Follow on Bloglovin

torsdag 31. juli 2014

Se min kjole – sommerstafettføljetongen danser videre

Se min kjole, den er hvit som sauen, det er fordi jeg drømmer alt om natten, etter å ha telt til 365 sauer, eller får, den som teller sauer får. Visste du det? 

Når jeg våkner, tar jeg den hvite sommerkjolen på. Den danser mykt rundt kroppen min. Huden er en gås (les: gåsehud).

Litt utpå dagen har kjolen, den hvite sommerkjolen, en flekk fra en is som smeltet litt for fort. Fra kronen på verket, en kroneis. Med jordbær eller sjokolade. Jeg kan ikke velge (enda).  

Jeg kaster meg på sykkelen, på vei til butikken. Sommerbutikken med butikkdamen og mannen som er der, hvert år. Jeg kaller dem venner, for vi er mer enn på hils. Men først må jeg sykle dit. Heldigvis har jeg ren truse, for kjolen blåser opp.

Se min tanke, den er blid som solen. Det er fordi jeg kan gå så lett på tå. Rundt meg svinger kjolen og jeg leker:


brud skal gifte seg. Og mannen er en prins.

Se mine venner, de er de få som teller. En – to – trehundreogsekstifem dager i året. Og så sovner vi. I drømmeland med jordbær på. Ta et strå.

Jeg sender stafettpinnen videre til Berit i bøker og bokhyller. Skriv om sykkelminner. Helst fra sommervarmen blid som sola. Har du punktert?


Mot normalt - et siste farvel

Det er mot normalt at jeg skriver om andre ting enn bøker, lesing, bokblogger og noe mellom linjene. I alle fall aldri om nyhetssaker. Jeg klarer ikke være en del av media. Jeg kan ikke høre radio eller se tv. Avisene har får mange sider. Særlig på nett. Men på Facebook i dag, så jeg at Nini Stoltenberg er død. Hun døde sittende stille ved kjøkkenbordet. Hun kunne dødd av en overdose, men døde fredelig av at hjertet hadde jobbet nok. 

Nini var sårbar og vakker. Hennes nærmeste som er veldig kjente i landet vårt, viste oss at de var glad i henne. Og jeg så henne alikevel falle utenfor samfunnet. Litt som meg selv. Vi klarer ikke vanlige liv. Jeg likte Nini. Hun var vakker, sårbar og omsorgsfull. Hun var trist og glad om hverandre. Hun jobbet mot rus. Kjempet. Men Nini var også bare Nini. Så veldig sårbar. 

Jeg ville pakke sårbarheten og den tynne kroppen inn i gode tanker, drømmer, visjoner. Jeg håper hun får hvile nå, slik man håper når folk dør. For vi vet ingenting, vi menneskene. 

Takk for at vi fikk kjenne deg, gjennom mediene, i så mange år, Nini. Det er mot normalt at familiemedlemmer i en slik familie faller. Men du falt, du falt og ingen armer klarte å ta imot. Hvil nå. Hvil. Jeg kjenner vinden mot den sarte huden. 

Sommerintervju med Vibeke Kvernmoen - en kommende forfatter

Jeg intervjuer forfattere i sommer, lynraske ferieintervjuer. Raske som vepsen stikker og solstikk i kroppen og solhatt på hodet. I dag vil jeg løfte frem Vibeke Kvernmoen, som enda ikke har debutert. Hun jobber med en ungdomsbok/voksenbok innen fantasy-sjangeren. 



1. Norge eller Chartertur?
- Norge, først og fremst. Er så utrolig mange steder jeg enda ikke har besøkt, så skulle gjerne dratt Norge rundt før jeg tenker på noen chartertur. Med mindre vi snakker vinterstid. Da drar jeg gjerne sørover!

2. Penn eller tablet når du er på farten?
- Penn, uten tvil.

3. Tegneserie eller avis på stranda? 
- Tegneserie. Er for mye drama og negativitet i avisene for min smak.

4. Bikini eller badedrakt?
- Bikini.

5. Tran eller fisk? Hvis fisk, grillet eller sushi?

- Grillet fisk, nam! 

Forleng sommerferien - ti tips!



  • 1. Spis is to ganger om dagen. Da kjennes det som dobbelt så mange dager. 
  • 2. Lag all mat ute. Husk Brownies og fruktdesserter kan også grilles. 
  • 3. Bad i sjø eller innsjø. Helst flere ganger om dagen = effekt som i punkt 1
  • 4. Les korte bøker på nettbrett, ala Kindle. Jo flere bøker du har lest, jo lenger kjennes feriedagene.
  • 5. Vil du reise? Der er ikke for sent: Restplasser fra 998,– hos Apollo 
  • 6. Dra på fisketur kombinert med badetur. Ha med engangsgrill = tre sommeropplevelser på en gang.
  • 7. Dra på jordbær selvplukk som i gamle dager. Der står tiden stille som lufta i sommervarmen.
  • 8. Rens reker på bryggekanten. 
  • 9. Ta bilder selv om du føler det er hverdagslige hendelser. Dette er feriebilder. De er gull verdt.
  • 10. Gjør noe du ikke har gjort før. Det gjør sommeren spesiell. Enten det er å lære å svømme, padle i kano, lære å rense rekene selv, eller krabbene for den saks skyld. 

Jeg har selv lest en diktsamling i dag av Per Sivle på Kindle paperwhite. Boka er gratis til nedlasting sammen med 225 andre klassikere på http://www.bokselskap.no. Du kan laste ned i ulike formater. Det er gratis, skrev jeg det? Kos deg! Det gjør jeg og jeg føler meg rik som kan få med meg med gammel litteratur. Fang en sommerfugl og slipp den fri.  Din tanke er fri (les: ferie). 


onsdag 30. juli 2014

Med egne ord

(Refleksjoner etter å ha lest Dødsårsak: Kvinne)

God fortellende sakprosa er sakprosa alle bør lese. Den er skrevet slik at alle vil lese den. Og det er min drøm. Å levere slik sakprosa. Men jeg opplever ikke ting som gjør det lett å levere slikt materiale. 

Prosa er Norges største litterære magasin. Det kommer i tykt trykket papir, matt. Det er ikke glanset som motebladene. Man trenger ikke glanspapir av virkeligheten. Det finner vi i Vi menn og Henne. Og noen ganger, i Se og hør, men der bor også tragediene. Har de et ledig rom? 

Jeg kunne ønske jeg var i Sør-Afrika og kunne skrive om misbrukte kvinner. Men det er jeg ikke. Og hadde jeg vært det, er det ikke sikkert jeg hadde klart å skrive. Kanskje hadde jeg blitt misbrukt selv. Og vært førstepersonsforteller. Og det kan jeg i grunn være herfra også. I min situasjon. Kanskje. 

Hva vil folk lese om? Hva vil du vite om Helse-Norge? Hva vet du? Hva lurer du på? 

Jeg kunne også skrevet om å være student eller å ikke passe inn. Jeg kunne vært den manglende, eller overflødige brikken i et puslespill. For de som liker bilder. 

I Dødsårask: Kvinne av Ellen Sofie Lauritzen, handler det om kvinnesyn. Dette er en av singlene i signatursamlingen. De blir solgt enkeltvis som ebøker. Jeg leste 100 prosent. Ja, Kindle forteller meg underveis hvor langt jeg har kommet i boka. Jeg kom til 100 prosent i en godt levert saklittærer fortelling. Det var en reise til kulturforskjeller, kvinnehat, mannsroller, retten eller ikke retten til å være lesbisk og om voldtekter, overgrep og drap. Det var likevel så godt skrevet, at jeg ikke bare hang meg opp i de vonde detaljene, men klarte å se helheten i hierarkiet. 

Takk for leseopplevelsen, den anbefales. Nå vil jeg bare skrive. Skrive og beskrive. Virkelighet og uvirkelighet. (Og sove.)

Kindle-frelst og dødsårsak Kvinne



Ja, jeg liker macen min og ipaden, men.... det skjer så mye på de enhetene. Det er facebook, det er tilgjengelighet, epost til eller fra meg, det er bilder, det er nett og slett. Så nå når jeg skal lese, har jeg i tillegg et Kindle paperwhite fra Multicom . Rask levering, ikke noe tastatur som bråker, god lesbarhet. Bedre kan det ikke bli. 

I dag har jeg sittet og sett på bøker på digitalbok.no  og kjøpt meg ei bok! 29 kroner er ingen upris. Det var Signaler fra Cappelen, der debutanter skriver, gjerne om temaer som ellers er litt tabu. Boka heter Dødsårsak: Kvinne. Jeg gleder meg! Jeg kunne ønske jeg var i den selv, men mitt innsendte bidrag vaa kanskje litt for spesielt. Men jeg har det på macen. Kanskje en dag, kanskje en dag passer den et sted. Om jeg passer noe sted i det hele tatt. 

Lydløse Kindle passer meg i alle fall. Og størrelse xs eller barn 16 år. Jeg går i miniskjørt. Nei, det var løgn. Ullbuksa fra Nøstebarna er trygt på. Her gjør vi ingen endringer. I den ene eller andre retningen. Forandringer er store for meg. Har du klippet håret, kan jeg skvette når jeg ser deg. Men tilbake til bøkene. Det var en gang. 

REDIGERT: Det var ikke signatur jeg sendte inn til, men Signaler. SIgnatur er sakprosa. Fortellende sakprosa. Jeg skal skrive mer om det etterpå. Kanskje det er et område jeg kunne søke meg inn mot. Noen ganger. For jeg liker sannheten. 



tirsdag 29. juli 2014

Boken på vent: Aspiengirl av Tania Marshall

Beathes bokylle har avsluttet ferien og jeg kan poste boka på vent:


Aspiengirl av Tania Marshall og jeg virkelig gleder meg. Det er masse bilder og eksempler fra virkeligheten. Akkurat slik jeg trenger det! Det er en bok om aspergerjenter, fordi de ofte har andre og mer usynlige trekk enn aspergerguttene. Og boka skal gi forståelse, til jentene selvo g de som jobber med dem eller omgås dem. Å ha asperger er litt som å være i et fremmed land. Man kan ikke språket, og blir ikke forstått. Og lydene er høye. Og luktene sterke. Og jeg tror jeg skal miste pusten mens jeg skriver dette. Derfor. Derfor er jeg glad for at denne boka er ute. Og bestilt.



BREVDUE

Jeg dykker i arkivet mitt av gamle bokanmeldlser. Denne anmeldelsen er noen år gammel. Her er: 



Bok: Brev til en minister. Historier om psykisk helse og rus 
Skrevet til Ansgar Gabrielsen.
Forfatter: Journalist og tidligere generalsekretær i Rådet for psykisk helse, Tor Øystein Vaaland
Forlag: GYLDENDAL Akademisk
ISBN 978­82­05­38236­7

Dette er boken om en vond gårdsdag som er her og nå, med en ny og bedre morgendag i tankene. Det er en samling brev, totalt 37 av de 1144 brevene forrige helseminister – Ansgar Gabrielsen ­ fikk tilsendt etter å ha etterlyst erfaringer fra psykiatri og rusbehandlingsomsorgen i landet vårt, mens han enda hadde ansvaret. Gabrielsen er spesielt opptatt av disse gruppene i helsesammenheng fordi han føler de blir minst lyttet til. Etter å ha lest brevene, kom han i samråd med andre fram til at dette kunne bli en betydningsfull bok. Da boken forelå, kåret Aftenposten den til Årets viktigste bok a 2007. Sylvia Brustad støtter også opp om bokprosjektet og har forord i boken.

I boken, som fungerer som en brevdue ut til det Norske folk og kanskje først og fremst til helsetjenesten (både spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten) får pårørende og pasienter komme til ordet, gjennom sine personlige brev til eksministeren. Brevenes intensjon var å gi statsråden innsikt i hvordan livet fortoner seg der ute, i virkelighetens verden, langt unna der de politiske vedtak fattes, festtalene holdes og dokumentene lagres i pene mapper.

Boken er skrevet av mennesker som har det vanskelig, og brevene er plukket fra hverandre og tolket av forfatteren for å gi en ballanse og bredere bakgrunn. Det kommer klart frem hva som er selve brevet, og hva som er skrevet om eller tolket av forfatter.

Boken er delt i fire kapitler. I kapittel en handler brevene om mangel på respekt og drømmen om å bli respektert –både som nødstedt eller pårærende. Det handler om etiske forsømmelser på individnivå og et ønske om å bli behandlet som likemenn.

Kapittel to og tre festet seg kraftigst i hodet mitt, som om brevene var sendt sammen med en tube superlim. Kapittel 2 handler om behandlingssystemet og om det er helhet eller bare tjenestefragmenter. Brevene handler om problemer med å få hjelp ved dobbeltdiagnoser. De handler om når behandlingen slår feil eller faktisk ikke finner sted. De handler omå være korridorpasient, overlates til seg selv og sine nærmeste når man skrives ut og manglende eller ikke­eksiterende
ettervern. Kort sagt er dette om brist i alle ledd, for de som trenger hjelpen aller mest.

I dette kapittelet finner vi et foreldrepar fra Førde som skriver om manglende ettervern for datteren på 23 med spiseforstyrrelser og drømmer om at hun skal få helhetlig behandling mens hun ennå lever. Kravene høres så rimeligeut at det gjør vondt å lese at det mangler slik behandling. Datteren hadde et halvt års vellykket innleggelse, men foreldrene spør seg hva som er poenget når hun ikke blir fulgt opp etterpå. 23­åringen ønsker selv hjelp og har funnetet behandlingsopplegg hun ønsker å følge og som hun tror kan bringe henne oppover. Problemet er at familien har ikke penger til å dekke en slik behandling, og at det offentlige sier nei til å dekke den private behandlingen.

Tredje kapittel er om tvang og menneskerettigheter, feil og overgrep og for lite hjelp. Dette er et kapittel med motstridende interesser. Noen ønsker tvangsbehandling av sine nærmeste, for å unngå å miste dem. Andre opplever at sine nære eller seg selv blir tvangsbehandlet på en måte som gjør at man blir sykere. De stiller seg selv og helseministeren spørsmålet: Finnes det alternativer til tvang?

På det fjerde skal det skje. I siste brevbolk, er det brev om fattigdom. Det er fortivlede pasienter som har mistet trygdeytelsene, det er fortvilede vanskeligstilte som ikke har penger til å betale sin sønns konfirmasjonsfest og det erfortvielselse over å ikke få til å komme tilbake til et alminnelig arbeidsliv. Her bes det om tilrettelegging for å kunne få lov å leve.

Mellom brevene er det kommentarer, i hovedsak fra forfatteren som setter det hele i perspektiv. Det er også utdrag fra lovtekster, kontrollkommisjon og artikler om temaene fra mediene. Dette er ingen lærebok, mer en betraktning fra samfunnets mange kanter. Det gjør at den egner seg både for de som er opptatt av psykisk helse og andreslivssituasjoner og for arbeidende innen helsesektoren og politikk.

Da jeg ankom avdelingen med boken etter en tur i bokhandelen, opplevde jeg at personalet så på hverandre. De så på hverandre fordi de hadde boken i opptil flere eksemplarer på huset og noen hadde fått den med seg hjem. De hadde fått den en gang. Ingen av dem hadde lest den, og de sa jeg kunne jo si om den var verdt å lese. Dette forundrer meg, men jeg er villig til å ta den jobben. Det er viktig å skape forståelse. Så jeg leste og sier. Den er verdt å lese.

Det er flotte personligheter i boken. Jeg angrer ikke på kjøpet mitt, jeg angrer ikke på lesestunden og jeg vil gjerne spre den videre. Dette er en bok å få innsikt av. Det er en bok som oppriver og betrygger på samme tid. Den viser fortvilede mennesker samtidig med drømmer og håp, og jeg aner også et håp i det at det faktisk ble en bok med helseministre som forordsskribenter. Boken har nådd til topps. Nå gjelder det at de som jobber på individnivå, vil sette av et par lesetimer. Jeg kan ikke tvinge noen, selv om jeg kunne ønske det. Det skulle være obiligatorisk å lese seg opp
på menneskelige erfaringer, men det er ikke tvangsparagrafer den veien. Takk for brevduen, Vaaland, Gabrielsen og Brustad!

Jeg vil....REISE

Sitter og ser på http://www.apollo.no/ for jeg har så lyst til å reise! Apollo har restplasser og tilbud. Det er ikke det at jeg vil på tur, men jeg vil bort fra meg. Jeg trenger det. 

Jeg vet jeg ikke kan reise, men det er vel lov å se på? Og jeg reiser litt i dag, i ordene mine. Jeg skriver en tekst. Og i nesten alle tekstene mine som er omfattende, er tog med. Jeg vet ikke helt hvorfor. Noen ganger er fly med også, men da helst med flaksene vinger, som fuglene. 

Denne formiddagen har gått fort og sakte på samme tid. Nå er det bare å vente på resultater fra møtene. Og så satser jeg på å jobbe ferdig en tekst (med tog) og litt foto i kveld. Knips knips. 


mandag 28. juli 2014

Tre dikt til barndommen

Lenge siden jeg har postet noe selvskrevet. Så i dag skrev det seg selv at jeg skulle poste noe, og også skrive noe nytt senere i dag. Tiden er inne. Dette her har bare ligget på macen en stund. En lang lang lang stund. Og lengre tilbake kommer vi ikke. Eller? Jo, nettopp, barndommen. Den alle har hatt. 


Tre dikt til barndommen
Slik kommer vi til verden, om vinteren og vi sklir på 

Rutsjebaner
Staver i lange baner
Husker du Eli Rygg på barne-tv
Synge om Raffen og lage julepynt mens snøen falt
Hvitt. Lilla og rødt i Portveien
Rett nedi bakken på akebrett
Gripe fatt med begge hendene
Husker du anorakken til mor
Blå og rød, foran på ski
Glemte du votten din bak stabburet,
bak setra med de gode vaflene
med for få hjerter og masse deilig syltetøy
Du likte brunost
Husker du
Eli Rygg går bakover
Hei, barndommen
Her er jeg i morgen

Blåveispiken
Hun som er moren din og plukker blomster
Til deg, setter dem i vann, til deg, lar de skåle
Til deg som du får melk til frokost
Sjokolademelk og o´boy
Yes it is a girls
Her er jeg, verden,
Og vi kan si hei på alle verdens språk
Vi må bare gå i skogen først
Jeg gikk en tur på stien, lære om gjøken
Telle blomstene først,
Lære gangetabellen,
Alfabetet, ordene,
Snakke, si, mene, formidle
Gråte, skrike, men ikke slå, aldri slå
Og slik slår blomstene seg ut på nattbodet.

Sensommerhøst
Husker du
Denne dagen
I skjørt og ny
Helt ny
Nesten
Knall rosa
Skolesekken på ryggen

Husker du,
Navneopprop og applaus
Jeg tror de klappet
Eller så bare stod de der
Jeg og de andre barna
Jeg opp trappen
Håndhilser

Jeg skriver meg tilbake
Til skolestart
Nytt pennal i sekken
En matpakke,
Snart en ny kladdebok
Og et pensum uten like
Bokstavene kommer

Ikke en og en som a eller e
Jeg er for stor til d(et)
De kommer sammen i tykke bøker
Og du leser meg med bare hendene
Og jeg bærer håpet ditt
I tomme tanker


Pakke i posten.. Please Welcome Kindle!

