Follow on Bloglovin

mandag 12. mai 2014

Våre små søsken (når noen har skrevet det før)

I dag, prøvde jeg å lese litt igjen. Det ble ikke så mye av. To sider, kanskje. Men jeg sitter og tenker på noen ord. Noen ord jeg aldri glemmer. De her Inger Hagerup sine. Jeg er veldig glad i dette diktet, og jeg klamrer meg til det. Fordi jeg er så glad i det. Og det er trøst i det. Og støtte. Og jeg vet, jeg er en liten søster. Det er bare så trist, at ikke alle kan se. Det Inger Hagerup kunne. Og gleden er så stor, når noen prøver. Og titt og ofte leser jeg noen av hennes dikt, om bakeren på den bittelille øya og noen for voksne. Jeg tror, våre små søsken er for barn. I alle fall, var jeg liten da jeg lærte meg det. Det er verdt å ha i håndveska, for de som glemmer lett. 

Vi har en liten søster
vi har en liten bror
som er litt annerledes
enn andre barn på jord.

De kom til denne verden,
det vanskelige sted,
med mindre håndbagasje
enn vi er utstyrt med.

Vi voksne er så store
i gjerning og i ord.
Vår lille bror og søster
blir aldri riktig stor.

Vi har vår eng og åker.
Vi har vårt kjøpmannskap.
Og vi beregner livet
i vinning eller tap.

Det er så lett å skubbe
de små og svake vekk
og la dem stå tilbake
med hjelpeløse trekk.

Det er så lett å glemme:
Når siste båt skal gå
må alle passasjerer
la all bagasjen stå.

Da blir det kanskje lettest
for disse små, fordi
de bare har et hjerte
med sorg og glede i.

Og gleden er så deilig
Men sorgen er så trist.
Det har vår lille søster
og bror bestandig visst.

Så la oss gi dem gleden
til de skal gå ombord
med sine barnehjerter,
vår søster og vår bror.

Inger Hagerup 

torsdag 8. mai 2014

Det er en gang

Det er en gang lenge iden jeg skrev i bloggen nå. Alt er relativt, men det er lenge siden. Jeg mistet vel rett og slett kreftene mine til å lese. Eller motet. Og jeg klarte ikke si noe konstruktivt. Og der er vi nå. Jeg leser ikke, men jeg vil gjerne skrive. Og kanskje lese, en annen dag. Kanskje noe du har skrevet? Kanskje en liten gjen av oss kunne skrive til hverandre, motivere, gjøre sammen? Jeg er ensom inni meg, og jeg trenger noen. Jeg trenger noen som er der. Med ordene under fingertuppene, som jeg kan skrive kreativt til. Selvsagt kan jeg gjøre det på egenhånd, eller til andre på egenhånd her på bloggen. Men et skriveverksted på nett, er mer motiverende, og jeg er over ti år for gammel til å høre til Skrivebua. Jeg lurer på når samhold fikk aldersgrense. Det var i alle fall før i går. I morgen, kommer snart. Jeg har lagt meg over bøkene. For å vente på at jeg klarer å lese de igjen.