Tre dikt til barndommen

Lenge siden jeg har postet noe selvskrevet. Så i dag skrev det seg selv at jeg skulle poste noe, og også skrive noe nytt senere i dag. Tiden er inne. Dette her har bare ligget på macen en stund. En lang lang lang stund. Og lengre tilbake kommer vi ikke. Eller? Jo, nettopp, barndommen. Den alle har hatt. 

Tre dikt til barndommen

Slik kommer vi til verden, om vinteren og vi sklir på 

Rutsjebaner
Staver i lange baner
Husker du Eli Rygg på barne-tv

Synge om Raffen og lage julepynt mens snøen falt

Hvitt. Lilla og rødt i Portveien

Rett nedi bakken på akebrett
Gripe fatt med begge hendene

Husker du anorakken til mor

Blå og rød, foran på ski

Glemte du votten din bak stabburet,

bak setra med de gode vaflene

med for få hjerter og masse deilig syltetøy

Du likte brunost

Husker du
Eli Rygg går bakover
Hei, barndommen
Her er jeg i morgen

Blåveispiken
Hun som er moren din og plukker blomster

Til deg, setter dem i vann, til deg, lar de skåle

Til deg som du får melk til frokost

Sjokolademelk og o´boy

Yes it is a girls

Her er jeg, verden,

Og vi kan si hei på alle verdens språk

Vi må bare gå i skogen først

Jeg gikk en tur på stien, lære om gjøken

Telle blomstene først,

Lære gangetabellen,

Alfabetet, ordene,

Snakke, si, mene, formidle

Gråte, skrike, men ikke slå, aldri slå

Og slik slår blomstene seg ut på nattbodet.

Sensommerhøst

Husker du

Denne dagen

I skjørt og ny

Helt ny

Nesten

Knall rosa

Skolesekken på ryggen

Husker du,

Navneopprop og applaus

Jeg tror de klappet

Eller så bare stod de der

Jeg og de andre barna

Jeg opp trappen

Håndhilser

Jeg skriver meg tilbake

Til skolestart

Nytt pennal i sekken

En matpakke,

Snart en ny kladdebok

Og et pensum uten like

Bokstavene kommer

Ikke en og en som a eller e

Jeg er for stor til d(et)

De kommer sammen i tykke bøker

Og du leser meg med bare hendene

Og jeg bærer håpet ditt

I tomme tanker