Jeg har fått pakke i posten fra Multicom. De er alltid tidlig ute med digitale løsninger og elektroniske produkter. Allerede i 2008 kjøpte jeg en digital kulepenn der. Men i dag, i dag kom Kindle paperwhite. Den er helt fantastisk. Jeg har fått den i gang,  sett lesbarheten på skjermen, og satt inn personlige opplysninger, men ikke lastet ned bøker enda. 

Kindle er fantastisk lett å holde i hånden og den 6 tommer store skjermen er bare litt mindre enn en pocketbok. Nå blir det å gå på jakt etter et fint etui til den. Og selvfølgelig, å laste ned bøker. Jeg tror jeg kan forbedre engelsken min med den også, for den har en funksjon når man er koblet til wifi som gjør at man kan slå opp ord i teksten man ikke forstår via google. I tillegg, kan jeg klikke på et navn på en person i boka for å lese mer om karakteren. Jeg er imponert og tar av meg hatten eller lesebrillene eller hva enn man skal kalle det. Batterilevetiden skal også være lang. Dette er noe for alle leseløver. Eller hester. Ride, ride ranke på nye eventyr!

Jeg skal skrive mer om brettet når jeg begynner å lese. En av fordelene er også at jeg kun har bøker på den, ikke som på iPaden min der jeg lar meg forstyrre av facebook, fotoredigering, mail og alt annet hodet mitt tenker på. På kindle kan jeg bare lese - og være fornøyd med det. Jeg trenger ikke "multitaske" hele tiden, selv om jeg er lettere avhenig av å gjøre noe hele tiden, jeg er aldri nok som bare meg, men i boka kan jeg være leser. Det er en fin tittel.


Leser du på brett? 

søndag 27. juli 2014

Engelske titler

Jeg satt og skulle fylle ut et skjema for å bestille en bok. Jeg ble spurt om jeg var Mrs, Ms or Miss.
Jeg ble usikker og brukte google:

Miss is for unmarried women = meg

Mrs is for married women = ikke meg

Ms is for 'unknowns' and any woman who wishes to use it = Jeg kunne bruit den tittelen, men jeg had ikke noe i mot å si at jeg er gift. Det var ikke sånn skjebnen min ble. Så, jeg er Miss!


Denne søndagen ble absolutt ikke som planlagt, så jeg tar turen til Bladkongen i håp om å finne noe bedre å lese på enn min egen blogg! *Ler* Her kommer Miss liker ikke søndager til bladkiosken (kongen) og ber om å få være prinsesse. Eller noe sånt. Kyss en frosk. God ettermiddag, alle lesere.

Forfatterintervju med Gro Anita Meling

I sommer stiller jeg spørsmål til forfattere. I dag gikk turen til Gro Anita Meling som skrev den vakre billedboka Ei kråke i sorg, to kråker i glede som jeg har anmeldt tidligere. Her er hennes svar på fem kjappe. Les og fly som kråkene.

Bilde: Privat, fått fra Gro Anita Meling.

1. Norgessommer eller utland?
- I sommar har eg kun vore i Norge, men drøymer om å reise til Irland, Roma eller Pr
aha...

2. Bil, båt eller fly som fremkomstmiddel?
- Fly er kanskje favoritten. Då kjem ein raskt fram til den staden ein skal vitje.


3. Fugl (kylling) eller fisk på grillen?
- Eg er vegetarianer, så det vert kun grønnsaker på min grill.


4. Flytemadrass eller livbøye hvis du skal bade?
- Hmmm...eg trur det må bli flytemadrass.

5. Sand mellom tærne eller myggstikk?
- Ja takk begge deler! Neida, eg foretrekk nok sand over myggstikk.




lørdag 26. juli 2014

En annerledes bok om å ha det annerledes

Tittel: Fullt lys og stummende mørke
Sjanger: Selvbiografi
Forfatter: Rigmor Galtung
Forlag: Cappelen Damm
År: 2010

Fullt lys og stummende mørke er en selvbiografi av Rigmor Galtung. Hun var en fremgangsrik komiker i det tidligstestandup-miljøet i Oslo. Hun er utdannet vernepleier og jobber ved en rusinstitusjon i tillegg til å være foredragsholder og komiker. Best kjenner vi henne fra å være figuren Gro og NRK-programmet «Egentlig.»


Men egentlig har Rigmor Galtung både opp og nedturer. Mest nedturer, men hun ville ikke vært foruten erfaringene sine. Allerede som liten fikk Rigmor angst. Det engstelige barnet løp fra skolen fordi hun var redd. Hun løp hjem og visste ikke hvorfor. Hun bare var redd. Hun var skilsmissebarn, og levde hos moren sin. Hun trengte moren sin spesielt mye. Hun trengte trygghet og fikk trygghet, men var likevel redd. Moren skaffet henne profesjonell hjelp.


Så kom scenen, stedet der Rigmor følte seg helt hjemme. Jeg tenker det er litt rart, eller annerledes, at når man er redd så stiller man seg likevel i en posisjon der man blir avhengig av at publikum responderer på det man gjør. Men Rigmor turte det. Og hun reiste til København og tok utdanning.

Videre endte hun opp som stor komiker, en av de aller første standuperne. Hun fikk mann og barn, og så kom skilsmissen og så kom sykdomstegnene snikende igjen og det ble skummelt å leve. Hun har forbannet livet, men likevel opplevd total lykke. Hun avslutter boka med å si tusen takk til de fantastiske menneskene hun lever med. Og for at hun får lov å være mamma.

Boka har, selv midt i mørket,  lyse glimt, humor og selvironi. Rigmor ser det komiske i å skulle underholde ansatte på en psykiatrisk avdeling når hun selv havner innlagt på en tilsvarende to dager etterpå. Hun ser kontrastene. Hun ser det lyse og hun ser det mørke og hun tør å slippe oss inn til begge deler, også når hun ikke føler seg bra nok.  

Boka har faglige kommentarer fra Tormod Huseby, spesialist i psykiatri, og John Erik Berg som er psykiater. Boka setter lys på å ha det vanskelig, på å ha det fint og på behandlingsmetoder. Boka tør også å sette den omdiskuterte behandlingen ETC (elektrosjokk) under en liten lys lampe.

Dette var en bok å vokse seg trygg med. Det er lov å ha det annerledes. Man er ikke vanskelig for det, selv om det kan oppstå vanskeligheter. Takk for en berikende bok!  

Blekk på nett

Vi som skriver, bruker av og til blekk, fordi, det er lettere å gå gjennom teksten når vi har den på papir. Via Bloggify sponsor fant jeg http://www.tonerweb.no/ som har billig blekk til uttallige printere. Både fargeblekk og svart. Svart på hvitt rett og slett. 

Forfatterintervju med Lisa Aisato

I sommer stiller jeg forfattere sommerspørsmål. Lørdag (som er nettopp i dag) er barne-TV og lørdagsgodt. Eller kanskje grilling og is, siden det er sommer og meldt 33,4 grader i Oslo. I dag fant jeg frem til barnebokforfatter og illustratør, Lisa Aisato. Hun har vært aktuell på mang en bokblokk i forbindelse med samlesing i år og hun tegner for Dagbladet. 

1. Strand eller by? 
Jeg er ikke så glad i å ligge på stranda, syns det er kjedelig og litt for varmt. Liker meg bedre i skyggen med en bok, gjerne på en cafe i byen.

2. Se på fuglene på himmelen eller fiskene i saltvannet? 
- Selvsagt liker jeg best å se på fuglene :)


3. Bikini eller redningsvest? 
Er det mulig å velge bort begge og si sommerkjole isteden? Jeg liker meg i båt så lenge jeg ser land, men er vi ute på åpent hav kan jeg føle meg litt ensom. Så sommerkjole på bryggekanten passer best for meg.

4. Avis eller bok? 
En god bok trumfer avisen når som helst.

5 Tegne eller skrible?
Tegne til jeg jeg blir hundre år!



Ok, det er ikke så lett og barneboka mi

Jeg sitter og prøver å skrive. Ute regner det. En foss faller fra takrenna. Ok, det er ikke så lett å ikke kunne flytte seg fra støy og lukter. Det er ikke så lett å skrive når man synes tastaturet bråker. Det er ikke så lett, rett og slett. Jeg prøver å holde det gående gjennom dagene, med å skrive, tipse, hjelpe, holde meg i ro. Men til syvende og sist, så faller jeg. Av stolen? Nei, ikke av stolen. Skolen? Nei, jeg går ikke på skole. Men livet, hvis dette er livets skole, så har jeg falt. Og det er ikke så lett å late som at det går bra når man blir glodd på 24 timer i døgnet. Men jeg gjør det likevel. Later som. 

Og fra den tanken, går jeg inn i en av bøkene. Mark Haddon Den merkelige hendelsen med hunden den natten er en vakker bok om en gutt med asperger syndrom, en mamma og pappa som krangler, en nabohund som er drept og boka slutter med matematikk. Hovedkarakteren kan veldig mye om matte og lite om mennesker. Men jeg er ikke helt enig. Han kan mye om mennesker og avslører både hvem som har drept hunden og utroskap. Og for å sette skapet der det skal stå skriver jeg: Les den boka. 

Jeg tok også en titt på Itunes i stad, for å se hvordan barneboka mi ser ut der. Slik lyder skjermbildet:
Ja, for bøker snakker. (Det er helt sant.)
Boka er også i Blurb såklart. Både som ebok og hardback. Se link i margen til høyre, eller skriv til meg. Jeg skriver alltid tilbake. Det er ikke så lett som smør, eller jeg mente margarin. Lettmargarin. 

Saklittertur på lørdag


Andre lørdag med denne spalten. Sist fikk jeg ingen med meg. Er det ingen bokelskere som liker sakprosa? Eller dypdykk i artikler? Jeg håper jeg tar feil, at jeg bare ikke har nok lesere som ser dette.

Jeg besøkte i dag NFF - Norsk faglitterær forfatterforening. De gir ut boka Prosa. Der lå mange essay ute og interessante artikler. En fanget min oppmerksomhet: http://www.prosa.no/oversatt/oversettelsens-tidsalder/

Denne artikkelen handler om at alt (nesten) er oversatt og oversettelse er alt. Jeg har mange ganger tenkt på hvordan barneboka mi ville sett ut på engelsk. Jeg vet at jeg har brukt metaforer og uttrykk som ikke kan oversettes direkte, uten å falle helt ut av kontekst. Og det er det det handler om, tekst og kontekst. Alt skal henge sammen, vi trenger en rød tråd for å lese mer enn overskrifter og Facebook-statuser. Ikke et vondt ord mot Facebook, men det er tankevekkende og vikig å huske at knappene med oversett ofte ikke fungerer. De gir en setning på engelsk som ikke ligner i det hele tatt på betydningen av min norske. 

Vi trenger flere oversettere. Det er en undervurdert jobb. Jeg kjenner flere forfattere, men ingen oversettere. 

Her kan du legge inn link til eget innlegg på din blogg om saklitteratur eller faglitteratur du leser i dag eller har lest i uken som er gått. Gå videre i dagen. God lørdag! 



Sommerstafettføljetong: Ja til dyrepoliti

Berit i bøker og bokhyller kastet badeballen, eller stafettpinnen som hun har med seg til fjells, over til meg. Jeg tar imot som en hund. For det er det det skal handle om. Voff, du hørte rett. Berit lurte på hva jeg ville demonstre for eller mot. Jeg er for et dyrepoliti. Ala politimester Bastian i Kardemommeby. Du husker vel den loven, den eneste? Og om du har glemt: Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.

Nå måtte jeg faktisk le. Hører du det? For jeg har fra jeg var barn tenkt Kardemommeloven feil. Jeg har forstått den slik: Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og røvere kan gjøre som de vil. 

Modell: Bo bergmann doll og Eve Studio Dachs

Når det gjelder dyra våre, burde det være en lov om at man skal behandle dyrene som individer som trenger eierne sine. De skal få mat og tur og vann. De skal ikke plasseres hvor som helst bare fordi eierne skal på ferie. De skal ikke forlates i varme biler. De skal få bruke instinktene sine og få leke. De skal rett og slett gjøre som de vil, så lenge de er snille. Er de ikke snille, må eierne jobbe med atferden. Og igjen, eiers ansvar. Har de en uttrygg hund, må den holdes unna det som gjør den redd, med mindre det er trening i trygge omgivelser, frem til hunden mestrer det utrygge.

Tilbake til politiet. Det skal ikke dømme hunden, men hjelpe mennesket til å ta vare på dyra sine, enten det er hun eller kanett eller kanarifugl på tur. Og er den en liten undurlat, husk god mat. De liker eple. Et eple til læreren, du kan lære den å fly rundt i et trygt rom, sitte på hånda di og vifte med vingene.

Dyrepolitiet skulle gjøre det forbudt å skaffe seg et dyr bare fordi valpen er søt, og så sette den på gata eller dumpe den fordi man blir "allergisk" (les: Lei av å gå tur eller måtte hjem til dyret hver dag rett etter skole og jobb). 

Dyrepolitiet skulle ha rett til å knuse bilvinduer hvis en hun er i bilen i mer enn femten minutter i høy sommertemperatur. 

Dyrepolitiet skulle ha rett til å gi bøter for dårlig dyrehold. 

Dyrepolitiet skulle lære menneskene å ta ansvar for andre enn oss selv. Voff, jeg har en liten hund og den velger pinnen i vannet, før vi sender stafettpinnen avsted. 

Apropo vann, det er meldt 33,4 grader i dag i lufa og godt over 20 i saltvannet her omkring. Hvor mange somre har du vært på fjellet, Berit? Jeg hører bjelleklang. Gjør du? Favorittdyret mitt er geit. Hva er ditt? Temaet for innlegget hos Berit blir Å jeg vet en seter.  Følg med!


fredag 25. juli 2014

Forfatterintervju med Tom Egeland

Jeg reiser videre blandt forfatterne våre. Denne gangen er det forfatter Tom Egeland som får svare på fem kjappe. 

Bildet brukt etter tillatelse fra Egeland

1. Norgesferie eller utland? 
- Ferierer ofte i utlandet. 

2. Storby eller strand? 
- Hva med Barcelona - storby med strand. 

3. Koffert eller håndbagasje?
- Jo mindre bagasje, desto bedre. 

4. Fly eller bil? 
Siden jeg skal utenlands, må det bli fly. 

5. Bøker eller avis?
Må jeg velge, blir det bøker. 




Forfatterintervju med Benedikte Rasmussen

I sommer intervjuer jeg forfattere med kjappe sommerspørsmål. Benedikte Rasmussen, er tidligere værdame i TV2, fikk i 2007 hun diagnosen utbrent og gikk deretter inn i en depresjon. Hun ble så aktuell med boka "Fra en utbrent til en annen" i 2013.

1. Norge eller syden?
-Norge. Jeg foretrekker klima vi har her hjemme i forhold til sydligere strøk. Det er godt at det er 4 årstider her hjemme og at vi opplever at det skifter i løpet av året.


2. Sol eller regn?
Jeg foretrekker når solen skinner. Det er lettere og komme seg ut å nyte livet rett og slett.


3. Sjø eller ferskvann?
Uten tvil sjø. Bare lukten fra havet er nok til at jeg senker skuldrene.


4. Bikini eller redningsvest?
- Redningsvest. Bikiniene holder dessverre ikke samme kvaliteten som de en gang gjorde.


5. Laks eller grillpølser?
- Laks. Når det er sagt spiser jeg gjerne grillpølsene også.

Skitt fiske og fortsatt god sommer!



Jeg minner samtidig om giveaway og om spalten saklitteratur på lørdag

Kråketær

Når kråkesølv bli gull i grønne skoger, en liten bokanbefaling. 



Bok:
 Ei kråke i sorg, to kråker i glede
Forfatter: Gro Anita Meling
Forlag: Bokforlaget Publica 2011

Når jeg er redd, søker jeg det trygge. Noen ganger er det trygge en liten, tynn barnebok. «Ei kråke i sorg, to kråker i glede» av Gro Anita Meling, illustrert av Rob van Wilgen.

Dette er en bok som passer for alle aldersgrupper, fra små barn til gamle ektepar. Det er en bok om ensomhet, kjærlighet og håp. Og nettopp håp og kjærlighet trenger alle mennesker, selv om det noen ganger er vanskelig å innrømme at man er tørst eller sulten, så vanskelig å si at man trenger noen. Nå.

I boka er det to kråker som står i sentrum. Den ene er en han, den andre en hun. Ingen finner ro, den ene flyr som en urokråke fra sted til sted. Den andre gråter så hun tilfører elva tårer hun håper noen vil høre lyden av der de drypper.

Etterhvert møtes de to. De ser ensomheten i hverandres kråkeøyne mens kråkesølvhjerter ruster. Det er mange gode billedlige setninger. Et eksempel er: «Han gikk mot henne, sakte, til kroppene deres møttest.» Det handler om å være varsom, og likevel være glad i, elske, lengte til og bry seg om.

Kråkene flyr videre på kjærligheten sine vinger, mens et rosetre vokser på næringen av vannet fra tårene til de først triste og ensomme kråkene, til slutt til de to kråkene som gråt i glede.

Tilbake sitter jeg med et litt varmere hjerte. Anbefales.

torsdag 24. juli 2014

Mysteriet mamma – Boken om livet som forsvant

Jeg går igjen i arkivet mitt av bokanmeldelser som jeg ikke har postet på bloggen.


Forfatter: Trude Lorentzen
Sjanger: Dokumentar
ISBN: 9788249513024
Oktober forlag

Dette er fortellingen om Mia, en dame og mor som brått ble psykisk syk midt i livet. Hun begikk selvmord med et hopp fra et usikret sykehusvindu. Det var gress der hun landet, men fallet var syv etasjer langt. Hun etterlot seg en datter på 15. Nå er 15-åringen Trude voksen, mamma selv, journalist og forfatter. Hun elsket mammaen hun hadde for kort. Det ble det heldigvis en lang bok av.  


Trude forsto ikke hva som skjedde med moren den gangen, hvorfor hun ble annerledes enn hun hadde vært, hvorfor Trude ikke lenger var nok til å holde bakkekontakten, hvorfor hun ikke kunne håndtere kjøkkenkniven eller motta en binders til å holde arkene sammen med.

Moren ble ”rar” da hun følte hun ikke var flink nok i jobben. Ingen forstod hva Mia mente, men hun påstod det med hele seg. Trude prøvde å trøste og samtidig holde fasaden av et tenåringsliv oppe. Av og til ble hun frustrert og sinna. 14-åringer blir det. Hvorfor var mamma så rar?

Når Trude som voksen nøster opp i mammas liv, finner hun fortsatt ikke konkrete svar. Hun finner en kvinne som ble psykisk syk, uten at noen visste hvorfor og uten at noen klarte å hjelpe henne. Hun finner fakta og journalnotater, tall og tolkning. Døden tok 2,4 sekunder, men berører likevel flere hele liv. Både i dag og i fremtiden.

Mysteriet mamma er om avmakt, håp, hjelpeløshet, samhold, sorg, livsglede og overlevelse. Det er en kjærlighetsfortelling fra en datter til en mor og kjærlighetserklæring til livet hun gav Trude. Hun lever videre med mann og to barn. To barn som spør om mormor.  Trude forbereder seg på å svare sannheten.


Boken er også om frykten for å våkne en morgen å være en annen. Det er en bok der man innser at ikke alle sår vil eller kan plastres. Det er en bok om at alle kan rammes av psykisk sykdom. Noen overlever, andre ikke. Trudes mamma, ble bare et halvt liv og en bok i hylla mi. Likevel, kommer jeg til å huske mennesket jeg aldri har møtt. Takk til en modig journalist, forfatter, datter og mamma.