går. Jeg tygger på tankene mine og vrenger ordene ut i bloggen. Jeg har vel noe å skrive? 

Ikke i dag, i dag har jeg ikke noe å skrive. Annet enn å dele diktet. Abonner på ediktet du også. Det er hyggelig med et barnedikt og et voksendikt i mailboksen hver uke. Helt gratis er det også. 

søndag 8. februar 2015

smakebit på søndag: Pølsevev og grøt



Smakebit på søndag, fra side 72 i Truls over Grønland: 
Hver lørdag hadde vi risengrynsgrøt med stekte pølsebiter og H-melk som drikke til. Du synes kanskje det høres rart ut, men jeg lover deg; stekte pølsebiter til lørdagsgrøten er en klassiker. Retten er blitt introdusert til alle kompinsene mine, og det finnes svært få venner av meg som ikke har innført kombinasjonen risengrynsgrøt og stekt pølse. Det er nesten så jeg ikke kan være venner med folk som misliker denne retten. 
Jeg lurer på hva Truls spiste på søndager og går videre i søndagen min. Det har vært en turbulent uke med mye skriving til et menneske jeg bryr meg om. Det har vært mye skriving, og mye tanker. Det har vært vanskelig å holde seg oppegående. Men jeg sitter. Så da er det jo egentlig greit å ikke være oppegående. Sånn når jeg tenker etter. Jeg skal jo bare sitte. Sitte her og skrive. Til noen jeg er glad i og til alle mine gode blogglesere. Og mange av dem er bokbloggere og noen leser kanskje Truls over Grønland de også, uten å ha ski på beina i dag. Men noen har nok ski på beina. Det er februar og snø ute. Takk og pris for snøen. Den gjør det så lyst og fint og hvitt og vakkert. Og i Hvitt er H-en nesten stum. Jeg lurer på om min H kan være stum også. Nei, det kan den ikke. Jeg liker at navnet mitt begynner på H. Det har det jo alltid gjort. Og til Truls: H-melk som drikke til var det rareste. Det skal jo være rød saft til grøt! 





fredag 6. februar 2015

Samefolkets dag

Det er fredag 6. februar og Samefolkets dag. Det får desverre ikke så mye oppmerksomhet. Derfor skriver jeg om det. Det er visst fint i Finnmark, men de aller fleste samene bor i Oslo og andre steder. Jeg håper de feirer overalt i dag. Fordi, de er viktige. Akkurat som alle andre. Viktige. 

Jeg heier på samene i dag. Jeg heier på nissens reinsdyr. Jeg blander virkelighet med fantasien og sier Rudolf er rød på nesa. Og så var det all snøen. De måker og skraper og holder byfolket våkne i Oslo. Midt på natta kjørte de isskrapere i natt. 

Jeg ble ikke berørt, sykehuset ligger skjermet til. Men de kjørte i boligstrøk. Så om du ser en litt trøtt i tryne- type i dag, er det ikke så rart og heller godt forståelig. Og vi liker godt og forståelig og tar tommel opp. 

Det er mye jeg ikke skjønner. Og jeg blir virrende på sosiale medier. Med alt og ingenting. 

H. 

torsdag 5. februar 2015

Krimfestivalen og torsdag

Boknytt! 5.-7. mars er det festival for krimfrelste i Oslo. Cappelen Damm og Krimklubben inviterer. Årets festival kan by på så og si alle de norske krimforfatterne og for første gang er også Jo Nesbø med på programmet. I tillegg får festivalen besøk av mange prominente gjester fra utlandet, anført av Lisa Gardner, Peter James, Lars Kepler, Jens Lapidus og Carl-Johan Valgren. Årets festivalforfatter er ingen mindre enn Gunnar Staalesen. Totalt er 57 populære krimforfattere klare for festivalen. Her er programmet: 

Selv er jeg utslitt nå. Jeg har prøvd å gjøre noen sider i arbeidsboka om meg jeg har fått utdelt. Det tar krefter. Selv for Pippi langstrømpe. Ja, jeg er Pippi med flettene. Jeg har i alle fall flettene.  Og strømper. De har til og med litt ulik farge for den ene har en gang fått en kaffeflekk som ikke rikker seg på flekken etter uttallige vask. Jeg teller. Kanskje 10 vask. 10-0 til sokkken. 

Ha en så god torsdag du kan! 

Kule penner

Jeg kan ikke fordra orddelingsfeil. Men noen ganger lager jeg dem med vilje. Fordi det er gøy. Som kulepenner. Jeg ønsker meg kule kulepenner. Jeg får ikke lov til å ha penner på sykehuset, så det blir med tanken. 

Apropos penner, jeg ønsker meg en skrivevenn. I sommer skrev jeg og Berit sammen i bloggene våre. Det var fint og gøy. Kanskje vi kan få til noe sånt igjen? Det er bare en tanke. Som lyn fra klar himmel og kanskje spiser du lamme lår til middag. 

Jeg har brukt opp nettkvoten min for denne måneden (januar), så kanskje jeg må fylle den opp. Måneden varer til 10. februar klokken 23.59. Det er bare fem-seks dager igjen. Så jeg får se. Hva jeg gjør. 

Jeg har tatt bilder i dag. Foto skutt en dukke. Og hun lever. 111 bilder. Det er så fint å ta bilder. Da er jeg en annen. I morgen var jeg alltid en løve. Har du lest den? Jeg liker Unyttig som en rose av samme forfatter bedre, den er mer reflektert. Men det er litt sånn med bildene. Der skiller jeg meg ut. På en grei måte. 

Jeg skal skrive om den nye dukka mi. Hun skal være engelskspråkelig og heter Karishma som betyr mirakel. Hun er er sterk, mørk og uttrykksfull. 

onsdag 4. februar 2015

Det sosiale rom - så lett å lukke en dør (personlig)

Noen mennesker, finner det lett å stenge folk ute på internett. Vi er mennesker vi også! vil jeg rope. Ja, jeg var uenig med deg som gruppeeier i et faktum, det faktum av at gruppa Bittamis design for strikkelystne gjør at flere oppdager de fine strikkebøkene hennes, og at hun ikke ville godta at jeg skrev at gruppa bidro, ble jeg slettet, jeg - ikke bare det jeg skrev - men hele meg ble stengt ute. Uten forvarsel. 

Det er så lett å skubbe de små å svake vekk. Husker du diktet til Inger Hagerup? Jeg lener meg til henne i dag, jeg trenger henne, og det er helt riktig, verden ble et kaldere sted da hun døde. Under gjengir jeg diktet hennes: Våre små søsken. 

Vi har en liten søster
vi har en liten bror
som er litt annerledes
enn andre barn på jord.
De kom til denne verden,
det vanskelige sted,
med mindre håndbagasje
enn vi er utstyrt med.
Vi voksne er så store
i gjerning og i ord.
Vår lille bror og søster
blir aldri riktig stor.
Vi har vår eng og åker.
Vi har vårt kjøpmannskap.
Og vi beregner livet
i vinning eller tap.
Det er så lett å skubbe
de små og svake vekk
og la dem stå tilbake
med hjelpeløse trekk.
Det er så lett å glemme:
Når siste båt skal gå
må alle passasjerer
la all bagasjen stå.
Da blir det kanskje lettest
for disse små, fordi
de bare har et hjerte
med sorg og glede i.
Og gleden er så deilig
Men sorgen er så trist.
Det har vår lille søster
og bror bestandig visst.
Så la oss gi dem gleden
til de skal gå ombord 
med sine barnehjerter,
vår søster og vår bror.

I dag er jeg ekstra sårbar. Jeg innrømmer det. Jeg har hatt besøk av en ekspert. Som har gått gjennom noen sider i en perm med meg. Ja, jeg trenger denne permen. Jeg trenger å forstå. Men mest av alt trenger jeg å føle gleden mens jeg lever. Gjør det vondere nå, vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Sosiale nettverk lukker meg ute. Vet dere, jeg har bare dere? Jeg har ikke engang meg selv.

tirsdag 3. februar 2015

Jeg elsker Google

Jeg liker google. Google hjelper meg å regne, oversette, være der. Når jeg ikke har noen andre å spørre. 

36.2 kilograms =
79.8073389 pounds

I dag skal jeg lese litt videre om Truls over Grønland. Jeg er på side 60. 120 kg skal han krysse Grønland med. Det har gått ned til 110. Men enda er det 3-4 meg i han. Hvordan klarer han å trekke på det, over Grønland? Og i tillegg en pulk på 95 kg? 

Jeg undres. Og det skal jeg nok fortsette med. Jeg har fått to fine mail i dag. Og i morgen kommer en ekspert og snakker med meg. Jeg liker han. 

HL. 

mandag 2. februar 2015

Mandag under Grønland

Det er mandag morgen, jeg er trøtt, det er litt utpå dagen, jeg venter på samtale. Med legen. 

Det er som om det regner. Jeg teller. En-to-tre-fire-fem-seks-syv-åtte. Eller sju. Jeg sier vel egentlig sju. Men jeg skriver syv. Jeg synes det lyder klarere. Og noen ganger når jeg sier sju, tror noen jeg sier tjue. Kan de ikke høre? 

Det er alt jeg ber om. Ikke at noen skal skjønne alt, men i alle fall høre hva jeg sier. 

Jeg leser i dag. Truls over Grønland. Fordi jeg blir fort sliten, leser jeg stykkevis og delt. Kanskje slik han selv går. 

Jeg skriver meg ut av komfortsonen. Ut av å bare snakke om bøkene. Inn i meg selv. Inn i dette mørke havet. Jeg legger på svøm. Jeg møter en måke. Som Odd Børretzen sa: Han hater måker. Jeg er en måke som skriker skal ha, skal ha. Hatet han meg? 

Odd lever ikke lenger. Jeg får ikke spurt. 

søndag 1. februar 2015

Truls over Grønland

Uansett vær går jeg alltid med lue, solbriller og store hodetelefoner med høy musikk på. Var det likevel noen som kjente meg igjen, håper jeg de nå får med seg hvorfor jeg halte og dro på dekk i marka. (Og til mannen i 50-åra med rød nikkers som jeg ofte møtte og som hver gang stilte spørsmålet "Ja, ja. Grår du med sommer- elller vinterdekk": Jeg ville utvidet reportoaret med i alle fall een vits til, kanksje noe om piggdekk eller oblat? Bare et forslag. 
Det var søndagens smakebit. Jeg sov lenge i dag og smakebiten er fra side 20 i boka Truls over Grønland, Truls som til vanlig trives best i en komfortsone. I dag kjenner jeg meg igjen, jeg hadde det best i senga og ut på søndagstur frister ikke, heller ikke om jeg skulle hatt muligheten. 
Apropos muligheter, i dag har jeg muligheten til å lese enda mer i boka til Truls. Og jeg setter faktisk pris på det. Jeg er priviligert. Jeg kan sove lenge en søndag. Jeg kan lese en søndag. Jeg kan ha på meg ullbukse en søndag som ligner en barnebukse. Jeg kan. Fordi jeg er syk og ikke har noen å ta hensyn til. (Heller ikke meg selv.)

Jeg er også priviligert som ikke trenger at noen ønsker meg god bedring, for jeg blir aldri frisk. Jeg er og forblir syk. Og jeg kommer ikke til å komme meg til Grønland selv om jeg skulle få fryktelig lyst. Om jeg er lei meg for det? Ikke så veldig. Klart jeg er lei meg for at jeg ikke gifter meg, får barn, stifter familie. Men Grønland, Grønland kan jeg klare meg uten. Jeg har jo boka til Truls og kan lese i den om jeg savner noe sånt som en tur over Grønland. Takk Truls.