tirsdag 29. juli 2014

BREVDUE

Jeg dykker i arkivet mitt av gamle bokanmeldlser. Denne anmeldelsen er noen år gammel. Her er: 



Bok: Brev til en minister. Historier om psykisk helse og rus 
Skrevet til Ansgar Gabrielsen.
Forfatter: Journalist og tidligere generalsekretær i Rådet for psykisk helse, Tor Øystein Vaaland
Forlag: GYLDENDAL Akademisk
ISBN 978­82­05­38236­7

Dette er boken om en vond gårdsdag som er her og nå, med en ny og bedre morgendag i tankene. Det er en samling brev, totalt 37 av de 1144 brevene forrige helseminister – Ansgar Gabrielsen ­ fikk tilsendt etter å ha etterlyst erfaringer fra psykiatri og rusbehandlingsomsorgen i landet vårt, mens han enda hadde ansvaret. Gabrielsen er spesielt opptatt av disse gruppene i helsesammenheng fordi han føler de blir minst lyttet til. Etter å ha lest brevene, kom han i samråd med andre fram til at dette kunne bli en betydningsfull bok. Da boken forelå, kåret Aftenposten den til Årets viktigste bok a 2007. Sylvia Brustad støtter også opp om bokprosjektet og har forord i boken.

I boken, som fungerer som en brevdue ut til det Norske folk og kanskje først og fremst til helsetjenesten (både spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten) får pårørende og pasienter komme til ordet, gjennom sine personlige brev til eksministeren. Brevenes intensjon var å gi statsråden innsikt i hvordan livet fortoner seg der ute, i virkelighetens verden, langt unna der de politiske vedtak fattes, festtalene holdes og dokumentene lagres i pene mapper.

Boken er skrevet av mennesker som har det vanskelig, og brevene er plukket fra hverandre og tolket av forfatteren for å gi en ballanse og bredere bakgrunn. Det kommer klart frem hva som er selve brevet, og hva som er skrevet om eller tolket av forfatter.

Boken er delt i fire kapitler. I kapittel en handler brevene om mangel på respekt og drømmen om å bli respektert –både som nødstedt eller pårærende. Det handler om etiske forsømmelser på individnivå og et ønske om å bli behandlet som likemenn.

Kapittel to og tre festet seg kraftigst i hodet mitt, som om brevene var sendt sammen med en tube superlim. Kapittel 2 handler om behandlingssystemet og om det er helhet eller bare tjenestefragmenter. Brevene handler om problemer med å få hjelp ved dobbeltdiagnoser. De handler om når behandlingen slår feil eller faktisk ikke finner sted. De handler omå være korridorpasient, overlates til seg selv og sine nærmeste når man skrives ut og manglende eller ikke­eksiterende
ettervern. Kort sagt er dette om brist i alle ledd, for de som trenger hjelpen aller mest.

I dette kapittelet finner vi et foreldrepar fra Førde som skriver om manglende ettervern for datteren på 23 med spiseforstyrrelser og drømmer om at hun skal få helhetlig behandling mens hun ennå lever. Kravene høres så rimeligeut at det gjør vondt å lese at det mangler slik behandling. Datteren hadde et halvt års vellykket innleggelse, men foreldrene spør seg hva som er poenget når hun ikke blir fulgt opp etterpå. 23­åringen ønsker selv hjelp og har funnetet behandlingsopplegg hun ønsker å følge og som hun tror kan bringe henne oppover. Problemet er at familien har ikke penger til å dekke en slik behandling, og at det offentlige sier nei til å dekke den private behandlingen.

Tredje kapittel er om tvang og menneskerettigheter, feil og overgrep og for lite hjelp. Dette er et kapittel med motstridende interesser. Noen ønsker tvangsbehandling av sine nærmeste, for å unngå å miste dem. Andre opplever at sine nære eller seg selv blir tvangsbehandlet på en måte som gjør at man blir sykere. De stiller seg selv og helseministeren spørsmålet: Finnes det alternativer til tvang?

På det fjerde skal det skje. I siste brevbolk, er det brev om fattigdom. Det er fortivlede pasienter som har mistet trygdeytelsene, det er fortvilede vanskeligstilte som ikke har penger til å betale sin sønns konfirmasjonsfest og det erfortvielselse over å ikke få til å komme tilbake til et alminnelig arbeidsliv. Her bes det om tilrettelegging for å kunne få lov å leve.

Mellom brevene er det kommentarer, i hovedsak fra forfatteren som setter det hele i perspektiv. Det er også utdrag fra lovtekster, kontrollkommisjon og artikler om temaene fra mediene. Dette er ingen lærebok, mer en betraktning fra samfunnets mange kanter. Det gjør at den egner seg både for de som er opptatt av psykisk helse og andreslivssituasjoner og for arbeidende innen helsesektoren og politikk.

Da jeg ankom avdelingen med boken etter en tur i bokhandelen, opplevde jeg at personalet så på hverandre. De så på hverandre fordi de hadde boken i opptil flere eksemplarer på huset og noen hadde fått den med seg hjem. De hadde fått den en gang. Ingen av dem hadde lest den, og de sa jeg kunne jo si om den var verdt å lese. Dette forundrer meg, men jeg er villig til å ta den jobben. Det er viktig å skape forståelse. Så jeg leste og sier. Den er verdt å lese.

Det er flotte personligheter i boken. Jeg angrer ikke på kjøpet mitt, jeg angrer ikke på lesestunden og jeg vil gjerne spre den videre. Dette er en bok å få innsikt av. Det er en bok som oppriver og betrygger på samme tid. Den viser fortvilede mennesker samtidig med drømmer og håp, og jeg aner også et håp i det at det faktisk ble en bok med helseministre som forordsskribenter. Boken har nådd til topps. Nå gjelder det at de som jobber på individnivå, vil sette av et par lesetimer. Jeg kan ikke tvinge noen, selv om jeg kunne ønske det. Det skulle være obiligatorisk å lese seg opp
på menneskelige erfaringer, men det er ikke tvangsparagrafer den veien. Takk for brevduen, Vaaland, Gabrielsen og Brustad!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar