God fortellende sakprosa er sakprosa alle bør lese. Den er skrevet slik at alle vil lese den. Og det er min drøm. Å levere slik sakprosa. Men jeg opplever ikke ting som gjør det lett å levere slikt materiale.
Prosa er Norges største litterære magasin. Det kommer i tykt trykket papir, matt. Det er ikke glanset som motebladene. Man trenger ikke glanspapir av virkeligheten. Det finner vi i Vi menn og Henne. Og noen ganger, i Se og hør, men der bor også tragediene. Har de et ledig rom?
Jeg kunne ønske jeg var i Sør-Afrika og kunne skrive om misbrukte kvinner. Men det er jeg ikke. Og hadde jeg vært det, er det ikke sikkert jeg hadde klart å skrive. Kanskje hadde jeg blitt misbrukt selv. Og vært førstepersonsforteller. Og det kan jeg i grunn være herfra også. I min situasjon. Kanskje.
Hva vil folk lese om? Hva vil du vite om Helse-Norge? Hva vet du? Hva lurer du på?
Jeg kunne også skrevet om å være student eller å ikke passe inn. Jeg kunne vært den manglende, eller overflødige brikken i et puslespill. For de som liker bilder.
I Dødsårask: Kvinne av Ellen Sofie Lauritzen, handler det om kvinnesyn. Dette er en av singlene i signatursamlingen. De blir solgt enkeltvis som ebøker. Jeg leste 100 prosent. Ja, Kindle forteller meg underveis hvor langt jeg har kommet i boka. Jeg kom til 100 prosent i en godt levert saklittærer fortelling. Det var en reise til kulturforskjeller, kvinnehat, mannsroller, retten eller ikke retten til å være lesbisk og om voldtekter, overgrep og drap. Det var likevel så godt skrevet, at jeg ikke bare hang meg opp i de vonde detaljene, men klarte å se helheten i hierarkiet.
Takk for leseopplevelsen, den anbefales. Nå vil jeg bare skrive. Skrive og beskrive. Virkelighet og uvirkelighet. (Og sove.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar