Det er mot normalt at jeg skriver om andre ting enn bøker, lesing, bokblogger og noe mellom linjene. I alle fall aldri om nyhetssaker. Jeg klarer ikke være en del av media. Jeg kan ikke høre radio eller se tv. Avisene har får mange sider. Særlig på nett. Men på Facebook i dag, så jeg at Nini Stoltenberg er død. Hun døde sittende stille ved kjøkkenbordet. Hun kunne dødd av en overdose, men døde fredelig av at hjertet hadde jobbet nok.
Nini var sårbar og vakker. Hennes nærmeste som er veldig kjente i landet vårt, viste oss at de var glad i henne. Og jeg så henne alikevel falle utenfor samfunnet. Litt som meg selv. Vi klarer ikke vanlige liv. Jeg likte Nini. Hun var vakker, sårbar og omsorgsfull. Hun var trist og glad om hverandre. Hun jobbet mot rus. Kjempet. Men Nini var også bare Nini. Så veldig sårbar.
Jeg ville pakke sårbarheten og den tynne kroppen inn i gode tanker, drømmer, visjoner. Jeg håper hun får hvile nå, slik man håper når folk dør. For vi vet ingenting, vi menneskene.
Takk for at vi fikk kjenne deg, gjennom mediene, i så mange år, Nini. Det er mot normalt at familiemedlemmer i en slik familie faller. Men du falt, du falt og ingen armer klarte å ta imot. Hvil nå. Hvil. Jeg kjenner vinden mot den sarte huden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar